Browsed by
Tag: nødhjelp

Oppdatering fra travle misjonærer

Oppdatering fra travle misjonærer

Hei! Det har vært stille fra meg på bloggen en stund, men det betyr ikke at det er stille rundt oss;) Det er bare så travelt at det er sjeldent jeg har tid eller overskudd til å sette meg ned å oppdatere dere om kveldene når ungene endelig er i seng.

Det går veldig bra med oss, og det skjer utrolig mange spennende ting, som vi gleder oss stort over. Men det kjennes at det har vært konstant travelt over en lang periode, og vi er begge slitne. Vi har bestemt oss for å ta halvannen ukes pause fra de daglige møtene våre nå i jula, og det blir godt. Vi kommer fortsatt til å ha andre avtaler og forpliktelser, men det frigjør ihvertfall litt tid til julekos sammen med ungene, og til begynne å planlegge det nye året.

Det går sakte men sikkert framover med tomta vi ønsker å kjøpe. Vi hadde håpet på å bli ferdig med prosessen før nyttår, men det gjør vi nok ikke. Eieren av tomta er ei gammel dame som må for første gang opprette en bankkonto slik at vi kan overføre betalingen til henne, men ID- kortet hennes er så gammelt at det er utgått på dato, så hun må søke om nytt først, og det kan ta lang tid… Men vi er ihvertfall kommet dit at vi denne uka skal signere salgskontrakten, og etter det kan vi dersom det er greit for eieren, begynne å jobbe på tomta, selv om avtalen ikke er helt i havn enda. Vi gleder oss til å få litt tid i jula til å sette oss ned å planlegge bygging, hvordan huset vårt skal se ut, osv. Fram til nå har vi ikke hatt tid til å tenke noe særlig på det. Det blir veldig spennende!

Det kommer fortsatt nye folk på møtene under treet nesten daglig, og det er gøy å se hvor oppmuntret, takknemlig og forandret folk er. Vi reiser mye rundt i landsbyen og i bushen og besøker familiemedlemmer og bekjente av vennene våre som er syke eller trenger hjelp.

Vi følger fortsatt opp de familiene vi har besøkt tidligere i tørkerammede Bamba. På torsdag var Stig Ove og noen venner der hele dagen, og de kjørte rundt i bushen og besøkte folk. De besøkte enka med fire barn som mamma og pappa betaler for, og de var så glade og takknemlige. Neste gang vi drar dit skal vi ta med materialer og fikse taket hennes.

img_8236

Familien med sju barn hadde det også veldig bra. Det har regnet litt de siste ukene, så gresset har begynt å gro litt, og foreldrene var denne dagen ute for å klargjøre åkeren for å så mais. De var så takknemlige for hjelpen de får, som gjør at de ikke trenger å sulte lenger. Jeg har også veldig lyst å hjelpe de med nytt tak før regntiden… Nå ligger det bare et par skinn som ikke dekker en brøkdel av taket engang! Les om mitt første sterke møte med de her.

pc150069-edit

chengo-familien

De besøkte også flere familier, og Stig Ove har lagt ut et par historier på Facebooksiden vår som du bør få med deg!

Vi gleder oss utrolig mye til vi får mulighet til å begynne å bygge hus og gjestehus slik at vi kan begynne å ta imot folk. Vi har utrolig mange ideer på hvordan å tjene samfunnet, men vi er nødt til å vente til vi får folk som vil hjelpe med ressurser, og frivillige som vil komme ned å hjelpe før vi kan sette igang med mye av det. Men vi har tro på at 2017 blir året hvor vi kan vokse enda mer som en organisasjon, og etablere oss enda sterkere i samfunnet her og bidra med en virkelig forskjell. Vi har så hjerte for menneskene her, og det skjærer i hjertet å se folk som sulter, lider og ser seg ned nødt til å selge narkotika og prostituere seg for å få inntekt.

En ting jeg også har fått veldig hjerte for i det siste, er å så fort som mulig få åpnet en klinikk på tomta vår. Folk har så utrolig lite kunnskap om grunnleggende helse og anatomi, og medisin- og antibiotikabruk er skremmende stor her. Esther fikk skrevet ut Ibux og antibiotika da hun måtte sy ett sting i panna, og beskjed om å ta begge deler fire ganger daglig i ei uke! Uten å se om hun trengte det først eller ikke. De bare gir antibiotika automatisk for hvert minste lille skrubbsår eller antydning til feber.  Jeg har såklart ikke gitt Esther antibiotika, hun har heller ikke hatt behov for smertestillende. Esther sa også da vi var på sykehuset at hun syntes det var en god ide å ha en klinikk hvor folk kunne komme å få hjelp når de er syke, og at hun vil at vi skal starte en klinikk på tomta vår, så vi kan hjelpe de som bor langt uti bushen og ikke kommer seg til sykehuset. Hun er sin mors datter!;-) Svigermor hadde med en svær bærepose med sårstellutstyr hun hadde fått donert da hun kom, og hun hadde visst masse mer hjemme. Med litt flere sånne donasjoner med godt utstyr fra Norge så kan vi få laget en veldig fin klinikk inne i bushen!:)

Regnfull mandag

Regnfull mandag

Idag har vi hatt den første skikkelige regnværsdagen siden vi kom hit! Det høljregnet fra tidlig i natt til midt på dagen idag, og ungene syntes det var så gøy! Bestemor og bestefar hadde med seg paraplyer og støvler da de var her, som kom til god nytte. Jeg tenkte mye på vennene våre i tørkerammede Bamba idag, og håper at det regnet like mye der.

Det eneste kjedelige med regnvær er at strømmen har vært borte hele dagen. Vi har kun hatt strøm et par timer om dagen siden fredag, og idag var den også borte hele dagen til kl sju ikveld. Heldigvis er det ikke altfor stor krise siden vi lager mat på gassovn, men ganske kjedelig var det likevel. Maten i kjøleskapet og fryseren trives ikke så godt med disse langvarige strømbruddene…

Jeg og ungene har malt endel idag, og Esther ville male juletrær. Jeg syns hun gjorde en god jobb til å være første forsøk. Hun prøvde seg også på å skrive god jul, men så ble det litt knapt med plass og d’en ble en r istedet, så da droppa hun det;) Men hun er veldig ivrig på å lære seg bokstaver og prøve å skrive ord. Denne tegningen har hun allerede hengt opp på ytterdøren vår slik at den kan ønske farmor og farfar velkommen når de kommer på torsdag.

Klokka to forsvant plutselig regnet og skyene, og det ble perfekt vær til matutdelingen vår klokken tre. Idag kom det ti nye som Daniel hadde invitert. De er hjemløse, og de fleste av de var rusmisbrukere. Da Daniel inviterte turte de nesten ikke komme, for de syntes det var for rart at noen uten agenda eller betaling kunne bry seg om de, og gi de mat og omsorg. De sa at hvis noen virkelig hadde medfølelse med dem, som var så avvist av resten av samfunnet, ville de komme og høre mer om dette. Så de kom og spiste sammen med oss, og de var så takknemlige og ydmyke. Stig oppmuntret de om at det ikke er for sent å snu om på livet sitt, få seg en familie, og komme seg vekk fra gata og rusen. Det finnes håp. Og at hvis de er virkelig oppriktige i hjertet sitt, vil vi hjelpe de. Det blir spennende å se hvor mange av de som sa de skulle komme imorgen kommer.


Sterke inntrykk i tørkerammede Bamba

Sterke inntrykk i tørkerammede Bamba

Torsdag og fredag forrige uke hadde vi outreach til Bamba, det tørkerammede området jeg har fortalt dere om før. Dette var mitt første besøk dit, og det gjorde sterkt inntrykk. Det er vanskelig å plukke ut hvilke historier jeg skal dele med dere, fordi alle levde i så stor fattigdom og nød. Det har tatt meg mange dager å greie å få dette ned på papiret, men jeg skal prøve å skildre noen av historiene vi opplevde for dere.

Vi skulle egentlig ta med oss mamma, pappa og gjestene våre dit, men fordi varmen var veldig vanskelig for dem å takle, og noen av de var syke, ble de hjemme mens jeg og Stig Ove dro med det lokale teamet vårt. Esther valgte å bli hjemme med bestemor og bestefar, mens Leo ønsket å bli med oss den andre dagen. Det angret han fort på, han syntes det var veldig kjedelig å kjøre så mye i bil i varmen uten aircondition.

Vi har fått oss utrolig gode venner her som jeg har fortalt dere om før, og jeg er så glad for at Daniel, Hannah, Wazi og Joyce ble med oss på denne turen. I tillegg hadde vi med oss hushjelpen vår Harusi, som også har veldig lyst å bli mer involvert i arbeidet vi gjør. Hun er også ei veldig bra dame som vi har blitt så glad i, og det var koselig å se hvor gode venner hun og de andre ble. De lokale vennene våre overnattet på et gjestehus, mens jeg og Stig Ove kjørte den drøyt halvannen time lange turen hjem om kvelden. På kvelden og morgenen før vi kom dro de på eget inititativ ut i byen for å be for folk, og de koste seg så mye sammen:)

Tørkekatastrofen i hele Kilifi fylke er enorm, og behovene er overveldende store. Men vi bestemte oss for å prøve å i hvertfall gjøre det lille vi kan og hjelpe noen der vi har hørt det har vært verst og folk har dødd. I byen Bamba kommer myndighetene av og til med tankbiler med vann, og der i byen går det ann å kjøpe mat. Det er ikke nok for alle, men de sulter ikke ihjel. Så vi satte oss i bilen og kjørte en times tid innover i bushen. Der skal jeg love deg at det var andre tilstander. Folk bodde i ødelagte skur, de fleste vi snakket med hadde ikke spist på minst et par dager, og alle var depressive og motløse. Hele familien satt for det meste rundt husveggene i skyggen hele dagen for å ikke bruke opp kreftene sine, mens én som oftest gikk ut i kilometervis for å lete etter vann. Det lille vannet de fant var som regel ikke rent nok til å drikke. Det var veldig tøft å besøke disse familiene. Jeg følte meg så utrolig liten og ble så lei meg over at vi kun kunne mette noen få, og at vi måtte velge kun et par familier av de vi møtte som vi kunne adoptere og støtte daglig med mat gjennom denne tørken. Alle er jo i så stort behov for hjelp.

Denne eldre dama var den første vi besøkte. Hun var veldig, veldig dehydrert og skrøpelig. Hun hadde bodd hele livet sitt ute i bushen, og hadde aldri sett en hvit person før. Hun spurte vennene våre hva som var galt med meg, og om jeg var albino! Da jeg tok bilde av oss lurte hun også på hvordan jeg hadde fått ansiktet hennes inni den boksen. Hehe, mange nye opplevelser for denne dama! Vi gav henne 4 kg maismel, 1 kg bønner, salt og 25 liter med drikkevann. Det gav vi til alle vi besøkte, og til de største familiene gav vi det dobbelte. Dette i tillegg til de vi adopterte som får det samme målet med mat gratis i butikken daglig. Men siden vi ikke ville besøke noen tomhendte, fylte vi lasteplanet vårt med masse mat som vi delte ut til alle vi besøkte. Det var rørende å se reaksjonen til folk!

Dette er nabohuset hennes. Hun som bodde der har heldigvis reist fra hjemmet sitt og søkt tilflukt hos slektninger.
gammelmann2

gammelmann

Vi møtte disse to eldre mennene langt uti bushen, 20 min kjøretur fra nærmeste butikk og vannhull. De hadde vært på leting etter mat, men var nå på vei tomhendte hjem… Jeg fikk så medlidenhet med de der de slet seg framover meter etter meter, og de greide såvidt å gå stødig. De var begge gamle og slitne etter et langt og hardt liv, og de hadde ikke spist på et par dager. Vi gav de begge rasjoner med mat, og bare håpte at de skulle møte på noen på veien som kunne hjelpe de å bære de tunge kiloene hjem. De var helt satt ut av nestekjærligheten vi viste de, og var så takknemlige. Det var et rørende øyeblikk.

Vi møtte også en stund etterpå en høygravid kvinne som gikk med en tom 25-literskanne på hodet og lette etter vann. Hun var på en mange kilometers lang gåtur inn til Bamba by for å se om hun kunne kjøpe vann noe sted. Hun ble så overrasket og strålte som en sol da vi fylte opp kannen hennes gratis, og sparte henne for den lange gåturen.

tabu-kahindi

Dette er Tabu. Hun er enke som bor alene med fire barn, 30 min kjøretur fra nærmeste butikk, og 1,5 t kjøretur fra byen Bamba. Midt i en øde “ørken” i bushen. Hun har ingen familie eller slektninger i nærheten som kan hjelpe henne med å få skaffet mat, så hun og barna sliter veldig. De bruker dagesvis på å gå og gå for å lete etter noe å spise eller drikke. Når vi kom til de kom eldstesønnen på 12 år nettopp hjem etter å ha lett etter vann, uten hell. Hun og barna bor i ei lita hytta, hvor det er akkurat plass til en flettet “seng”, hvor de alle fem sover. Taket hennes var ødelagt, og når regntiden kommer er ikke det huset boende i. Vi håper på å dra tilbake om noen uker, og da planlegger Stig å ta med materialer så han får byttet taket hennes. Dette er en familie som vi har adoptert, slik at de kan dra på butikken og få daglig rasjoner med mat hver eneste dag fram til regntiden begynner, og de kan begynne å så i åkrene sine igjen.

På vei til Tabus hus, kjørte vi oss vekk i det øde landskapet. Hver tørre busk så helt lik ut, så vi kjørte fram og tilbake litt, før vi plutselig så en klynge av hus i nærheten. Stig fikk et kunnskapsord om noen som hadde vondt i øret, så vi stoppet ved huset og spurte om noen der hadde vondt i øret. Tre familier bodde i de husene, og alle samlet seg rundt bilen og hvitingene som dukket opp. Ei gammel dame fortalte at hun hadde problemer med ørene, men vi fikk ikke be for henne i Jesu navn. Hun sa hun praktiserte heksekraft istedet. Stig Ove fikk et nytt kunnskapsord om vondt i hoftene, og en gammel mann kom haltende og sa han hadde store smerter i hoftene, og også i ryggen og brystet. Stig Ove bad for ham, og han ble momentant helbredet og begynte å hoppe opp og ned og le i forundring og takknemlighet. Etter det bad vi for 5-6 til som også ble helbredet for smerter og plager, og alle ble helbredet. Etterpå ville alle ta imot Jesus som Herre og Frelser i livet sitt. Hushjelpen vår Harusi snakker stammespråket og var tolk for oss, og hun og Daniel koste seg med å be for de syke sammen med Stig.

Etterpå delte vi ut rasjoner med mat til alle tre familiene og rent drikkevann. Vi fikk telefonnummeret til den eneste ungdommen som hadde telefon av de, slik at vi kan holde kontakt. Neste gang vi drar til Bamba, vil vi besøke disse familiene igjen.

Dette er en annen familie som jeg momentalt følte så nød for. Dette er familien Chengo, og de består av mor, far og sju små barn. De bor i dette “huset”. Mannen i huset virket som en usedvanlig god mann, som ikke har forlatt familien som som de fleste andre, men han står på og prøver å skaffe mat til familien sin.

Da vi kom satt de og spiste “frokost”. De hadde drøyd det til klokken to, slik at de kun behøvde å spise ett måltid til før de la seg på kvelden. De delte på en skål med tyntflytende grøt, som er bittelitt maismel kokt med mye vann. Dette er det de spiser hver dag, de dagene de har mat å spise. Pappaen fortalte at noen dager hvor de ikke hadde mat, tok han noen steiner i en kjele sammen med litt vann og satte over bålet, slik at ungene så den kokende kasserollen og trodde at middagen var på vei. Dette gav de en ro og forventing, slik at de greide å ignorere de sultne magene sine og falle i søvn… Det er hjerteskjærende!! Men takk Gud for at denne familien nå får mat hver eneste dag, mer enn nok til å mette alle ni helt frem til regnet kommer og gjør at pappaen kan begynne å jobbe i åkeren igjen. 

Myndighetene har vært i dette området tidligere og skrevet ned navnene på mennesker, og lovet at de skulle få hjelp av det offentlige. Men ifølge de lokale så har de ikke fått hjelp en eneste gang, myndighetene bruker bare disse listene for å gi videre til hjelpeorganisasjoner og FN, mens hjelpen aldri når frem. Det lille av hjelp som kommer, kommer til byene, og når de ute i bushen får gått de mange kilometerene dit, er vannet og maten borte. De er dermed helt uten håp, og føler seg helt maktesløse på hvordan de skal overleve denne katastofen. Det var sterkt å se håpet og takknemligheten i øynene til disse menneskene da de fikk et lite glimt av håp om at det finnes mennesker som bryr seg, selv om de føler at myndighetene ikke gjør det.

Tusen takk til Afrikahjelpen og mamma og pappa som gjorde det mulig for oss å forplikte oss til å støtte disse to familiene gjennom hele denne tørketiden! Vi håper på å snart kunne reise tilbake og prøve å hjelpe enda flere:)

Sønderknust over nøden!

Sønderknust over nøden!

Ikveld føler jeg meg som en dråpe i havet. Stig Ove er kommet hjem etter å ha vært ute og besøkt et av områdene hardest rammet av tørkekatastrofen. Og historiene han forteller er så hjerteskjærende. En av de som var med han måtte første gang han var der ta flere gråtepauser i bilen, fordi det var så vondt å se og høre hvordan folk lever. Det er en hel landsby litt utenfor Bamba hvor de har ingenting, og kun spiser røtter de finner i bakken for å overleve. En hel familie på femten stykker døde fordi de ikke fant annet å spise enn noen få røtter… En dame dro fra barna sine for tre dager siden og kom til Kilifi i håp om at noen skulle forbarme seg over henne, hun og familien hadde ikke spist på fem dager. Hun visste ikke om barna hennes hadde greid å spise nok røtter til å holde seg i live mens hun var borte.

Det er grusomt å høre hvor egoistisk og onde mange blir når de møter slike utfordringer. Stig Ove forteller at i mange hjem de besøkte idag, satt mannen på puben i nabobyen og drakk bort alle pengene som den stakkars kona greide å jobbe lange dager for å skrape sammen. Det er ikke en uvanlig historie. En mann de besøkte virket helt normal da de snakket med ham, men etterpå kom kona løpende etter og fortalte at han hadde låst inne all maten de hadde på et eget rom, hvor han gikk inn og spiste tre ganger for dagen. Når han var ferdig låste han døren igjen, og kona og barna fikk ingenting og hadde ikke spist på flere dager!!! Hvordan er det mulig å være så egoistisk og ond?!

pb010184Denne moren jobber knallhardt med å lage kull, og selger sekker på 50 kg for 40 kr. Mannen er alkoholiker og ligger for det meste døddrukken i veikanten, og når han hører nyss om at kona har solgt noe, kommer han hjem og tar pengene og går og drikker det opp, mens familien sulter hjemme…

pb010181

pb010142

Det er også veldig vanlig at de yngre i familien reiser vekk for å prøve å finne mat, mens de lar de eldre ligge igjen hjemme for å vente på å dø. Disse vakre, stakkars menneskene som har kjempet et hardt og langt liv for å fø familien sin, blir forlatt av sine egne og sulter bokstavelig talt ihjel.

Det finnes mange lignende historier, og jeg har grått mange tårer i kveld mens jeg har sett på bildene Stig har tatt idag… Dere kan se flere bilder på Facebooksiden vår senere ikveld når han får lastet opp bildene.  Jeg føler meg som en dråpe i havet, og hjertet mitt er knust over elendigheten og nøden mennesker går igjennom. Mange ganger tidligere når jeg har delt om vanskelige ting, så har jeg følt at det på en måte er verre for dere å se det enn for meg, fordi jeg i det minste kan gjøre noe håndfast for å hjelpe de. Men dette føler jeg er så over hodet på oss, og nøden er så overveldende, skremmende stor, og jeg syns det er fryktelig, fryktelig vanskelig å leve så tett oppi dette. Jeg har alltid syntes det har vært grusomt å se bilder av utmagrede barn og sultrammende mennesker i mediene, men ingenting kan måle seg med smerten av å se de i øynene og se desperasjonen og fortvilelsen deres….

pb010112

g0390398

Vær med å be om at denne tørken skal slutte, og at det skal regne, regne, regne over Kenya og over Afrika!

Kjærlighet har livsforvandlende kraft!

Kjærlighet har livsforvandlende kraft!

Hei alle sammen! Dagene er travle, og jeg får sjelden tid til å oppdatere dere for tiden, men alt er bra med oss. Veldig bra!:)

Jeg elsker arbeidet vi gjør her nede, og alt vi får være med på. Vi blir invitert på husbesøk i både de fattigste og mest muslimske områdene, vi mater de fattige og hjemløse, vi får flere og flere venner som blir begeistret over denne “nye Jesus” som de sier de blir presentert for, og som forandrer livene deres. Det er utrolig å se hvor effektivt det er å elske folk, uten fordømmelse, og uten å prøve å kontrollere dem eller manipulere dem. For hver dag renner historiene inn om om hvordan liv har blitt forandret, ekteskap har blitt styrket og fornyet, og familier har kommet sammen igjen. Nye folk kommer på møtene våre hver eneste dag, fordi de har hørt rykter om hva Jesus gjør der under treet på møtene våre. Jeg vil prøve å legge ut litt bilder og fortelle konkrete historier imorgen om jeg får tid:) Men det er virkelig et privilegium å få være med på dette, og vi koser oss så mye. Et par ganger har vi vurdert å kutte ned på de daglige møtene våre fordi det tar mye av tiden vår, men når vi kommer dit og ser takknemligheten og gleden hos folk og hvor viktige disse møtene er for de, er alt verdt det.

Og ungene er bare superskjønne, og de elsker disse møtene! De løper rundt med vennene sine, og Leo snakker mer engelsk for hver dag. “Let’s go! Let’s play! Come with me!”. Esther har vært ganske rolig og forsiktig i begynnelsen, men tødd mer opp for hver dag, og nå er hun i fyr og flamme og finner på leker og løper rundt med ungene:) Disse menneskene på samlingene våre føles virkelig ut som familie, og vi har en oppriktig kjærlighet og respekt for hverandre, og elsker å være sammen.

14883455_1292398950835500_3438630211616006537_o

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

De siste par ukene har vi også lært mer om nøden rundt oss. Fylket vi bor i, Kilifi, er det tredje fattigste området i Kenya. I tillegg til det, er det nå en stor tørkekatastrofe her. Det har ikke nådd norske nyheter enda, men dødstallene og tallene på de som lider på grunn av tørken her i fylket vi bor og litt lengre nord i landet øker hver dag. De offisielle tallene er over 500 000 som er påvirket av tørkekatastrofen her i området. Både gravide, barn og kveg dør, og de kaller det nå nasjonal katastrofe. Hjertet mitt verker, og jeg skulle ønske vi hadde overflod av ressurser så vi kan sende inn flere lastebillass med mat hver uke!

Pastoren i menigheten vår besøkte et av områdene tørken sies å være verst i forrige uke, Bamba, for å undersøke forholdene selv, og han kunne rapportere at det var mye verre enn det som kom fram i media. Han sier at hjelpen myndighetene gir, er langt ifra så bra som de skal ha oss til å tro. Ei dame hadde gått i 12 km for å få utdelt en liten plastikkpose med maismel, som var mindre enn 1 kg! ÉN liten kilo som skulle vare til en hel familie. Det er forferdelig.

Stig Ove skal imorgen reise til Bamba sammen med et par pastorer fra menigheten vår for å se selv, for å se behovene, hvor mange som bor der, og prøve å lokalisere de som er verst stilt. Om én uke kommer mamma og pappa og et vennepar, og da skal vi dra på en to-dagers outreach til Bamba og ha møter og matutdeling.

Vår lokale menighet her har bestemt seg for at istedet for å bruke hele budsjettet sitt på å dele ut ett måltid til alle i landsbyen, vil de istedet støtte et par familier hver uke gjennom denne krisen. Selv om det skulle fossregne inatt og de sår frø imorgen, tar det over tre måneder før maisen er klar til å høstes. Så denne sultkatastrofen kommer til å vare lenge. Dersom de gir alle ett måltid så vil de bli mette den dagen, men det redder ingen liv, de vil fortsatt dø. Pastorene har istedet utarbeidet et budsjett for hva det koster å fø en familie i en måned, med to måltid med bønner og maismel daglig. Og de oppfordrer folk til å “adoptere en familie i det kriserammede området”, og forplikte seg til å støtte en familie i tre måneder framover. Da kan de lage en avtale med den lokale kjøpmannen, at en representant fra familien kommer til ham og mottar en rasjon mat som er blitt betalt for hver dag, og dermed ha ihvertfall en større sjans for å overleve denne krisen. Dette syns jeg var en god plan, og selv om det kan høres kynisk ut å velge seg ut noen få som man passer på overlever, så er det bedre enn å hjelpe ingen. Og jo flere som tar sitt ansvar for de fattige alvorlig og bidrar, jo flere familier kan overleve denne katastrofen. Vi er med på dette med alt vi klarer, og vi håper på å kunne støtte flere familier gjennom denne krisen. For disse menneskene så ser kjærlighet definitivt ut som mat!

Dersom dere ønsker å støtte arbeidet vårt så er kontonr som tidligere; 4266.1333.701 og Vipps 92253433.

droughtpix

(Bilde lånt fra Daily Nation)