Browsed by
Tag: landsbyliv

Avskjedsfest med fullt hus!

Avskjedsfest med fullt hus!

For et par uker siden bumpet Stig tilfeldigvis borti en sør-koreansk misjonær på jernvarehandelen. Han og familien har nettopp flyttet hit til Kilifi etter å ha bodd fire år et annet sted i landet. Stig Ove inviterte de hjem på middag dagen etter, og igår var vi på besøk hos de. Så koselig å treffe flere misjonærer som planlegger å være her resten av livet! Det blir gøy å holde kontakten gjennom årene. På basen sin hadde de små hundevalper som Esther og Leo ble veldig glade i.

Daglig er huset fullt av besøk. Det er til tider litt utfordrende, men samtidig er det også veldig koselig. Spesielt å se hvor mye folk koser seg her, og hvor mye de setter pris på å få komme hit. Idag etter kirka ville Anette invitere noen av vennene hun har fått denne uka for å si farvel, og servere litt kake og is. Hun så for seg at 5-6 stykker kom. I kjent kenyansk stil endte det opp med fullt hus med 40-50 stykker! Det ble ikke store biten kake på hver, men alle fikk ihvertfall en smak. Jeg ble litt stressa i begynnelsen på hvordan dette skulle bli, men takket våre gode venner Joyce, Hannah, Wazi og Harusi så var både kjøkken og stue strøken da de dro!

Vi har kost oss så mye med Anette på besøk denne uka, og hun har vært en stor ressurs for oss. Hun er utrolig sosial og flink til å komme i kontakt med mennesker, og få de til å føle seg sett og elsket. Vennene våre er veldig lei seg for at hun drar nå, men heldigvis vil vi fortsatt være her, og fortsette å bygge videre på vennskapene, og de gode minnene. Vi håper virkelig at hun kommer snart tilbake!

Begravelse, maissanking og hundevalper

Begravelse, maissanking og hundevalper

Denne uka har vi gått et par turer i landsbyen, og besøkt noen familier. En av damene i felleskapet vårt mistet mannen sin i en tragisk drukningsulykke på mandag, og hun sitter igjen med fem små barn. Denne dama har vært trofast på møtene våre siden før jul i fjor, og det gjør så vondt å se smerten og fortvilelsen hennes nå. Når noen dør her, kommer alle slektninger og familiemedlemmer og er hos den etterlatte i ei hel uke, og de spiller høylytt musikk dag og natt. De spiser alle måltider der, og spiser bokstavelig talt enka ut av huset. Anette var der i begravelsen på onsdag, og vi dro sammen på torsdag. Vi brakte med oss et par poser med matvarer som vi smuglet inn i huset så ikke de andre så det, slik at hun kan ha litt mat igjen når familiemedlemmene drar hjem igjen.

Hannah og Wazi er to av arbeiderne som har fått jobb på tomta vår. Før brukte vi å besøke de flere ganger i uka, så jeg savner de veldig nå når de er i Majajani hver dag. Idag dro vi på besøk til de, og Esther og Leo var så glade for å være der igjen! Hannah hadde vært i åkeren sin og sanket mais, som hun og Wazi holdt på å skrelle og tørke, før det deretter skal sendes til mølla for maling. Da har de maismel for de neste månedene.

Disse hundevalpene som tilhører naboen deres Shaban, så slik ut for en måned siden;

Nå hadde de blitt så store, og var utrolig søte! Jeg har så utrolig lyst å adoptere en… Remi, min lille venn, kaster seg alltid i armene mine når han ser meg! Nå er det straks ett år siden jeg møtte han og tvillingsøsteren Renata for første gang, og jeg er så glad i de! Jeg er så glad for å vite at jeg skal få følge de gjennom hele oppveksten, og alltid være tante Linda for de:)

4 generasjoner samlet i Kilifi

4 generasjoner samlet i Kilifi


Den siste uka har vi hatt besøk av mine foreldre og besteforeldre. Dette var mamma og pappas tredje besøk i løpet de elleve månedene vi har bodd her(!!), mens mormor og morfar besøkte oss for første gang. De har begge vært i Kenya flere ganger før, og har også besøkt oss i Mosambik, men det var deres første besøk til Kilifi. Siden de kom to dager etter fødselen, har ikke jeg vært like tilstede som jeg skulle ønske bestandig, men mamma og pappa er heldigvis såpass selvstendige og kjent her, så de har tatt de med både rundt i landsbyen, på markedet og til vennene våre. Det er helt utrolig at de har kommet på besøk så mange ganger, og de har allerede ny tur planlagt i november og februar! Vi er så utrolig takknemlige. Tenk å bo så langt unna og få så hyppig besøk. Det betyr utrolig mye for oss alle, og spesielt for ungene.

Det var stor stas å ha besøk denne uka! Å få hjelp og barnepass av flittige besteforeldre, og å vise mormor og morfaren min hvor vi bor. De sa de ble ganske satt ut da de kjørte hjem til huset vårt for første gang, for selv om vi har fortalt at vi bor i landsbyen blant de lokale, hadde de ikke sett for seg hvor primitivt og midt i gryta vi bodde. "Dere bor jo midt i slummen!" utbrøt de. Hehe, vi føler ikke selv det er direkte en slum, men et primitivt nabolag, det er det. Men det er noe av det jeg elsker med livet vi lever her; at vi er så tilstede og lever så nært de lokale, og ikke gjemmer oss vekk i de flottere områdene, men bor der de bor, og er en del av dagliglivet deres. De ser oss hver dag, og er involvert i hva vi holder på med.

Esther og Leo har dessverre vært syke med feber og hoste siden den dagen de kom, men de har hatt noen gode dager hvor de har fått kost seg på hotellet og i bassenget med både besteforeldre og oldeforeldre:)

For en velsignelse og en glede å få samlet fire generasjoner her nede i Kilifi. Vi har satt så stor pris på at de tok turen, og at vi fikk vist hjemstedet vårt, og stedet hvor vi skal plante vår fremtidige misjonsbase til mormor og morfar for første gang. Sammen med mamma og pappa har de vært av de få som fra jeg var liten jente har hatt tro på meg, og oppmuntret meg til å følge drømmene mine. Uten deres oppmuntring, veiledning og bønner hadde jeg ikke vært der jeg er idag. Jeg er så takknemlig for familien min som har hjulpet meg å kommet hit jeg er idag.

Igår sa vi hadet til besøket vårt som reiste til Nairobi for helga, hvor de er involvert i flere prosjekter som de skulle besøke. Heldigvis kunne vi si "ses snart", til mamma og pappa, for på mandag kommer de tilbake med lillebroren min, og min yngste søster og mannen hennes. De skal være her i ti dager, og det er også deres første besøk hit. HURRA for mer besøk, og HURRA for den reiseglade familien min!

Overraskende godt vaksinasjonsprogram i Kenya

Overraskende godt vaksinasjonsprogram i Kenya

Her i Kenya får nyfødte BCG vaksine umiddelbart etter fødsel, i tillegg til poliovaksine. Siden Sarah ble født hjemme tok det litt tid før vi fikk kommet oss til et sted hvor de gav vaksine, men på mandag, ei uke gammel, dro jeg og mamma til et mødre og barn senter for å få tatt vaksiner. Her er man vanligvis ikke ute med babyene før de er i hvertfall en måned gammel. Mange sier at du får en dato hvor du tidligst får lov til å forlate huset, og før det er huset fullt av slektninger og naboer som gjør alt for deg. Folk ble derfor veldig overrasket da jeg dro ut av huset med Sarah allerede tre dager etter fødselen. Hadde ikke familien min vært på besøk, hadde jeg nok ikke gjort det, men vi ønsket å dra å treffe de på hotellet. Etter det har vi vært daglige turer utenfor huset, med Sarah trygt plassert i bæresjalet, tett inntil meg, og skjermet for alle andre. Jeg får bestandig kommentarer og spørsmål, både om bæresjalet som de syns er veldig festlig, og at jeg forlater huset så tidlig. Men ingenting var som reaksjonen jeg fikk da jeg møtte opp på klinikken.

Det var en mødre og barn klinikk, hvor det satt lange køer med mødre og barn som ventet på vaksiner, undersøkelser og doktorbesøk. Jeg ble henvist til et rom hvor de satte vaksiner, og ca femten damer satt inne i og utenfor rommet i kø. Jeg spurte om jeg kunne få tatt BCG vaksine på babyen min her. Sykepleieren så rart på meg og spurte hvor babyen min var. Jeg brettet til side litt av bæresjalet og viste ansiktet til Sarah som lå tett inntil brystet mitt. Alle i rommet utbrøt et overrasket "aaaaah!" før de brøt ut i latter. Og jeg mener ikke litt forsiktig knising! De slo seg på knærne og brølte av latter, og hylflirte. Det var et utrolig komisk syn, og mamma sa vi skulle hatt det øyeblikket på film. Jeg spurte de om de syntes det var rart at jeg bar henne slik, og de ropte et høyt "JA!"

Mens jeg satt i køen kniste og fniste de mens de så på oss, og det var utrolig festlig. Hushjelpen vår fortalte etterpå at de aldri har sett noen hvite bære babyen sin slik før, de hvite bruker kun barnevogner. De syns også bæresjalet og knytingene er veldig fascinerende, og mange ønsker at jeg skal vise de hvordan det brukes. De syns det virker utrolig mye bedre enn deres korte, enkle sjal som du kun kan bære i én stilling i. De bruker heller ikke å bære babyene sine før de er seks måneder har jeg fått fortalt, så de er veldig fascinert over bæresjalet. Dette kommer nok til å bli hyppig brukt også når Sarah er vokst ut av det tror jeg;-)

Sykepleierene som jobbet der begynte automatisk bare å finne fram sprøyter og øyedråper (oral dose poliovaksine), og de ble overrasket da jeg begynte å spørre spørsmål om hva de gav, hvorfor, hvordan, osv. De er ikke vant med at folk stiller spørsmålstegn ved ting her, folk bare gjør som de blir fortalt uten å tenke over det. Men de svarte meg godt, og de virket kompetente og dyktige, og jeg ble overrasket over det gode vaksinasjonsprogrammet de har her. De får ihvertfall alle vaksiner vi gir i Norge, i tillegg til hepatitt B. Jeg fikk et skjema med en liste over forskjellige vaksiner Sarah skal ha, og dato for når jeg skal komme tilbake neste gang.
Og prisen for vaksiner her var det heller ingenting å si på. Knapt 16 kr betalte jeg for BCG vaksine og oral dose poliovaksine! Glad for å se at Kenya tar vaksinasjon alvorlig, og gjør det enkelt for folk å ha råd til vaksinasjoner, selv om det likevel er for dyrt for veldig mange.

“Du har brutt alle stereotyper vi har om hvite!”

“Du har brutt alle stereotyper vi har om hvite!”

Tusen takk for alle gratulasjoner og hilsninger som vi har fått etter fødselen av Sarah! Vi koser oss utrolig mye med det nyeste familiemedlemmet, som er like rolig og fredfull nyfødt som de to andre har vært.

Det er nå gått fem dager siden fødselen, og det har enda ikke helt sunket inn. Det gikk så fort at før vi virkelig skjønte at fødselen var i gang så var den over. Jeg er så utrolig takknemlig for at det gikk så bra! Og jeg er stolt av meg selv, over roen jeg hadde både før og under fødselen. Og jeg er veldig fornøyd med valget jeg tok om å føde hjemme. Og ikke minst om å føde her i Kenya. Det vanlige for vestlige her nede, og også det de fleste forventet at jeg kom til å gjøre, er å dra til hjemlandet sitt for å føde. Og dersom man blir her, så drar man ihvertfall på det beste, dyreste privatsykehuset. Men valget om å føde i Kenya tok vi veldig tidlig. Én ting er at det hadde vært veldig upraktisk for arbeidet vårt sin del dersom vi hadde brutt opp og dratt hjem i 4-6 måneder, men vi tok også en bestemmelse på at siden vi har valgt å bosette oss her nede og leve livene våre her, så må det gjelde på alle områder. Vi kan ikke "flykte" hjem kun fordi det er tryggere og bedre hjemme i Norge. Det er en del av offeret som følger med det valget vi har tatt med å bosette oss her i Kenya. Og fordi bønn og det å stole på Gud er så essensielt i alt det vi holder på med, så har vi aldri hatt frykt eller bekymring knyttet til dette valget. Og det med rette! Dette har jo vært det enkleste, beste svangerskapet jeg har hatt av alle tre, og jeg har kost meg så utrolig mye. Og fødselen var jo så enkel at det var helt uvirkelig.

Det har også vært et veldig sterkt bevis for de lokale på våres lojalitet og hengivenhet til dem og det vi holder på med. Da vi reiste hjem til Norge i april var det mange skeptikere som snakket om at "ja, det var det vi visste, at de kom til å rømme hjem til slutt", "det er ingen hvitinger som syns det er bra nok her", osv. og det var mange som var overbevist om at vi ikke kom tilbake.

Da vi kom tilbake til Kilifi etter knapt seks uker, og etterhvert som de har sett meg mer og mer høygravid ute i landsbyen, har vi fått veldig mye mer respekt hos folk. Ryktene har gått i hele nærområdet, og alle vet hvem "hvitingene som gjør det på den lokale måten", er. Folk har kommentert mange ganger at de aldri har sett en hvit gravid dame her før, og tilogmed på markedet har jeg hørt folk kommentere om meg at jeg ser ut som en av de, i mine lokale klesdrakter over den store magen. Først og fremst så bor vi i et lokalt hus midt i landsbyen, og vi lever livene våre sammen med de lokale som alle andre, men så attpåtil velger vi å få baby her, og ikke minst føde hjemme! De fleste lokale tør ikke det lenger, fordi mange som føder hjemme har urent vann og lite kunnskap, og det kan fort gå galt. Så det var noe som folk syntes var veldig overraskende, og veldig modig. Alle er veldig stolte over den "hvite kenyanske" babyen som er blitt født i landsbyen deres. Da vi kontaktet landsbyhøvdingen for å dra og registrere fødselen, trengte vi ikke en gang å dukke opp for å vise fram babyen, fordi han allerede hadde hørt så mange vitner fortelle om fødselen, og han visste at det var sant.

Denne uka har det stadig vekk kommet folk på døra som vil hilse på og se den nye kenyaneren, og jeg har fått de beste komplimentene en misjonær kan få støtt og stadig; "nå er du virkelig en av oss!", "nå er du en ekte giriama (den lokale stammen)", "du er den første hvite jeg har hørt om som har født her", " og; "du har brutt alle stereotyper vi har om hvite mennesker!"