Browsed by
Tag: stigandlindaministries

Vår påskeaften

Vår påskeaften

Igår var en av de få dagene hvor jeg virkelig kjente på at jeg så gjerne skulle vært hjemme i Norge en tur. Facebook, Instagram og snapchat var fylt opp med idylliske bilder fra påskefjellet hjemme, og jeg lengtet etter snø, kulde og norsk mat. Natta hadde vært usedvanlig varm, og vi hadde alle våknet av det rundt midnatt. Like etter gikk strømmen og ble borte helt til morgenen, så natta ble rimelig søvnløs. På formiddagen hadde jeg mange ærend jeg var nødt til å gjøre, og hadde sett for meg et par timer med ro med bibel og kaffe hjemme først, for å samle krefter. Men plutselig dukket det opp en uventet gjest på døra, og like etter en til. Akkurat det er en kulturell ting som jeg ikke er helt vant med enda, jeg foretrekker å være forberedt når jeg får gjester;-) Jeg og ungene dro etterhvert til Kilifi for å kjøpe ris og bønner til neste måneds matutdeling, og diverse andre ærend på markedet og i byen, og da vi kom hjem etter noen timer var jeg svett og sliten, og det hjalp ikke på humøret at vannet var borte på 10. dagen heller. Etter å ha laget lunsj fikk jeg heldigvis hvilt meg litt, og etterpå gikk vi bort på besøk til vennene våre litt, og dagen ble straks bedre. Jeg setter så pris på relasjonene og vennskapene vi har fått med de lokale. Det er fort enkelt for at misjonærer/vestlige henger mest med andre vestlige, men både fordi vi ikke kjenner så mange andre hvite her, og fordi vi har vektlagt det, så har vi fått veldig gode vennskap til de lokale. Det er tydelig at det ikke er så normalt, og vi får alltid mange blikk når vi henger på stranda eller hjemme hos de.

Idag inviterte jeg og ungene med oss hele gjengen på stranda, og vi var 4 damer og 17 barn. Vi hadde det utrolig koselig, og ble i hele fire timer. De tre minste barna hadde aldri vært på stranda før, og syntes det var ganske skummelt i begynnelsen, men etter å ha sett hvordan de andre barna koste seg, tødde de opp etterhvert og ble kjempetøffe! Vi hadde med oss svømmebriller og baderinger som var veldig populære og gikk på rundgang blant både små og store.

Etterhvert var det tid for litt kjeks og brus, før det igjen ble ny baderunde.


Det var en så utrolig idyllisk og fin tid, og alle ungene flira og kosa seg sammen konstant. Det var slitne, men veldig fornøyde barn som dro hjem. De er en så utrolig herlig gjeng, og jeg er så glad i hver og en av de! Selv om hjemlengselen kommer iblant, så ville jeg ikke byttet ut livet og familien vår her nede for noe:)

Oppdatering på tomta vår

Oppdatering på tomta vår

Igår var vi oppe på tomta vår i Majajani. Stig skulle opp for å se på adkomstveien som de gamle eierne hadde laget til, og trekke et tau rundt hele grensen, og jeg og ungene bestemte oss for å bli med. Sist gang hadde Esther på seg flipfloper da vi dro dit, men hun husket godt hvor vond den brennende sanden og de stikkende tornene var, så idag godtok hun å ha på joggesko. Det er ikke ofte hun går i så tykke sko til vanlig;-)

Ifølge loven har selgerne av landet plikt til å lage en adkomst vei/access road fra nåværende vei og ned til tomta vår, på såkalt nøytralt land som går imellom nabotomtene. Det har vært endel styr med dette, og også med en av tomtegrensene våre, da myndighetene de siste tyve årene har endret måten de måler tomtegrenser på, fra tradisjonelle enigheter med busker som grenser, til GPS måling. I den prosessen er det flere naboer som har fått kuttet av litt av sitt land, og som har vært uenige i myndighetenes handlemåte. Men endelig skulle selgerne klarere og gjør klart adkomstveien til tomta vår. Vi hadde heldigvis ikke store forventninger til denne veien de skulle lage til, og bra var det… De hadde kuttet ned litt busker med machetene sine og markert veigrensene med et par pinner, men den var helt ukjørbar. Det var både mange store røtter i veien, og veien var kjempeskjev og full av hull. Det er ikke så enkelt å kreve mer av de heller, for du trenger ordentlig verktøy eller maskiner for å få det ordentlig, som er dyrt. Her må vi få tak i en traktor eller noe til å pløye opp og planere, og så er det en stor grøft vi må lage ei bru over før vi ankommer vår tomt. I den grøfta renner vannet i strie strømmer når det er regntid, så det må vi få drenert bort.

Tomta vår begynner ved det gule tauet til venstre for Esther. Så dette vil bli inngangspartiet vårt.

Ved det litt hengende treet til venstre i bildet under, vil vi bygge brønnen. Inngangspartiet er nå der de to mennene i oransje står midt i bildet, og adkomstveien ser du bak de opp bakken. Der Esther står er yttergrensen på den ene siden.

Det er ganske slitsomt at vi er nødt til å bruke så mye tid og penger på selve veien, før vi i det hele tatt kan begynne med bygging av brønn og andre ting. Neste steg blir også å få ordnet gjerde rundt hele landet. Det er nesten demotiverende å se hvor enormt mye arbeid som ligger foran oss, og hvor langt fram i tid drømmebasen vår er. Men tenk så kult det blir om noen år å se tilbake på hvor vi har kommet fra, og alt vi har utrettet fra ingenting!

Men det er lettere for meg å være optimistisk om dette enn Stig, for det er tross alt han som må gjøre alt av det praktiske med bygging og drenering osv. Jeg misunner han ikke alt det styret;-)

Det var gøy å være på tomta igjen uansett, og ungene koste seg. Leo ville gå rundt og se på de store baoabtrærne og snakke om hvor vi kan ha trehytte og huske. Solen stekte, så for det meste prøvde vi å holde oss ved trærne som gav litt skygge, mens vi så på Stig som tråkket rundt hele grensa.

Etterhvert ble det ganske varmt på hodet, og Leo fant ut at han ville ha et tøystykke over hodet, som han sa var Batman kappen hans. Resten av tiden løp han ned bakkene og hoppet over kvister og sa han fløy som Batman;-)

Byggeplaner utsatt

Byggeplaner utsatt

Tusen takk for alle hyggelige gratulasjoner og kommentarer etter at vi annonserte at vi skal ha baby til sommeren!

Da skjønner dere nok hvorfor det har vært lite aktivitet her på bloggen i det siste. Kombinert med varmen som slår meg helt ut på de dagene vi ikke har strøm og vann, så er ikke motivasjonen så stor for å skrive. Dagene flyr avgårde med å ta oss av barna og alle prosjekter vi holder på med. Jeg teller ned dagene til den varmeste måneden mars er over, og april forhåpentligvis kommer med litt avkjølende regn! Men jeg tenker ofte på kveldene at jeg skulle ha skrevet innlegg på bloggen om ditt og datt, og håper jeg får til å gjøre det mer framover. Hovedproblemet er veldig ustabil strøm, som 3-4 dager i uka er borte fra morgen til kveld. Det er visstnok en veldig gammel transformator i vår landsby, som stadig ryker på grunn av økt bebyggelse i området. Isteden for å bytte den ut reparerer de den bare, og da ryker den etter kort tid igjen. De lokale mener også at det ikke er uvanlig at de kutter både strøm og vann som en del av et politisk spill før valget i august. Som sagt før; jeg gleder meg veldig til å komme på egen tomt med egen brønn og generator!

I forhold til det, så har vi sett oss nødt til å sette på bremsene litt på byggeplanene våre. Det ble mer utgifter enn forventet med visatur til Etiopia, advokatutgifter, registrering av NGO og søknader om oppholdstillatelse. Vi ser derfor at dersom vi begynner å bygge nå, kommer vi ikke til å greie å fullføre gjesteseksjonen vi ønsker å bygge først. Det er i tillegg ikke bare å bygge; godkjente tegninger må lages av arkitekt, og sendes rundt til fire offentlige kontorer som alle krever sin del av kaka, og det skal graves vei, legges ned rør, septikktank osv. I tillegg til å betale arbeidere. Vi vil være forsiktige og ikke gå på en smell med å bruke mer penger enn vi har, og derfor vil vi utsette byggingen til økonomien blir bedre. Derfor så kommer vi til å kun borre brønn til landsbyen i første omgang, som vi har fått donert penger til. Tusen takk til alle som var med på den innsamlingsaksjonen i høst! Vi gleder oss veldig til å kunne hjelpe landsbyen med dette, og er veldig spent på hva slags vann vi finner. Om det er drikkevann, eller om det er for salt. Uansett så blir det en stor velsignelse for de lokale.

Jeg regner med at de fleste leserne mine er klare over det, men jeg ser at det stadig er nye innom, så jeg kan fortelle igjen at arbeidet vi driver her nede er startet av meg og Stig, og det er drevet av frivillige gaver. Vi har ingen stor organisasjon eller firma som står bak og betaler utgiftene våre, men enkeltpersoner og et par menigheter over hele landet som har troen på det vi holder på med, og velger å gi en månedlig gave, eller engangssummer til arbeidet vårt. Vi er utrolig takknemlig til dere!

Vi har valgt å satse i tro, og solgt tingene våre i Norge og flyttet hit for å gjøre det vi føler Gud har kalt oss til; å hjelpe de fattige og svakeste i samfunnet, og vise Guds kjærlighet i praksis til alle vi møter. For den sultne ser kjærlighet ut som mat, for den hjemløse et hjem, og for den ensomme en venn. Vi vil også gjøre det enkelt for andre som har lyst å reise ned til Afrika i kortere eller lengre perioder, og lage en trygg og fin base hvor gjester kan bo gratis. Vi vil også nå ut til landsbyene rundt oss med gratis brønn, klinikk, barnehjem, skole, matutdeling osv. Vi har startet i det små med å betale skolegang for noen barn, adoptere noen familier vi støtter med mat, og hjulpet flere hjemløse av gatene. Behovene er så store overalt, og det er utfordrende å forholde seg til et begrenset budsjett, når vi aller helst ønsker å hjelpe alle vi møter.

Vi har startet et firma hvor alt blir ryddig og nøyaktig registrert av gaver som blir gitt til arbeidet vårt. Dersom noen har lyst å hjelpe oss med arbeidet vi driver og byggingen vi skal i gang med, er det mulig å enten gi en engangsgave, eller aller helst bli en fast støttepartner. Du kan enten gi via PayPal (trykk på den oransje PayPalknappen til høyre), via Vipps (92253433), eller via firmakonto 4266.16.29619. Det er selvfølgelig helt frivillig, men vi er veldig takknemlig for alle som hjelper oss å gjøre arbeidet vi gjør her mulig. Uten dere kan vi ikke gjøre det vi gjør!

Men selv om vi må ta en pause fra bygging og vi ikke får vært så effektive på det området som vi hadde sett for oss, så er vi fulle av glede og håp for tiden framover. Vi har mer tid til fellesskapet vårt under treet, og til å gå i landsbyen og besøke vennene våre. Vi har vært på flere husbesøk den siste uka, og de lokale blir så utrolig glade og beæret når vi kommer på besøk til de. Vi var også å prekte i en lokal menighet på søndag, og hadde med oss over 20 stykk av gjengen under treet som ønsket å bli med oss! De er så ivrige og ønsker å bli med på alt vi gjør, og de gleder seg sånn til dagen kommer hvor vi får mulighet til å starte menighet her i Mnarani. Vi har så mye glede i det vi gjør her nede, og vi elsker å bli kjent med de lokale og vise de en kjærlighet som de ikke er vant med!

Et liv snudd opp ned på ei uke!

Et liv snudd opp ned på ei uke!

Heisann! Nå har jeg endelig fått tid til å sette meg ned å skrive, etter å ha fått ungene i seng, og fått ladet telefon og data. Strømmen har vært borte fra vi stod opp idag tidlig til rett før leggetid.

Idag fikk vi en gledelig beskjed da vi kom på møtet. Benson, den hjemløse mannen som jeg fortalte om i forrige innlegg, hadde sin første arbeidsdag idag. Han er så lykkelig og har fått livet helt snudd opp ned på ei uke. Da han kom forrige tirsdag, hadde han kvelden før spist noen råtne bønner han hadde funnet i søpla, og hadde voldsomme magesmerter hele natta. Han var så motløs og lei av sitt liv som hjemløs, at han planla å henge seg samme kveld. Samme kveld!! Men den dagen møtte Joyce ham, og inviterte ham med på møtet vårt. Med tårer i øynene og et desperat blikk spurte han oss om forbønn for en jobb så han slapp å bo på gata og sulte. Et par av damene åpnet hjemmet sitt for han, og bad han komme for alle måltider hver dag, så lenge han trengte det. Han skulle ikke behøve å sulte eller spise søppel igjen.

Allerede dagen etter så du store forandringer. Han så ut som en annen mann, og smilet gikk nesten rundt på ansiktet hans. Han var så lettet, lykkelig og takknemlig. Han har siden kommet på møtet vårt hver dag, og smilet og gleden i øynene har bare blitt større og større. Med hjelp fra vennene våre har han fått nytt håp og tro på livet, og igår fikk han seg også helt mirakuløst en jobb. Til og med en godt betalt jobb! Ta i betraktning at Kilifi er et av landets fattigste fylker, hvor arbeidsledigheten er skyhøy, og det er svært vanskelig å finne jobb. Benson er likevel en av veldig mange (mellom 10-20 stykk), som har fått jobb på kun få dager eller uker etter at de har fått forbønn. Det er virkelig noe å være takknemlig for!

En annen ting vi er takknemlig for, er at selgeren av tomta vi kjøper, ENDELIG, etter lang ventetid har fått sitt nye ID-kort idag, og kan opprette bankkonto. Da kan vi få betalt kjøpssummen og offisielt få overtatt tomta! Det første vi skal gjøre er å rydde tomta for busk og kvist, og sette opp tau rundt hele slik at det blir lettere å se grensene og hellingene på tomta, og få planlagt hvor vi kan bygge. Stig var der oppe med en venn idag, som har jobbet mye som entreprenør og som vi vil bruke til bygging. Det blir spennende å endelig få kommet litt igang!

Voksende fellesskap

Voksende fellesskap

Dagene flyr avgårde, og både på grunn av strømproblemer og at vi er mye ute, blir oppdateringer nedprioritert. Men det skjer mye spennende, som jeg nok burde bli flinkere til å fortelle om. Vi har det fortsatt veldig bra her nede i Kilifi. Vi er ofte hjemme på formiddagene, eller så drar jeg og ungene til markedet, butikken, stranda, eller går en tur i landsbyen. Etter lunsj går vi ofte bort og besøker Hannah, Joyce og Wazi før møtet under treet kl tre. Vi har begynt på igjen med møter hver dag, da det ikke fungerte så bra å delegere det vekk. Det krever mer av oss, da vi må sjonglere de andre gjøremålene våre utenom det, men jeg tror det er rett å prioritere det nå. Det kommer stadig flere nye folk som kommer trofast hver dag, og det er gledelig å se at det er mange mannfolk som har begynt å dukke opp. Ektemennene til damene som har vært trofast lenge har også begynt å komme, fordi de ser positive forandringer i familien sin. Vi underviser om alt mulig av biblelske prinsipper; nestekjærlighet, selvrespekt, ærlighet, frihet, rett lederskap, familie, og mye annet.

De fleste som kommer dit er oppriktige mennesker, som ønsker å lære og være del av et fellesskap, men noen kommer også i håp om å få penger. Vi blir nedrent av spørsmål om å gi penger til folk hele tiden, mest fra ukjente som bare har sett oss i gata, men ikke kjenner oss. De er vant med at hvite er rike, og de håper på å kunne få litt ekstra. Som regel er det de som egentlig har nok som spør, og i hvertfall ikke de som trenger det mest. Vi har som hovedregel at vi stort sett sier nei til slike forespørsler, og heller bruker tid å blir kjent med folk, da finner vi fort ut hvem som faktisk er de som sulter mest, og har dårligst råd. Så selv om vi sier nei til de fleste som kommer med sine historier om alt de trenger penger til, så er vi veldig sjenerøse, og det gir meg så stor glede å få hjelpe de som virkelig sliter. En av damene som har vært trofast sammen med oss fra starten, har ikke råd til å sende ungene på skolen, og de overlever ved at naboene deler maten sin med de. Mannen er fisker, men sliter med å få solgt nok til å lønne arbeiderne sine og få lønn selv. Hun har aldri nevnt dette for oss, og det var ikke før jeg begynte å stille spørsmål ved hvorfor ungene ikke gikk på skole, at Joyce, tolken vår, fortalte det. Igår gav jeg henne i skjul en veldig stor sum penger, som er mer enn nok til å sende ungene på skolen og ihvertfall ha mat et par måneder, uten at hun har bedt om det. Hun knakk helt sammen av tårer, og det endte med at både jeg, hun og Joyce sto og holdt rundt hverandre og gråt lenge. For en glede det er å få gi! Vi planlegger også å prøve å få til å hjelpe henne litt mer fast framover, og gi henne startkapital så hun kan starte seg en liten business når hun har fått sendt ungene på skole.

Jeg syns også det er utrolig fint å se at vi ikke trenger å være pådrivere hele tiden, eller de som alltid tar initiativ til å hjelpe de fattige og hjemløse. Igår hadde vi en ny mann på møtet, som bad om forbønn for at han skulle få en jobb. Du kan lese mer om historien hans på Facebook siden vår her, men han var ihvertfall hjemløs, og hadde sovet de siste dagene under Daniels gamle tre ved søppelplassen. Vi bad for han, og en av damene sa at hun ville sette av en porsjon mat til ham hver gang hun lager mat til familien sin. En annen dame sa etterpå at hun ville gå på butikken og kjøpe maismel og mat og bidra med. Det er så fint å se uselviskheten og nestekjærligheten som vokser fram i fellesskapet vårt, og hvordan de ser verdien av å hjelpe de fattige.