Browsed by
Tag: landsbyliv

Rekordlang dag her i Kilifi, mens tankene er i Norge

Rekordlang dag her i Kilifi, mens tankene er i Norge

Dette har vært en rekordlang dag! Det startet med en natt med urolig og lite søvn fordi tankene er i Norge… I minst en uke er jeg alene hjemme da Stig måtte haste hjem til Mo i Rana på onsdag fordi hans mor dessverre er veldig syk. Fordi Sarah ikke har fått norsk pass enda kan ikke jeg og Sarah forlate landet, og jeg ville ikke at han skulle ta med seg Esther og Leo alene i en sånn situasjon. Så derfor er jeg og ungene alene hjemme nå. Eller helt alene i huset er vi ikke, men det er jeg som kjører skuta! (Eller hundre av dem føles det ut som av og til!) Det er overveldende å prøve å være både meg og Stig i hans fravær! Selv om det har vært en veldig travel dag har det også vært en god dag her i Kilifi, og jeg fryder meg over alle livene som har blitt berørt av Gud idag. Selv om hjertet og tankene mine bestandig dras til Norge og lengter etter å være der, er jeg takknemlig for alle mine gode venner som gjør det mulig å kunne la Stig Ove dra for å tilbringe dyrebar tid med familien.

Klokken seks ble jeg vekt av at min høygravide venn Wasi sto på døra. Vannet gikk for 1,5 døgn siden, og nå hadde hun fått kraftige rier. Klinikken hun skulle føde på åpnet ikke før åtte, så hun kom til meg for hjelp. Jeg fant fram

utstyret etter min hjemmefødsel og klargjorde en seng i tilfelle det ble fødsel hos oss. Hun fikk litt frokost og en god seng, og jeg og Patience strøk henne på ryggen og hjalp henne gjennom riene. Da klokka ble åtte kjørte jeg henne til klinikken. Det hadde vært litt spennende med fødsel hjemme, men det er samtidig et veldig stort ansvar, og nå hadde hun mulighet til å dra på en lokal klinikk. Selv om jeg angret fort på at jeg kjørte henne dit! Makan til useriøst sted! Jeg fikk fort irritert på meg et par av personalet der da jeg stilte kritiske spørsmål og “blandet” meg veldig inn. Men det er noe jeg lett kan leve med! Jeg fikk ihvertfall hjulpet Wasi til en tryggere og bedre fødselsopplevelse, og hun var så takknemlig etterpå. Jeg måtte dra etter en stund for å dra hjem til min egen baby og bønnemøtet vi har hver morgen, og da jeg kom tilbake hadde hun fått en perfekt, liten gutt!

Esther sa for et par måneder siden at hun trodde Wasi kom til å få gutt, og at han skulle hete Samuel. Og Wasi hørte på Esther, så her er vårt nyeste familiemedlem; Samuel!

Etter å ha vært og hilst på de, hastet jeg hjem for å skifte til badetøy. Jeg hadde for flere dager siden lovt ungene i gjengen vår at vi skulle på stranda etter bønnemøtet idag. Så om litt sent, kom vi oss endelig avgårde! Å ta med seg sine “nærmeste venner” på noe, er et ganske vidt begrep, og her er det veldig vanskelig å skulle begrense seg til noen få. Jeg vil jo ikke utestenge noen! Så vi dro over femti store og små på stranda! Vi koste oss halvannen time før det var tid for å dra hjem for lunsj og dagens bibelgruppe hos Joyce.

Jeg måtte kjøre flere turer for å frakte alle hjem, og etter det dro jeg til klinikken for å kjøre hjem Wasi. På klinikken er det kun fødestue, så etter noen timer sendes de hjem. Hjemmet sitt derimot, får hun ikke forlate på mange dager, nå skal hun bli vartet opp av alle damene rundt henne!

Jeg kom hjem til nesten ferdig lunsj, og etter en liten time hjemme var det tid for å dra til Majajani og hente arbeiderne som har jobbet med å gjøre ferdig veien idag. Evighetsprosjektet vårt, som vi endelig snart ser en ende på! Arbeiderne kaller meg “mrs. Stig”;-)

Etter å ha kommet hjem var det bare å plukke opp ungene hjemmefra og dra til Wasi for å sjekke hvordan det gikk med mor og barn. Jeg tok med meg bananer, appelsinjuice, nyfødtklær og blodtrykksapparat. Alt gikk heldigvis strålende! Jeg syns virkelig synd på henne som bor i en trang liten jordhytte med sju andre familiemedlemmer og nå en nyfødt. Det lille rommet de bor på er så trangt, og både veggene og gulvet er av jord… Uten strøm og uten vann. Ikke den ideelle plassen for en nyfødt. Min lille Sarah er neimen slett ikke så liten lengre! Jeg gleder meg til å se hun og Samuel vokse opp sammen, og jeg gleder meg til å hjelpe til med å oppdra Samuel i vår store familie! For et rikt liv vi lever!

Nå er klokka straks elleve, og jeg er ferdig med å pakke inn gaver og klargjøre for morgendagens fireåring! Bursdagskaka gjenstår, men den får vi ta å ordne imorgen tidlig;-)

Norgesbesøk og kjærlighet i praksis

Norgesbesøk og kjærlighet i praksis

Vi koser oss veldig mye med besøk fra Norge! Igår tok vi de med på besøk til Mama Baraka, en av familiene vi skal støtte i fadderordningen vår. Stig Ove tok bilder av familien, og besøket vårt fikk se hvordan de lever. Det var et stort kultursjokk! Spesielt da vi møtte vennen vår Neema, en slektning av Mama Baraka som fødte forrige uke. Vi møtte henne og den nyfødte babyen inne i jordhytta til bestemoren hvor hun forrige uke fødte. Hun hadde fått engangskladder av meg som hun var veldig takknemlig for, slik at hun slapp å ødelegge senga til bestemoren.

På ettermiddagen dro de andre på butikken for å handle litt, mens jeg lagde pannekakerøre til kvelds. Plutselig kom det en familie på åtte stykk på døra, som sa de kom for å spise middag! Jeg ble litt perpleks, og ringte Stig for å høre hva dette gjaldt. Jeg vet at han har sagt på møtene våre at ingen i menigheten vår trenger å hoppe over et måltid på grunn av matmangel, eller ikke ha råd til å sende ungene sine på skole. Så jeg visste at vi plutselig kunne få middagsgjester en dag, men hadde ikke forventet det igår! Heldigvis var Stig Ove på butikken, så jeg bad han kjøpe et par pakker maismel til de, da jeg regnet med at pannekaker ikke var mettende nok for de. Mens vi ventet på Stig sa jeg at de kunne få smake, selv om det kanskje ikke var mettende nok for de. De sa at de var vant med å legge seg på tomme mager, så de var veldig takknemlig for alt de fikk. Jeg serverte de pannekaker med sukker, og de ELSKET det! De lo, kniste og gliste seg gjennom pannekake etter pannekake. Det var en helt ny smaksopplevelse for de, og de syntes det var veldig godt. Å få spise middag sammen med oss var en stor ære for de, og de følte seg så elsket og verdsatt. Det var en veldig glede og tilfredsstillelse for meg å se gleden og takknemligheten deres over å få spise seg mett hos oss.

Vi feiret også i går at vi hjalp ei hjemløs dame av gata, og hjalp henne med husleie til et rom i et hus i nærheten. Hun har slitt med narkotika og andre utfordringer, og jobber med å komme seg vekk fra de miljøene. Det er flere ganger at hun har løpt til huset vårt for et skjulested når ting er tungt, og hun er veldig takknemlig for å bo kun 100 meter unna oss nå.

Den siste uka har vannet vært borte i hele Kilifi, og folk sliter veldig med å få tak i vann. Vi er utrolig takknemlige over at vi har egen brønn her vi bor nå, og at vi også kan velsigne lokalsamfunnet med å gi de gratis vann. Det finnes endel folk som har private brønner rundt omkring, men de selger vannet. For mange så er de små kronene nok til at de ikke har råd. Folk kommer fra tidlig morgen til sen kveld på porten for å spørre om å få kjøpe vann i brønnen vår. Gleden deres når vi sier at det er gratis, er utrolig fint å se!

Å vise kjærlighet på praktiske måter er vår høyeste verdi. For den som sulter ser det ut som å dele et måltid, for den hjemløse ser det ut som husly, og for den som tørster så er det å gi de rent, gratis vann!

Lang lørdag med bading, bursdag og matutdeling

Lang lørdag med bading, bursdag og matutdeling

Idag har vi rukket å gjort mye! Vi startet dagen sammen med våre norske venner som bor sør for Mombasa, som overnattet fra igår. Vi har ikke sett de på mer enn tre måneder, så det var veldig kjekt å treffes igjen! Ungene som er jevngamle trives alltid veldig godt sammen. Vi dro og spiste lunsj ved båthavna her i Kilifi, et sted vi aldri har vært før. Det var veldig koselig, og Leo var veldig glad for å spise fisk! Etter litt bading begynte vennene våre på kjøreturen hjem til sørkysten, mens vi dro hjem og skiftet før vi dro rett i bursdagsselskap. Remi og Renata fyller nemlig to år idag! Det er nesten nøyaktig ett år siden vi ble kjent med disse to herlige tvillingene, og jeg elsker de utrolig mye! For et privilegium det er å få leve tett på mennesker, å bli en del av deres familie og ta del i både gleder og sorg, hverdager og feiringer.


Sarah sovnet rett før vi dro, så jeg lot henne være igjen hjemme sammen med Stig. De bor 50 meter borti veien fra oss, så det var kort vei hjem igjen dersom hun skulle behøve meg. Og bra var det at hun ble igjen hjemme, for lydnivået på den festen var høyt! De hadde satt opp lydanlegg i døråpningen hvor de spilte øredøvende musikk, og æresstolen de satte fram til meg var rett framfor den døra. Joyce sa at de hadde tydeligvis blitt inspirert av meg på hvordan å feire bursdag, for hun hadde aldri sett noe lignende før. De lagde pilau (med potet istedet for kjøtt siden det er veldig dyrt), hadde bestilt kake, og hadde kjeks og karameller til barna. Det var utrolig fint å se hvor mye Mama Fabi og Hannah gjorde stas på ungene. Remi og Renatas er våre alles øyenstener!

Derifra skyndte vi oss hjem for å ta imot hordene av mennesker som kom for ris og bønner. Vi hadde forberedt oss bedre idag, og hadde kjøpt en svær gryte som tar 90 liter, som vi kokte mer ris i. Vi lagde også mer bønner. Så idag spiste alle 160 som kom seg veldig gode og mette:)

Over 140 mennesker mettet idag!

Over 140 mennesker mettet idag!

Normalt sett har det kommet mellom 50 – 70 stykk på den ukentlige matutdelinga vår, hvor vi serverer ris og bønner til alle som kommer. Det er hovedsakelig barn som kommer, men også flere og flere voksne. Allerede før klokken tre begynte det å renne inn med barn gjennom porten, og halv fire var det over 70 stykk som satt og ventet. Flere og flere kom, og til slutt var de over 140!! Flest barn, men også mange voksne, og flere nye. Jeg ble litt nervøs, for vanligvis så er det såvidt nok mat når det er 60-70 stykk som kommer. Jeg visste at 4,5 kg bønner og 6 kg ris overhodet ikke var nok til å mette over 140 sultne mennesker. Vi bad for maten, og bad om at Gud måtte velsigne den og multiplisere den slik at det skulle bli nok til alle. Deretter begynte vi å øse opp og dele ut. Vi har kun rundt 100 tallerkener, så noen måtte dele fat med søsknene sine. Vi delte ut, og delte ut, og delte ut…. Og til slutt hadde alle fått. Tilogmed de som serverte maten fikk mat, mens vanligvis er det ikke nok igjen til at de får spise. Og dette var tilogmed igjen!! Det var altså mat til overs etter å ha servert over 140 stykk! Så flere fikk en ekstra porsjon, og alle var gode og mette da de dro. Er ikke det helt utrolig?? Takk Gud! Etterpå samlet noen av damene (og en mann) seg for å øve på lovsanger til møtet imorgen. De har på eget initiativ startet en lovsangsgruppe, og de har også organisert med ungdommer som skal hjelpe til med å ha søndagsskole. Jeg er så takknemlig for de gode folkene vi har rundt oss!

Stua har blitt sykestue

Stua har blitt sykestue

Før Cherish kom på besøk lagde hun en ønskeliste på Amazon over medisinsk utstyr som vi har bruk for, og inviterte venner til å være med å hjelpe til med å kjøpe inn dette. Da hun kom på besøk til oss for to uker siden hadde hun kofferten full av medisinsk utstyr! For en enorm velsignelse!

Det var blant annet to blodtrykksmålere, to termometer, stetoskop, diabetes testsett, otoskop, saturasjonsmåler, to vekter, masse plaster og bandasjer og sterile hansker. Tenk så utrolig mange dette utstyret kan hjelpe! Jeg har allerede fått bruk for en del av utstyret allerede. Det har vært sykepleierstreik i landet i snart fire måneder, og de som ikke har råd til å dra til privatsykehus, får ikke hjelp. Så da er det veldig kjekt å kunne tilby litt hjelp når jeg kan.

De siste to par ukene har jeg gjort mye sårstell. Denne lille gutten gikk vi forbi i landsbyen, og han hadde blitt påkjørt av en motorsykkel dagen før og hadde et stygt infisert sår på underarmen. Jeg tok med meg han og bestemora hjem, og etter det har de kommet annenhver dag for å stelle såret.

En annen venn av oss brente seg på kokende vann da hun lagde ugali, og fikk et stygt brannsår på fotbladet. Jeg vil ikke en gang legge ut bilde av det, for det var en stygg og dyp skade… Jeg skulle ønske jeg hadde bedre bandasjer for brannskader, men heldigvis hadde jeg noen hydrokolloidbandasjer med sølv i som har gjort under for såret, og nå ser det ut til å gro.

Vennen vår Wazi er gravid og nå sju måneder på vei, og har ikke råd til å dra til lege. Jeg har målt blodtrykket flere ganger her hjemme, og skal også prøve å kjøpe urinstix. Jeg har også gitt henne gravidvitaminer og jerntabletter, så denne babyen har alle forutsetninger for å bli sunn og sterk!