Browsed by
Tag: stigandlindaministries

Oppdatering på tomta; veibygging – igjen!

Oppdatering på tomta; veibygging – igjen!

Nå begynner det endelig å skje ting på tomta. Vi har landet litt etter fødsel og kommet (sånn cirka) ajour med ting som måtte gjøres først. Ting tar jo som dere forhåpentligvis har skjønt tusen ganger lengre tid enn i Norge, og ingenting er lettvint å få gjort. Vi har omsider funnet en god arkitekt som ordner med godkjenninger fra alle de utallige offentlige kontorene som skal gi stempel (og kreve penger), og får godkjente byggetegninger forhåpentligvis denne uka. Vi har også begynt på oppgaven med å reparere veien som ble ødelagt av regnet da vi dro til Norge.


Vi har ansatt ti stykk som igår begynte med hakker og spader for å reparere ødeleggelsene og gjøre veien kjørbar igjen. Dette er en omstendig prosess, da vi måtte handle inn mat og utstyr for å lage lunsj til de hver dag, verktøy og materiale og vi må bygge et lite skur på tomta. Her kan vi oppbevare materiale og utstyr, og ha en eller to sengeplasser for noen arbeidere som vil fungere som vakter. Det vanlige her er at man bygger gjerde rundt hele tomta først før man begynner med bygging, men det er veldig dyrt, så vi har valgt å ikke bruke mesteparten av pengene våre på det, men heller håpe denne løsningen fungerer bra nok. Vi har ikke nok penger til å gjøre ferdig gjestehus og utbygging, men vi starter ihvertfall, og ser hvor langt vi kommer i første omgang. Vi er fortsatt i stort behov av flere månedlige støttepartnere og folk som vil hjelpe oss med å få opp denne misjonsbasen, så ta gjerne kontakt, eller les mer om muligheter å gi på her dersom du vil bidra litt, eller bli en fast sponsor til arbeidet vårt. Snart vil vi også være registrert i Frivillighetsregisteret, og få Vipps for firma, men ting tar tid når man kombinerer det med barseltid og mange andre prosjekter;)

Arbeidsledigheten her er enormt stor, og stort sett alle trenger jobb. Folk kommer daglig på døra vår og ber om jobb, og jeg skulle ønske vi kunne hjelpe alle. Men vi må dessverre si nei til de fleste. Foreløpig! I framtiden håper jeg på at vi kan starte mange prosjekter og ha råd til å sysselsette mange flere, og også gjennom oss og besøkende som kommer, lære de opp i forskjellige yrker slik at de kan starte egne bedrifter.

Vi har satt sammen et team av ti stykk bestående av folk vi har jobbet med før, og folk vi kjenner. Blant annet så er våre nære venner Hannah og Wazi endel av teamet, sammen med mannen og broren til Joyce, tolken vår. Her jobber kvinner like hardt som menn, og vi er glade for å kunne tilby disse fattige familiene som virkelig trenger litt inntekt jobb. I tillegg er halvparten av teamet lokale folk fra de nærmeste nabofamiliene, som er en lokal tradisjon som vi har valgt å følge. Det er egentlig mest vanlig at man tar med seg egne arbeidere og gir kun jobb til “sine”, men ved å respektere denne lokale tradisjonen har vi fått mye respekt og tillit fra de lokale i landsbyen. De jobber veldig hardt, og er veldig ivrige på at vi skal komme i gang så fort som mulig, slik at de får mer jobb, og vi får bygget brønnen til landsbyen!

Fordi vi stoler på folkene i teamet vårt, og fordi dette er en veldig ettertraktet jobb, har vi valgt å ikke gjøre det på den lokale måten med å ha en overoppsynsmann. Det vanlige er at ufaglærte får en minstelønn på knapt 30 kr dagen, mens faglærte får det dobbelte, og en overoppsynsmann skal ha nesten dobbelt av det igjen for å bare gå og se på og passe på at de andre jobber… Vi har sagt til folkene våre at det må være enda bedre dersom de kan være selvstendige og hardtarbeidende uten å behøve en barnevakt, og så kan de heller dele på lønnen den overoppsynsmannen skulle ha hatt. Det var en helt uvant tanke for dem, fordi de er ikke vant til å jobbe uten at noen passer på de. Men fordi vi ikke vil gi slavelønn, men behandle de med verdighet og respekt, og vi vil at de skal føle dette er en god jobb som de vil verdsette og strebe etter å beholde, gir vi de nesten dobbel lønn av minstelønn. 30 kr dagen er ingenting å brødfø store familier på. Alle satte stor pris på tilliten (og den ekstra lønna!). Stig Ove kommer også til å være mye tilstede sammen med de, og dersom det er noen som viser seg å alltid skape dårlig stemning eller sluntre unna, er det hundrevis av andre i kø som står klare til å overta.

De har allerede kommet veldig godt i gang etter kun én dag med jobbing. Dette;

Begynner gradvis mer å se ut som dette;

Imorgen er veien ned til inngangen av tomta sannsynligvis kjørbar, og vi har allerede avtalt med geolog at han kommer imorgen tidlig og gjør undersøkelser for å se hvor de kan borre etter vann, og hvor store sjansene er for å finne ferskvann på tomta. Så må endel søknader og papirer sendes inn før de kan begynne med borring. Det blir utrolig spennende!

Stig Ove legger stor vekt på at teamet vårt skal ha det fint sammen, og ha god stemning. I går tok han på slutten av arbeidsdagen med brus til alle og hadde det kjekt sammen en stund før han kjørte de hjem. Idag startet de arbeidsdagen med å lese et bibelvers (hvis ikke Gud bygger huset jobber arbeiderne forgjeves), og be sammen. Utrolig gøy å være i gang med bygging, og å bygge et stødig og bra team av folk som vi kommer til å ha med oss😁 Følg oss på Facebooksiden vår Stig and Linda Ministries, for flere oppdateringer som Stig legger ut!

Nyfødte tvillinger, sårstell og helbredelse!

Nyfødte tvillinger, sårstell og helbredelse!

Disse tvillingene kom på besøk forrige uke. Mammaen ville at vi skulle be for de og velsigne de. De er tre uker gamle, og mora er alene med de og to eldre søsken. Hun får heldigvis mye hjelp. Kulturen her på kysten er slik at når ei dame har født, skal hun ikke være alene, og hun skal ikke gjøre noe selv, ikke engang løfte vannglasset til munnen! Hun skal kun ligge i senga og amme og sove. Så når du våkner opp om morgenen er det allerede familie, venner og naboer i huset som har laget te og frokost til deg. Damene bytter på å være hos deg og lage mat, vaske klær, stelle babyen og ta seg av huset. Det skal i hvertfall gå 3-4 uker før mor får lov å lage mat eller gjøre noe selv i huset i følge kulturen. Snakk om å leve etter ordtaket “det tar en landsby å oppfostre et barn!” Siden disse babyene var syke, dro mora ut av huset før hun egentlig “har lov”, men hun fikk ikke bære babyene selv. Joyce og Hannah dro dit om morgenen, vasket og stelte babyene, og bærte de for henne. Det er utrolig å se kjærligheten og samholdet i fellesskapet her.

Vi har også satt sykepleier Karianne i gang med litt arbeid. Vi fant denne gutten, Shedi, på besøk hos noen av vennene våre, og han hadde et dypt skrubbsår på haka. Han hadde ikke gått til lege, og ikke dekt det til med plaster, så det var nå blitt infisert og fullt av gult puss. Jeg greier ikke å gå forbi sånne tilfeller uten å gjøre noe, så jeg inviterte han og mora hjem på besøk slik at vi kunne stelle såret hans. Jeg er så utrolig takknemlig for enkelt sårutstyr hjemmefra og som familie har tatt med seg ned når de har kommet ned på besøk. Enkle ting som kompresser, teip og strips, klorheksidin, brulidine, fucidin og plaster har hjulpet veldig mange i nærområdet vårt, som ikke har råd å gå til lege. For noen måneder siden falt vennen vår Wazi på glatte fliser, og greide å kløyve øret sitt, og fikk to store kutt bak på øret, og en flenge som nesten kuttet øreflippen i to. Jeg vet at dersom hun hadde dratt til sykehuset hadde de sydd øret med mange ujevne sting og hun hadde fått et stygt, ujevnt arr (slik Esther fikk da de sydde såret i panna hennes og det gjorde arret dobbelt så stor og ujevnt som det hadde trengt å blitt…), og proppet henne full av profylaktisk antibiotika. Derfor ønsket jeg å prøve å behandle henne selv først. Jeg var litt usikker på om det kom til å gro, men siden det var et jevnt kutt, vasket og stripset jeg sårene og bandasjerte øret. Etter kun én uke var det grodd helt, og nå kan du knapt se en liten strek der arret går. Jeg syns det er utrolig gøy å kunne yte litt sykepleie for de som trenger det, og jeg gleder meg så utrolig mye til vi etterhvert får åpnet en klinikk på tomta og får ned medisinsk utstyr i konteineren og kan gjøre det i større skala. Dessverre går ting i sirup her nede på grunn av byråkratiske utfordringer, og vi venter fortsatt på å få NGO (ikke-statlig organisasjon) godkjent hos myndighetene. Hver gang vi sender inn søknaden får vi krav om flere papirer, godkjenninger og skjemaer som må skaffes, og det tar frustrerende lang tid. Før vi får det godkjent kan vi heller ikke sende konteineren ned, da vi ikke kan ta imot konteiner som privatpersoner. Det er også begrenset hva vi kan gjøre på tomta før vi får det godkjent, selv om første steg nå blir å prøve å få byggesøknader godkjent. Vi prøver å være tålmodige og og fokusere på dagliglivet sammen med de lokale, mens vi venter på alle disse kjedelige prosessene, og jobber med det vi kan.

Å bruke tid med de lokale, og bli kjent med stadig flere damer, er noe jeg setter utrolig stor pris på, spesielt når jeg ser hvor mye det betyr for de. Dette er en av de nydelige damene som kommer hver mandag under treet og får servert mat, og forrige uke ble gutten hennes helbredet også. Han er åtte måneder gammel, og siden han ble født har han ligget stiv og fastlåst i armene hennes, ute av stand til å holde hodet selv eller fokusere blikket. Han har heller ikke greid å åpne knyttneven eller stå på føttene, og hadde spastiske bevegelser. Jeg har siden de begynte å komme dit da han var nyfødt, sagt til Stig at det er noe galt med gutten. Nå hadde mora begynt å skjønne selv også at han ikke utviklet seg normalt. Hun hadde gått til en lokal pastor som hadde fortalt henne at det var hennes egen skyld, fordi hun hadde demoner!! Hun var nå full av angst og skam, og kom til oss for hjelp. Vi fortalte henne at hun ikke hadde demoner, men at hun bare kunne slappe av, og så bad vi for gutten. Denne uka kom mora med det største gliset, og sa hun var så lykkelig og glad, fordi gutten hadde forandret seg så mye. Han kunne nå holde hodet selv, var aktiv og nysgjerrig, slo ut med armene når han ville løftes opp fra senga, og står på føttene. Han ser ikke engang ut som den samme gutten som lå kraftløs i morens armer! Hun hadde også fått fred og følte seg ikke lenger som ei dårlig mor. Takk Jesus!

Vår påskeaften

Vår påskeaften

Igår var en av de få dagene hvor jeg virkelig kjente på at jeg så gjerne skulle vært hjemme i Norge en tur. Facebook, Instagram og snapchat var fylt opp med idylliske bilder fra påskefjellet hjemme, og jeg lengtet etter snø, kulde og norsk mat. Natta hadde vært usedvanlig varm, og vi hadde alle våknet av det rundt midnatt. Like etter gikk strømmen og ble borte helt til morgenen, så natta ble rimelig søvnløs. På formiddagen hadde jeg mange ærend jeg var nødt til å gjøre, og hadde sett for meg et par timer med ro med bibel og kaffe hjemme først, for å samle krefter. Men plutselig dukket det opp en uventet gjest på døra, og like etter en til. Akkurat det er en kulturell ting som jeg ikke er helt vant med enda, jeg foretrekker å være forberedt når jeg får gjester;-) Jeg og ungene dro etterhvert til Kilifi for å kjøpe ris og bønner til neste måneds matutdeling, og diverse andre ærend på markedet og i byen, og da vi kom hjem etter noen timer var jeg svett og sliten, og det hjalp ikke på humøret at vannet var borte på 10. dagen heller. Etter å ha laget lunsj fikk jeg heldigvis hvilt meg litt, og etterpå gikk vi bort på besøk til vennene våre litt, og dagen ble straks bedre. Jeg setter så pris på relasjonene og vennskapene vi har fått med de lokale. Det er fort enkelt for at misjonærer/vestlige henger mest med andre vestlige, men både fordi vi ikke kjenner så mange andre hvite her, og fordi vi har vektlagt det, så har vi fått veldig gode vennskap til de lokale. Det er tydelig at det ikke er så normalt, og vi får alltid mange blikk når vi henger på stranda eller hjemme hos de.

Idag inviterte jeg og ungene med oss hele gjengen på stranda, og vi var 4 damer og 17 barn. Vi hadde det utrolig koselig, og ble i hele fire timer. De tre minste barna hadde aldri vært på stranda før, og syntes det var ganske skummelt i begynnelsen, men etter å ha sett hvordan de andre barna koste seg, tødde de opp etterhvert og ble kjempetøffe! Vi hadde med oss svømmebriller og baderinger som var veldig populære og gikk på rundgang blant både små og store.

Etterhvert var det tid for litt kjeks og brus, før det igjen ble ny baderunde.


Det var en så utrolig idyllisk og fin tid, og alle ungene flira og kosa seg sammen konstant. Det var slitne, men veldig fornøyde barn som dro hjem. De er en så utrolig herlig gjeng, og jeg er så glad i hver og en av de! Selv om hjemlengselen kommer iblant, så ville jeg ikke byttet ut livet og familien vår her nede for noe:)

Oppdatering på tomta vår

Oppdatering på tomta vår

Igår var vi oppe på tomta vår i Majajani. Stig skulle opp for å se på adkomstveien som de gamle eierne hadde laget til, og trekke et tau rundt hele grensen, og jeg og ungene bestemte oss for å bli med. Sist gang hadde Esther på seg flipfloper da vi dro dit, men hun husket godt hvor vond den brennende sanden og de stikkende tornene var, så idag godtok hun å ha på joggesko. Det er ikke ofte hun går i så tykke sko til vanlig;-)

Ifølge loven har selgerne av landet plikt til å lage en adkomst vei/access road fra nåværende vei og ned til tomta vår, på såkalt nøytralt land som går imellom nabotomtene. Det har vært endel styr med dette, og også med en av tomtegrensene våre, da myndighetene de siste tyve årene har endret måten de måler tomtegrenser på, fra tradisjonelle enigheter med busker som grenser, til GPS måling. I den prosessen er det flere naboer som har fått kuttet av litt av sitt land, og som har vært uenige i myndighetenes handlemåte. Men endelig skulle selgerne klarere og gjør klart adkomstveien til tomta vår. Vi hadde heldigvis ikke store forventninger til denne veien de skulle lage til, og bra var det… De hadde kuttet ned litt busker med machetene sine og markert veigrensene med et par pinner, men den var helt ukjørbar. Det var både mange store røtter i veien, og veien var kjempeskjev og full av hull. Det er ikke så enkelt å kreve mer av de heller, for du trenger ordentlig verktøy eller maskiner for å få det ordentlig, som er dyrt. Her må vi få tak i en traktor eller noe til å pløye opp og planere, og så er det en stor grøft vi må lage ei bru over før vi ankommer vår tomt. I den grøfta renner vannet i strie strømmer når det er regntid, så det må vi få drenert bort.

Tomta vår begynner ved det gule tauet til venstre for Esther. Så dette vil bli inngangspartiet vårt.

Ved det litt hengende treet til venstre i bildet under, vil vi bygge brønnen. Inngangspartiet er nå der de to mennene i oransje står midt i bildet, og adkomstveien ser du bak de opp bakken. Der Esther står er yttergrensen på den ene siden.

Det er ganske slitsomt at vi er nødt til å bruke så mye tid og penger på selve veien, før vi i det hele tatt kan begynne med bygging av brønn og andre ting. Neste steg blir også å få ordnet gjerde rundt hele landet. Det er nesten demotiverende å se hvor enormt mye arbeid som ligger foran oss, og hvor langt fram i tid drømmebasen vår er. Men tenk så kult det blir om noen år å se tilbake på hvor vi har kommet fra, og alt vi har utrettet fra ingenting!

Men det er lettere for meg å være optimistisk om dette enn Stig, for det er tross alt han som må gjøre alt av det praktiske med bygging og drenering osv. Jeg misunner han ikke alt det styret;-)

Det var gøy å være på tomta igjen uansett, og ungene koste seg. Leo ville gå rundt og se på de store baoabtrærne og snakke om hvor vi kan ha trehytte og huske. Solen stekte, så for det meste prøvde vi å holde oss ved trærne som gav litt skygge, mens vi så på Stig som tråkket rundt hele grensa.

Etterhvert ble det ganske varmt på hodet, og Leo fant ut at han ville ha et tøystykke over hodet, som han sa var Batman kappen hans. Resten av tiden løp han ned bakkene og hoppet over kvister og sa han fløy som Batman;-)

Byggeplaner utsatt

Byggeplaner utsatt

Tusen takk for alle hyggelige gratulasjoner og kommentarer etter at vi annonserte at vi skal ha baby til sommeren!

Da skjønner dere nok hvorfor det har vært lite aktivitet her på bloggen i det siste. Kombinert med varmen som slår meg helt ut på de dagene vi ikke har strøm og vann, så er ikke motivasjonen så stor for å skrive. Dagene flyr avgårde med å ta oss av barna og alle prosjekter vi holder på med. Jeg teller ned dagene til den varmeste måneden mars er over, og april forhåpentligvis kommer med litt avkjølende regn! Men jeg tenker ofte på kveldene at jeg skulle ha skrevet innlegg på bloggen om ditt og datt, og håper jeg får til å gjøre det mer framover. Hovedproblemet er veldig ustabil strøm, som 3-4 dager i uka er borte fra morgen til kveld. Det er visstnok en veldig gammel transformator i vår landsby, som stadig ryker på grunn av økt bebyggelse i området. Isteden for å bytte den ut reparerer de den bare, og da ryker den etter kort tid igjen. De lokale mener også at det ikke er uvanlig at de kutter både strøm og vann som en del av et politisk spill før valget i august. Som sagt før; jeg gleder meg veldig til å komme på egen tomt med egen brønn og generator!

I forhold til det, så har vi sett oss nødt til å sette på bremsene litt på byggeplanene våre. Det ble mer utgifter enn forventet med visatur til Etiopia, advokatutgifter, registrering av NGO og søknader om oppholdstillatelse. Vi ser derfor at dersom vi begynner å bygge nå, kommer vi ikke til å greie å fullføre gjesteseksjonen vi ønsker å bygge først. Det er i tillegg ikke bare å bygge; godkjente tegninger må lages av arkitekt, og sendes rundt til fire offentlige kontorer som alle krever sin del av kaka, og det skal graves vei, legges ned rør, septikktank osv. I tillegg til å betale arbeidere. Vi vil være forsiktige og ikke gå på en smell med å bruke mer penger enn vi har, og derfor vil vi utsette byggingen til økonomien blir bedre. Derfor så kommer vi til å kun borre brønn til landsbyen i første omgang, som vi har fått donert penger til. Tusen takk til alle som var med på den innsamlingsaksjonen i høst! Vi gleder oss veldig til å kunne hjelpe landsbyen med dette, og er veldig spent på hva slags vann vi finner. Om det er drikkevann, eller om det er for salt. Uansett så blir det en stor velsignelse for de lokale.

Jeg regner med at de fleste leserne mine er klare over det, men jeg ser at det stadig er nye innom, så jeg kan fortelle igjen at arbeidet vi driver her nede er startet av meg og Stig, og det er drevet av frivillige gaver. Vi har ingen stor organisasjon eller firma som står bak og betaler utgiftene våre, men enkeltpersoner og et par menigheter over hele landet som har troen på det vi holder på med, og velger å gi en månedlig gave, eller engangssummer til arbeidet vårt. Vi er utrolig takknemlig til dere!

Vi har valgt å satse i tro, og solgt tingene våre i Norge og flyttet hit for å gjøre det vi føler Gud har kalt oss til; å hjelpe de fattige og svakeste i samfunnet, og vise Guds kjærlighet i praksis til alle vi møter. For den sultne ser kjærlighet ut som mat, for den hjemløse et hjem, og for den ensomme en venn. Vi vil også gjøre det enkelt for andre som har lyst å reise ned til Afrika i kortere eller lengre perioder, og lage en trygg og fin base hvor gjester kan bo gratis. Vi vil også nå ut til landsbyene rundt oss med gratis brønn, klinikk, barnehjem, skole, matutdeling osv. Vi har startet i det små med å betale skolegang for noen barn, adoptere noen familier vi støtter med mat, og hjulpet flere hjemløse av gatene. Behovene er så store overalt, og det er utfordrende å forholde seg til et begrenset budsjett, når vi aller helst ønsker å hjelpe alle vi møter.

Vi har startet et firma hvor alt blir ryddig og nøyaktig registrert av gaver som blir gitt til arbeidet vårt. Dersom noen har lyst å hjelpe oss med arbeidet vi driver og byggingen vi skal i gang med, er det mulig å enten gi en engangsgave, eller aller helst bli en fast støttepartner. Du kan enten gi via PayPal (trykk på den oransje PayPalknappen til høyre), via Vipps (92253433), eller via firmakonto 4266.16.29619. Det er selvfølgelig helt frivillig, men vi er veldig takknemlig for alle som hjelper oss å gjøre arbeidet vi gjør her mulig. Uten dere kan vi ikke gjøre det vi gjør!

Men selv om vi må ta en pause fra bygging og vi ikke får vært så effektive på det området som vi hadde sett for oss, så er vi fulle av glede og håp for tiden framover. Vi har mer tid til fellesskapet vårt under treet, og til å gå i landsbyen og besøke vennene våre. Vi har vært på flere husbesøk den siste uka, og de lokale blir så utrolig glade og beæret når vi kommer på besøk til de. Vi var også å prekte i en lokal menighet på søndag, og hadde med oss over 20 stykk av gjengen under treet som ønsket å bli med oss! De er så ivrige og ønsker å bli med på alt vi gjør, og de gleder seg sånn til dagen kommer hvor vi får mulighet til å starte menighet her i Mnarani. Vi har så mye glede i det vi gjør her nede, og vi elsker å bli kjent med de lokale og vise de en kjærlighet som de ikke er vant med!