Browsed by
Tag: nestekjærlighet

Norgesbesøk og kjærlighet i praksis

Norgesbesøk og kjærlighet i praksis

Vi koser oss veldig mye med besøk fra Norge! Igår tok vi de med på besøk til Mama Baraka, en av familiene vi skal støtte i fadderordningen vår. Stig Ove tok bilder av familien, og besøket vårt fikk se hvordan de lever. Det var et stort kultursjokk! Spesielt da vi møtte vennen vår Neema, en slektning av Mama Baraka som fødte forrige uke. Vi møtte henne og den nyfødte babyen inne i jordhytta til bestemoren hvor hun forrige uke fødte. Hun hadde fått engangskladder av meg som hun var veldig takknemlig for, slik at hun slapp å ødelegge senga til bestemoren.

På ettermiddagen dro de andre på butikken for å handle litt, mens jeg lagde pannekakerøre til kvelds. Plutselig kom det en familie på åtte stykk på døra, som sa de kom for å spise middag! Jeg ble litt perpleks, og ringte Stig for å høre hva dette gjaldt. Jeg vet at han har sagt på møtene våre at ingen i menigheten vår trenger å hoppe over et måltid på grunn av matmangel, eller ikke ha råd til å sende ungene sine på skole. Så jeg visste at vi plutselig kunne få middagsgjester en dag, men hadde ikke forventet det igår! Heldigvis var Stig Ove på butikken, så jeg bad han kjøpe et par pakker maismel til de, da jeg regnet med at pannekaker ikke var mettende nok for de. Mens vi ventet på Stig sa jeg at de kunne få smake, selv om det kanskje ikke var mettende nok for de. De sa at de var vant med å legge seg på tomme mager, så de var veldig takknemlig for alt de fikk. Jeg serverte de pannekaker med sukker, og de ELSKET det! De lo, kniste og gliste seg gjennom pannekake etter pannekake. Det var en helt ny smaksopplevelse for de, og de syntes det var veldig godt. Å få spise middag sammen med oss var en stor ære for de, og de følte seg så elsket og verdsatt. Det var en veldig glede og tilfredsstillelse for meg å se gleden og takknemligheten deres over å få spise seg mett hos oss.

Vi feiret også i går at vi hjalp ei hjemløs dame av gata, og hjalp henne med husleie til et rom i et hus i nærheten. Hun har slitt med narkotika og andre utfordringer, og jobber med å komme seg vekk fra de miljøene. Det er flere ganger at hun har løpt til huset vårt for et skjulested når ting er tungt, og hun er veldig takknemlig for å bo kun 100 meter unna oss nå.

Den siste uka har vannet vært borte i hele Kilifi, og folk sliter veldig med å få tak i vann. Vi er utrolig takknemlige over at vi har egen brønn her vi bor nå, og at vi også kan velsigne lokalsamfunnet med å gi de gratis vann. Det finnes endel folk som har private brønner rundt omkring, men de selger vannet. For mange så er de små kronene nok til at de ikke har råd. Folk kommer fra tidlig morgen til sen kveld på porten for å spørre om å få kjøpe vann i brønnen vår. Gleden deres når vi sier at det er gratis, er utrolig fint å se!

Å vise kjærlighet på praktiske måter er vår høyeste verdi. For den som sulter ser det ut som å dele et måltid, for den hjemløse ser det ut som husly, og for den som tørster så er det å gi de rent, gratis vann!

Tre måneder siden vi flyttet fra Norge

Tre måneder siden vi flyttet fra Norge

Idag er det tre måneder siden vi tok toget fra Oppdal til Gardermoen, satte oss på flyet med våre viktigste eiendeler pakket i fire kofferter, og flyttet til Kilifi, Kenya. For en reise det har vært.

Det føles ut som om vi har bodd her mye lengre enn tre måneder, og det har skjedd utrolig mye på den korte tiden. Vi er så utrolig takknemlig over hvordan Gud har ledet våre steg, og hjulpet oss å funnet oss til rette så raskt på Swahilikysten. Vi har fortsatt en lang vei å gå, og vi har enda ikke gjort noe “håndfast” som å bygge brønn, kjøpe tomt eller starte en kenyansk organisasjon, selv om vi er i prosessen med å få til alle de tingene. Byråkrati er en veldig langtekkelig og vanskelig prosess, selv om vi er langt framfor skjema på å få til disse tingene.

Likevel har det skjedd mange ting siden vi kom. Vi har fått et fellesskap med trofaste, nære venner. De er blitt som disipler, og har alle fått en ny forståelse av Guds godhet og kjærlighet, og forandrer gradvis familiene og nabolaget sitt. Ikke bare lærer de om Jesus, men også om nestekjærlighet, og hvordan være gode foreldre og gode mennesker.

Esther og Leo har fått seg mange gode venner, og er så flinke til å vise kjærlighet og omsorg!

Vi mater de fattige og hjemløse i lokalsamfunnet vårt med ris og bønner hver uke, og har undervisning og møte for de som vil lære mer hver ukedag. Utallige mennesker har blitt helbredet fra forskjellige sykdommer og plager, og hele tiden kommer det nye folk som hører ryktene om det som skjer.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

14713088_1279520232123372_3044612451696347639_o


pb030209
Vi har adoptert to familier i kriserammede Bamba som daglig får mat og som kan overleve tørken på grunn av vår hjelp. I tillegg har vi også adoptert en familie i nabolaget vårt som vi støtter med mat. På bildet over ser du Agnes, Fathoma og Rehema som er en del av adoptivfamilien vår her i Mnarani.

Vi har fått vår hjemløse venn Daniel av gaten og inn i en leilighet, og igår fikk han med vår hjelp nytt ID-kort som gjør at han har rettigheter og kan få seg en jobb.

Idag fikk vi også en annen hjemløs, Robert, av gata. Han flyttet på gata som sjuåring da foreldrene hans døde, og han skilte lag med søstra si og prøvde å ta vare på seg selv. I femten år har han angret på den avgjørelsen, og gått med en stor sorg og savn etter sin søster, sin eneste gjenlevende familie. Da Daniel bodde under treet ved søppeldynga, var ikke Robert en snill kar, men han brukte å stjele fra Daniel. Han overtok etterpå Daniel sin plass under treet da Daniel fikk seg leilighet. Han begynte da å komme på møtene våre, og ble etterhvert forandret. Han tok imot Jesus, og bad Daniel om tilgivelse, og de er nå bestevenner. Robert brukte aldri å be oss om noe, selv om han hadde verken bosted eller mat, og kun ett hullete antrekk. Det eneste bønneemnet han kom med, var om vi kunne be Gud hjelpe han å komme i kontakt med søstra si.

Bare noen dager senere hadde Stig en undervisning hvor han lærte folk å høre ifra Gud. Under bønn fikk Robert en visjon hvor han så søstra si, og navnet på byen hun bodde i! Hvor utrolig er ikke det! Bare fantasi tenker kanskje noen, men hvor utrolig er det ikke at etter femten år forteller Gud ham navnet på en helt ukjent by hvor søstra bor? Og vet du hva; det stemte! Robert gikk og snakket med en politimann, og fortalte ham pikenavnet hennes og hvilken by han trodde hun bodde i. Det er en by i vest-Afrika, 84 mil herifra. Politimannen ringte politiet i den byen, og de fikk stadfestet at hun bodde der, og Robert fikk telefonnummeret hennes. Etter femten år uten kontakt og uten å vite om den andre var i live, fikk de endelig snakket med hverandre igjen. Det er så stort, og jeg får tårer i øynene bare av å skrive det. Søstra er gift og har barn, og ble så glad for å høre fra Robert, og hun inviterte han til å komme å bo med de. Robert har jobbet hardt hver eneste dag de siste par ukene med å samle plastikk fra søpla som han selger for noen få kroner, for å prøve å spare opp til bussbilletten til søstra som koster ca 250 kr. Han forventet at dette kom til å ta mange måneder.

Men igår fortalte vi Robert at vi ville hjelpe han med å dra til søstra si. Vi gav han mer enn nok penger til reisen, nye klær og en brukt mobil mamma og pappa hadde med. I tillegg kjøpte Daniel ham en ny bukse:) Robert ble nesten på gråten av glede, og sa han ville reise med første buss.

Så idag sendte vi Robert avgårde. Daniel fulgte ham til Mombasa for å passe på at han kom på rett buss, og siden han nå har fått mobil kan han ringe oss når han er trygt fremme og holde kontakten med oss. Vi kommer til å savne Robert veldig, men vi er så utrolig glade for denne solskinnshistorien, og for at Robert har fått et hjem og familien sin tilbake! 20161122_100024

Nå er vi spente på hvem som er nestemann til å flytte inn under dette treet ved søppelplassen…;-)

Det har skjedd mange ting på tre måneder, og likevel er dette kun en forsiktig begynnelse. Vi er så forventningsfulle til de neste tre månedene! For et spennende liv vi får lov å leve!

De positive historiene!

De positive historiene!

Det som gir meg glede og oppmuntring midt oppi all nøden vi ser, er alle de positive tilbakemeldingene som strømmer inn fra mennesker rundt oss. Folk kommer og forteller oss hvor takknemlig de er for helbredelsene de har opplevd, og at de ikke trenger å bruke penger på dyre legebehandlinger lenger. Folk har fått en ny forståelse av nestekjærlighet, de begynner å dele maten sin med de fattige, og de har fått en ny forståelse av menighet som familie. De har fått ny forståelse av å elske og ære ektefellene sine, og hvordan oppdra barna sine. De har en ny forståelse av Gud som Far, og at Hans kjærlighet ikke er noe de må gjøre seg fortjent til. For en glede å få være med på alt dette! Bare noe så enkelt som å leie et hus i landsbyen og begynne å elske de i nabolaget ditt, har store ringvirkninger.
Versjon 2Dette er noen av de nærmeste vennene våre; Daniel, Hannah, Wazi og Joyce.

Daniel kjenner dere til; han bodde under et tre ved søppelplassen og levde av søppel. Nå har vi fått han inn i en leilighet, og han er en ny mann! Han har håp og drømmer for fremtiden, han er full av glede, og han er en flott, ung mann som ivrig prøver å lære engelsk og leve ut det han lærer av Stig. Da vi møtte han hadde han blitt frastjålet alt av identifikasjonspapirer, og han turte ikke melde det savnet fordi du vanligvis får en stor bot. Men vi oppmuntret han til å prøve, og sa vi skulle betale boten. Men det gikk helt problemfritt, og han trengte ikke å betale noenting, og nå får han straks nye identifikasjonspapirer. Da kan vi endelig starte arbeidet med å finne ham en jobb!

Hannah og Wazi er svigerinner og nærmeste naboer med Joyce. Disse tre har sammen med Daniel vært trofast på møtene våre hver eneste dag siden vi startet for sju uker siden. Wazi med sine små barn, og Hannah med barnebarn som hun passer på. Hun har 5 tenåringer hjemme i tillegg til tre barnebarn. Wazi har åtte barn under 14 år! Disse to snakker ikke engelsk, mens Joyce er veldig flink i engelsk og fungerer som tolken vår. Hannahs barnebarn Renata på ett år, ble den første uken helbredet for fordøyelsesesproblemer. Hun hadde siden hun begynte på fast føde kastet opp alt hun spiste, og magen var stor og oppblåst. Vi bad for henne, og hun hadde voldsom diaré samme ettermiddag, og har etter det kunne spist normalt, og har lagt på seg masse! Alle tre døtrene til Hannah har også kommet og blitt helbredet for forskjellige plager, blant annet dobbeltisidig nyrestein som hun har vært plaget med i flere måneder. Hannah takket oss her en dag for at tenåringene som hun brukte å ha konflikter med, har fått en ny respekt for henne, og de har et mer harmonisk hjem. Joyce forteller at hun har fått en ny kjærlighet for mannen sin, og at ekteskapet dere har blitt styrket etter å se hvordan jeg og Stig behandler og elsker hverandre. Wazi var i begynnelsen veldig alvorlig og så plaget ut. Etter et par uker fortalte hun at hun hadde kronisk magesår, og voldsomme magesmerter hver gang hun spiste. Hun ble momentant helbredet, og har etter det vært smertefri, og hun stråler.

Disse tre damene har med glede tatt på seg den store jobben å forberede maten vi spiser med de fattige på mandager, og bruker timesvis på det. De forteller oss at mennene deres og barna som ikke er kristne, beundrer dem for at de gjør dette med så stor glede, de som egentlig har nok å gjøre hjemme. Og at de ser forandringene i dem, og er så takknemlige for fellesskapet vårt. Fordi det er er det som er så unikt med det vi holder på med; vi er familie. Vi er venner. Vi elsker og respekterer hverandre, og vi har det gøy sammen! Nye mennesker dukker fortsatt opp på møtene hver eneste dag fordi de hører rykter om hva som skjer. Nå er det sommerferie her i Kenya, og skolebarna har fri i to måneder. Det er derfor veldig mange barn som blir med mødrene sine på møte, og de løper rundt sammen med Esther og Leo og har det så morsomt! Ungene våre har fått gode venner, som vi også besøker av og til.

Her en dag ville Esther besøke Hope, dattera til Joyce som er like gammel som henne. Da vi kom dit var Hannah og Joyce på vei til å gå en tur i landsbyen og besøke ei som selger klær. Vi ble med, og vi gikk inn i flere bakgater av landsbyen hvor vi aldri har vært før. Ungene løp hånd i hånd med deres, og flere forbipasserende smilte og kommenterte til Joyce og Hannah at de hadde Mzungoer (hvitinger) i familien sin. I to timer var vi i landsbyen med dem, og ungene koste seg sånn og hikstet av latter mens de løp rundt husene. Etterpå løp de hånd i hånd til søppelplassen hvor vi hadde møte og de igjen sprang en halvannen time rundt med barna i solsteken. De smilte fra øre til øre da vi dro hjem. Det er en sånn velsignelse å ha barna med på dette. De er fantastisk gode til å vise kjærlighet, aksept og glede mot alle de møter!

Ekte kjærlighet!

Ekte kjærlighet!

Hei! Jeg kan ikke tro at det er ei hel uke siden jeg oppdaterte dere sist. Det er helt sprøtt hvor fort ukene går. Vi er kommet inne i en god rytme her, hvor dagene er passelig travle (og noen dager litt for travle), og dagene flyr avgårde. Jeg tenker hele tiden at “ikveld skal jeg prøve å oppdatere bloggen om alt det spennende som har skjedd idag”, men så er jeg så trøtt når jeg omsider får satt meg ned om kvelden etter at ungene er i seng, at jeg utsetter det. Men vi har hatt ei veldig fin uke. Jeg håper dere følger Facebooksiden vår, slik at dere får med dere historiene og oppdateringene Stig Ove legger ut der.

Jeg har blitt så glad i den gjengen vi møter hver ukedag ved søppeldynga. Det er 4-5 faste som kommer hver eneste dag, og som virkelig tar til seg det Stig Ove lærer de og går ut og tar med seg vennene sine, og så er det 4-5 nye hver gang. Ikke alle kommer tilbake hver dag fordi de er på jobb, og har blitt friske nok til å begynne på jobb igjen. Det er også mange barn og ungdommer som kom i begynnelsen for forbønn fordi de var for syke til å gå på skole, men nå er de blitt helbredet og har begynt på skole igjen. Takk Jesus!

14525146_1265480856860643_6263069035588213617_o

14502781_1264506893624706_4454949207478906453_n

14468714_1263137880428274_3057816908163404054_o

Det jeg liker så godt med det vi gjør der, er at det er ikke fastlåste møter med program og struktur. Vi bare møter vennen vår Daniel for litt bønn og samtale, og har en åpen invitasjon om at alle som vil komme eller ta med seg vennene sine, er velkomne. Alle er fri til å komme og gå når de ønsker, og vi sitter i en sirkel på bildekk og tomme kanner, og masse unger løper rundt, og babyer blir sendt fra fang til fang. Vi snakker om livene våre, Stig underviser litt, og vi ber for de som er syke. Plutselig går det noen forbi som er nysgjerrige og setter seg ned en stund, og noen kommer og noen går. Det er full frihet og åpenhet, og en ekte kjærlighet og omsorg for hverandre. Etter at Stig har undervist om blant annet å elske og ha omsorg for hverandre, er det flere av de andre i gruppa som også har begynt å dele maten sin med Daniel og de andre uteliggerne. Det har vært flere som kjenner Daniel fra før som har kommet og ikke kjent han igjen, fordi de sier han er så forandret, og ser så lykkelig ut. Han har også fått nye, smarte ideer til å tjene penger av søppelet han finner, selv om det ikke er mange kronene. Det er inspirerende å se hvor fort mennesker forandres når man viser de kjærlighet, omsorg og at man har tro på dem!