Browsed by
Tag: Swahilikysten

Vi introduserte vennene våre for tomta vår

Vi introduserte vennene våre for tomta vår

Igår ettermiddag dro vi en snartur opp til tomta vår for å se på veien som holder på å bli laget. En liten gravemaskin begynte å grave fredagskveld og har fortsatt gjennom helgen. Vi inviterte vennene våre som hadde vært på besøk da til å være med. Jeg er utrolig glad for at vi har så god bil med firehjulsdrift, for da kan vi kjøre en snarvei som nettopp har blitt laget gjennom en kjempebratt dal. Da slipper vi å kjøre rundt dalen, og sparer nesten 40 min i kjøring. Nå tar det 7-8 min fra vi kjører hjemmefra, som er veldig bra når Stig Ove kjører fram og tilbake jevnlig. Og hyppigere blir det jo mer vi begynner bygging.

Så her står vi på toppen av tomta, og ser ned på veien som har blitt laget. Rett bak personen i grønn T-skjorte der fremme er grensen til landet vårt, og derifra og helt opp til venstre i bildet er ankomstveien de har laget. Det er egentlig ganske synd at vi er nødt å reise hjem en tur nå, for det hadde vært veldig kjekt å fortsatt på tomta nå når vi endelig er kommet i gang. Gravemaskina skal planere området rundt brønnen (det grønne treet til høyre ved veien) og hvor parkeringsplassen skal være (til venstre utenfor bildet nede på flata). Men noe mer enn det får vi ikke gjort før vi kommer tilbake igjen. 

Her på denne åstoppen vil vi bygge gjesteseksjonen. Det blir en fin utsikt utover dalen på begge sider, og en frisk avkjølende bris.Her er vi ved inngangen til tomta og ser på veien opp åsen, og stedet for gjesteseksjonen blir nå rett til venstre for der veien slutter, ved det store baobabtreet.

Vennene våre var så begeistret for å se landet, og var overrasket over hvor fint det var der. De løp rundt fra hjørne til hjørne og beundret utsikten, og ble spesielt imponert over at man kan se Kilifi fjorden fra det ene hjørnet på tomta. De ble så begeistret for planene vi fortalte for tomta, og gledet seg sånn til å se hvordan lokalsamfunnet ble velsignet av vårt arbeid der.

Den som løp aller mest var Leo. Fra vi gikk ut av bilen begynte han å løpe ned bakken med de store ungene hakk i hæl. Han snublet så lang han var et par ganger i den løse sanda, men han bare lo og reiste seg opp, og løp i full fart igjen. Han løp opp bakken på tomta, og før vi andre rakk å komme opp, hadde han allerede tatt med seg de store barna helt bort til ytterkanten på tomta, forbi de store baobabtrærne. Han lo og kosa seg, og syntes det var veldig stas med den nye veien, og å ha med vennene sine:) Leo er en veldig sosial gutt, og han elsker å skape latter og god stemning rundt seg. På vei tilbake løp han ned åsen og opp hele bakken til bilen, før han løp NED igjen og fulgte oss opp! Haha, han fikk jammen utløp for mye energi.

Jeg blir mer og mer forelsket i dette stedet hver gang vi besøker det, og gleder meg så utrolig mye til å se hvordan det blir etterhvert! Gleder meg til å fortsette å ta dere med på reisen:)

Byggeplaner utsatt

Byggeplaner utsatt

Tusen takk for alle hyggelige gratulasjoner og kommentarer etter at vi annonserte at vi skal ha baby til sommeren!

Da skjønner dere nok hvorfor det har vært lite aktivitet her på bloggen i det siste. Kombinert med varmen som slår meg helt ut på de dagene vi ikke har strøm og vann, så er ikke motivasjonen så stor for å skrive. Dagene flyr avgårde med å ta oss av barna og alle prosjekter vi holder på med. Jeg teller ned dagene til den varmeste måneden mars er over, og april forhåpentligvis kommer med litt avkjølende regn! Men jeg tenker ofte på kveldene at jeg skulle ha skrevet innlegg på bloggen om ditt og datt, og håper jeg får til å gjøre det mer framover. Hovedproblemet er veldig ustabil strøm, som 3-4 dager i uka er borte fra morgen til kveld. Det er visstnok en veldig gammel transformator i vår landsby, som stadig ryker på grunn av økt bebyggelse i området. Isteden for å bytte den ut reparerer de den bare, og da ryker den etter kort tid igjen. De lokale mener også at det ikke er uvanlig at de kutter både strøm og vann som en del av et politisk spill før valget i august. Som sagt før; jeg gleder meg veldig til å komme på egen tomt med egen brønn og generator!

I forhold til det, så har vi sett oss nødt til å sette på bremsene litt på byggeplanene våre. Det ble mer utgifter enn forventet med visatur til Etiopia, advokatutgifter, registrering av NGO og søknader om oppholdstillatelse. Vi ser derfor at dersom vi begynner å bygge nå, kommer vi ikke til å greie å fullføre gjesteseksjonen vi ønsker å bygge først. Det er i tillegg ikke bare å bygge; godkjente tegninger må lages av arkitekt, og sendes rundt til fire offentlige kontorer som alle krever sin del av kaka, og det skal graves vei, legges ned rør, septikktank osv. I tillegg til å betale arbeidere. Vi vil være forsiktige og ikke gå på en smell med å bruke mer penger enn vi har, og derfor vil vi utsette byggingen til økonomien blir bedre. Derfor så kommer vi til å kun borre brønn til landsbyen i første omgang, som vi har fått donert penger til. Tusen takk til alle som var med på den innsamlingsaksjonen i høst! Vi gleder oss veldig til å kunne hjelpe landsbyen med dette, og er veldig spent på hva slags vann vi finner. Om det er drikkevann, eller om det er for salt. Uansett så blir det en stor velsignelse for de lokale.

Jeg regner med at de fleste leserne mine er klare over det, men jeg ser at det stadig er nye innom, så jeg kan fortelle igjen at arbeidet vi driver her nede er startet av meg og Stig, og det er drevet av frivillige gaver. Vi har ingen stor organisasjon eller firma som står bak og betaler utgiftene våre, men enkeltpersoner og et par menigheter over hele landet som har troen på det vi holder på med, og velger å gi en månedlig gave, eller engangssummer til arbeidet vårt. Vi er utrolig takknemlig til dere!

Vi har valgt å satse i tro, og solgt tingene våre i Norge og flyttet hit for å gjøre det vi føler Gud har kalt oss til; å hjelpe de fattige og svakeste i samfunnet, og vise Guds kjærlighet i praksis til alle vi møter. For den sultne ser kjærlighet ut som mat, for den hjemløse et hjem, og for den ensomme en venn. Vi vil også gjøre det enkelt for andre som har lyst å reise ned til Afrika i kortere eller lengre perioder, og lage en trygg og fin base hvor gjester kan bo gratis. Vi vil også nå ut til landsbyene rundt oss med gratis brønn, klinikk, barnehjem, skole, matutdeling osv. Vi har startet i det små med å betale skolegang for noen barn, adoptere noen familier vi støtter med mat, og hjulpet flere hjemløse av gatene. Behovene er så store overalt, og det er utfordrende å forholde seg til et begrenset budsjett, når vi aller helst ønsker å hjelpe alle vi møter.

Vi har startet et firma hvor alt blir ryddig og nøyaktig registrert av gaver som blir gitt til arbeidet vårt. Dersom noen har lyst å hjelpe oss med arbeidet vi driver og byggingen vi skal i gang med, er det mulig å enten gi en engangsgave, eller aller helst bli en fast støttepartner. Du kan enten gi via PayPal (trykk på den oransje PayPalknappen til høyre), via Vipps (92253433), eller via firmakonto 4266.16.29619. Det er selvfølgelig helt frivillig, men vi er veldig takknemlig for alle som hjelper oss å gjøre arbeidet vi gjør her mulig. Uten dere kan vi ikke gjøre det vi gjør!

Men selv om vi må ta en pause fra bygging og vi ikke får vært så effektive på det området som vi hadde sett for oss, så er vi fulle av glede og håp for tiden framover. Vi har mer tid til fellesskapet vårt under treet, og til å gå i landsbyen og besøke vennene våre. Vi har vært på flere husbesøk den siste uka, og de lokale blir så utrolig glade og beæret når vi kommer på besøk til de. Vi var også å prekte i en lokal menighet på søndag, og hadde med oss over 20 stykk av gjengen under treet som ønsket å bli med oss! De er så ivrige og ønsker å bli med på alt vi gjør, og de gleder seg sånn til dagen kommer hvor vi får mulighet til å starte menighet her i Mnarani. Vi har så mye glede i det vi gjør her nede, og vi elsker å bli kjent med de lokale og vise de en kjærlighet som de ikke er vant med!

En overraskende bushtur

En overraskende bushtur

Igår dro vi hjemmefra kvart på åtte, vi skulle bare “en liten tur” ut sammen med en venn, for å se på en tomt “i gåavstand” fra vår tomt, som pastorvennen vår skulle få for en latterlig lav pris fordi han kjente selgeren. Ikke langt i det hele tatt, sa de! Vel… Vi er nødt til å lære oss (igjen), at deres tidsberegning og avstandsberegning ikke er det samme som vår. For vi kjørte bil på bushvei i 1,5 time før vi gikk ned og opp bratte bakker i stekende sol, langt inn i ødemarken i to timer. Mange, mange kilometer unna vårt land! Da vi kom dit sa plutselig selgeren at tomta ikke var på 24 mål lenger, men han hadde solgt den stykkevis, så det var kun 7-8 mål igjen… Det kunne han jo ha fortalt før vi dro hele den lange veien dit, men for å få en liten slant for å vise oss tomta, unnlot han å fortelle det. Så det ble en lang og slitsom gåtur, spesielt for ungene stakkars. Leo var kjempeflink og gikk det meste av veien, mens Esther som kun hadde på seg flipfloper pga et sår på tåa, syntes buskene og den varme sanda stakk, så hun ble fort lei og fikk sitte på ryggen et godt stykke. Leo var så stolt etterpå og sa vi hadde vært på fjelltur! Esther begynte da å si at dette var ikke fjelltur, for fjelltur var kaldt, det husket hun fra da vi hadde gått på fjellturer i Norge. Da måtte vi ha jakke på toppen, og vi spiste oldemorlefser, sa hun:) Det er morsomt å høre hvor mange småe detaljer hun husker fra tiden vår i Norge i fjor. Det er tydelig at det er mange opplevelser som har gjort stort inntrykk på henne! Spesielt mange småe hverdagseventyr.

Jeg hadde kun tatt med én stor flaske vann på deling, for de hadde jo sagt det var så nært og det ikke var langt å gå, så da vi kom tilbake til bilen var vi alle slitne og veldig tørste og sultne! Da var det veldig deilig å komme hjem til ferdiglaget lunsj som sto på bordet:) Vannet har vært borte hele uka, men igår begynte det endelig å dryppe litt i ei kran slik at vi fikk samlet opp nok til å vaske oss i vaskebaljen. Det gjorde godt etter den turen!

Så sånn kan en (heldigvis ikke vanlig), fredag være her i Kenya!:)

Oppdatering fra travle misjonærer

Oppdatering fra travle misjonærer

Hei! Det har vært stille fra meg på bloggen en stund, men det betyr ikke at det er stille rundt oss;) Det er bare så travelt at det er sjeldent jeg har tid eller overskudd til å sette meg ned å oppdatere dere om kveldene når ungene endelig er i seng.

Det går veldig bra med oss, og det skjer utrolig mange spennende ting, som vi gleder oss stort over. Men det kjennes at det har vært konstant travelt over en lang periode, og vi er begge slitne. Vi har bestemt oss for å ta halvannen ukes pause fra de daglige møtene våre nå i jula, og det blir godt. Vi kommer fortsatt til å ha andre avtaler og forpliktelser, men det frigjør ihvertfall litt tid til julekos sammen med ungene, og til begynne å planlegge det nye året.

Det går sakte men sikkert framover med tomta vi ønsker å kjøpe. Vi hadde håpet på å bli ferdig med prosessen før nyttår, men det gjør vi nok ikke. Eieren av tomta er ei gammel dame som må for første gang opprette en bankkonto slik at vi kan overføre betalingen til henne, men ID- kortet hennes er så gammelt at det er utgått på dato, så hun må søke om nytt først, og det kan ta lang tid… Men vi er ihvertfall kommet dit at vi denne uka skal signere salgskontrakten, og etter det kan vi dersom det er greit for eieren, begynne å jobbe på tomta, selv om avtalen ikke er helt i havn enda. Vi gleder oss til å få litt tid i jula til å sette oss ned å planlegge bygging, hvordan huset vårt skal se ut, osv. Fram til nå har vi ikke hatt tid til å tenke noe særlig på det. Det blir veldig spennende!

Det kommer fortsatt nye folk på møtene under treet nesten daglig, og det er gøy å se hvor oppmuntret, takknemlig og forandret folk er. Vi reiser mye rundt i landsbyen og i bushen og besøker familiemedlemmer og bekjente av vennene våre som er syke eller trenger hjelp.

Vi følger fortsatt opp de familiene vi har besøkt tidligere i tørkerammede Bamba. På torsdag var Stig Ove og noen venner der hele dagen, og de kjørte rundt i bushen og besøkte folk. De besøkte enka med fire barn som mamma og pappa betaler for, og de var så glade og takknemlige. Neste gang vi drar dit skal vi ta med materialer og fikse taket hennes.

img_8236

Familien med sju barn hadde det også veldig bra. Det har regnet litt de siste ukene, så gresset har begynt å gro litt, og foreldrene var denne dagen ute for å klargjøre åkeren for å så mais. De var så takknemlige for hjelpen de får, som gjør at de ikke trenger å sulte lenger. Jeg har også veldig lyst å hjelpe de med nytt tak før regntiden… Nå ligger det bare et par skinn som ikke dekker en brøkdel av taket engang! Les om mitt første sterke møte med de her.

pc150069-edit

chengo-familien

De besøkte også flere familier, og Stig Ove har lagt ut et par historier på Facebooksiden vår som du bør få med deg!

Vi gleder oss utrolig mye til vi får mulighet til å begynne å bygge hus og gjestehus slik at vi kan begynne å ta imot folk. Vi har utrolig mange ideer på hvordan å tjene samfunnet, men vi er nødt til å vente til vi får folk som vil hjelpe med ressurser, og frivillige som vil komme ned å hjelpe før vi kan sette igang med mye av det. Men vi har tro på at 2017 blir året hvor vi kan vokse enda mer som en organisasjon, og etablere oss enda sterkere i samfunnet her og bidra med en virkelig forskjell. Vi har så hjerte for menneskene her, og det skjærer i hjertet å se folk som sulter, lider og ser seg ned nødt til å selge narkotika og prostituere seg for å få inntekt.

En ting jeg også har fått veldig hjerte for i det siste, er å så fort som mulig få åpnet en klinikk på tomta vår. Folk har så utrolig lite kunnskap om grunnleggende helse og anatomi, og medisin- og antibiotikabruk er skremmende stor her. Esther fikk skrevet ut Ibux og antibiotika da hun måtte sy ett sting i panna, og beskjed om å ta begge deler fire ganger daglig i ei uke! Uten å se om hun trengte det først eller ikke. De bare gir antibiotika automatisk for hvert minste lille skrubbsår eller antydning til feber.  Jeg har såklart ikke gitt Esther antibiotika, hun har heller ikke hatt behov for smertestillende. Esther sa også da vi var på sykehuset at hun syntes det var en god ide å ha en klinikk hvor folk kunne komme å få hjelp når de er syke, og at hun vil at vi skal starte en klinikk på tomta vår, så vi kan hjelpe de som bor langt uti bushen og ikke kommer seg til sykehuset. Hun er sin mors datter!;-) Svigermor hadde med en svær bærepose med sårstellutstyr hun hadde fått donert da hun kom, og hun hadde visst masse mer hjemme. Med litt flere sånne donasjoner med godt utstyr fra Norge så kan vi få laget en veldig fin klinikk inne i bushen!:)

Tre måneder siden vi flyttet fra Norge

Tre måneder siden vi flyttet fra Norge

Idag er det tre måneder siden vi tok toget fra Oppdal til Gardermoen, satte oss på flyet med våre viktigste eiendeler pakket i fire kofferter, og flyttet til Kilifi, Kenya. For en reise det har vært.

Det føles ut som om vi har bodd her mye lengre enn tre måneder, og det har skjedd utrolig mye på den korte tiden. Vi er så utrolig takknemlig over hvordan Gud har ledet våre steg, og hjulpet oss å funnet oss til rette så raskt på Swahilikysten. Vi har fortsatt en lang vei å gå, og vi har enda ikke gjort noe “håndfast” som å bygge brønn, kjøpe tomt eller starte en kenyansk organisasjon, selv om vi er i prosessen med å få til alle de tingene. Byråkrati er en veldig langtekkelig og vanskelig prosess, selv om vi er langt framfor skjema på å få til disse tingene.

Likevel har det skjedd mange ting siden vi kom. Vi har fått et fellesskap med trofaste, nære venner. De er blitt som disipler, og har alle fått en ny forståelse av Guds godhet og kjærlighet, og forandrer gradvis familiene og nabolaget sitt. Ikke bare lærer de om Jesus, men også om nestekjærlighet, og hvordan være gode foreldre og gode mennesker.

Esther og Leo har fått seg mange gode venner, og er så flinke til å vise kjærlighet og omsorg!

Vi mater de fattige og hjemløse i lokalsamfunnet vårt med ris og bønner hver uke, og har undervisning og møte for de som vil lære mer hver ukedag. Utallige mennesker har blitt helbredet fra forskjellige sykdommer og plager, og hele tiden kommer det nye folk som hører ryktene om det som skjer.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

14713088_1279520232123372_3044612451696347639_o


pb030209
Vi har adoptert to familier i kriserammede Bamba som daglig får mat og som kan overleve tørken på grunn av vår hjelp. I tillegg har vi også adoptert en familie i nabolaget vårt som vi støtter med mat. På bildet over ser du Agnes, Fathoma og Rehema som er en del av adoptivfamilien vår her i Mnarani.

Vi har fått vår hjemløse venn Daniel av gaten og inn i en leilighet, og igår fikk han med vår hjelp nytt ID-kort som gjør at han har rettigheter og kan få seg en jobb.

Idag fikk vi også en annen hjemløs, Robert, av gata. Han flyttet på gata som sjuåring da foreldrene hans døde, og han skilte lag med søstra si og prøvde å ta vare på seg selv. I femten år har han angret på den avgjørelsen, og gått med en stor sorg og savn etter sin søster, sin eneste gjenlevende familie. Da Daniel bodde under treet ved søppeldynga, var ikke Robert en snill kar, men han brukte å stjele fra Daniel. Han overtok etterpå Daniel sin plass under treet da Daniel fikk seg leilighet. Han begynte da å komme på møtene våre, og ble etterhvert forandret. Han tok imot Jesus, og bad Daniel om tilgivelse, og de er nå bestevenner. Robert brukte aldri å be oss om noe, selv om han hadde verken bosted eller mat, og kun ett hullete antrekk. Det eneste bønneemnet han kom med, var om vi kunne be Gud hjelpe han å komme i kontakt med søstra si.

Bare noen dager senere hadde Stig en undervisning hvor han lærte folk å høre ifra Gud. Under bønn fikk Robert en visjon hvor han så søstra si, og navnet på byen hun bodde i! Hvor utrolig er ikke det! Bare fantasi tenker kanskje noen, men hvor utrolig er det ikke at etter femten år forteller Gud ham navnet på en helt ukjent by hvor søstra bor? Og vet du hva; det stemte! Robert gikk og snakket med en politimann, og fortalte ham pikenavnet hennes og hvilken by han trodde hun bodde i. Det er en by i vest-Afrika, 84 mil herifra. Politimannen ringte politiet i den byen, og de fikk stadfestet at hun bodde der, og Robert fikk telefonnummeret hennes. Etter femten år uten kontakt og uten å vite om den andre var i live, fikk de endelig snakket med hverandre igjen. Det er så stort, og jeg får tårer i øynene bare av å skrive det. Søstra er gift og har barn, og ble så glad for å høre fra Robert, og hun inviterte han til å komme å bo med de. Robert har jobbet hardt hver eneste dag de siste par ukene med å samle plastikk fra søpla som han selger for noen få kroner, for å prøve å spare opp til bussbilletten til søstra som koster ca 250 kr. Han forventet at dette kom til å ta mange måneder.

Men igår fortalte vi Robert at vi ville hjelpe han med å dra til søstra si. Vi gav han mer enn nok penger til reisen, nye klær og en brukt mobil mamma og pappa hadde med. I tillegg kjøpte Daniel ham en ny bukse:) Robert ble nesten på gråten av glede, og sa han ville reise med første buss.

Så idag sendte vi Robert avgårde. Daniel fulgte ham til Mombasa for å passe på at han kom på rett buss, og siden han nå har fått mobil kan han ringe oss når han er trygt fremme og holde kontakten med oss. Vi kommer til å savne Robert veldig, men vi er så utrolig glade for denne solskinnshistorien, og for at Robert har fått et hjem og familien sin tilbake! 20161122_100024

Nå er vi spente på hvem som er nestemann til å flytte inn under dette treet ved søppelplassen…;-)

Det har skjedd mange ting på tre måneder, og likevel er dette kun en forsiktig begynnelse. Vi er så forventningsfulle til de neste tre månedene! For et spennende liv vi får lov å leve!