Browsed by
Tag: kjærlighet

Vi starter fadderordning! Vil du være med?

Vi starter fadderordning! Vil du være med?

Mange av dere kjenner Wazi, en av våre beste og mest trofaste venner. Hennes familie er en av veldig mange fattige familier. Familier som knapt har råd til mat og klær, og hvor skolegang er et luksusgode. Wazi har selv aldri gått på skole på grunn av fattigdom, og kan verken lese eller skrive. Hun ble giftet vekk da hun var femten år gammel, til en mann som var tredve år eldre… Ungene kom på rekke og rad etter det, og hun er nå gravid med sitt syvende barn. Å gi ungene sine utdanning og en bedre framtid enn henne selv, er et av hennes største ønsker, og det er en stor sorg for henne at hun ikke har råd til å sende barna på skolen. Mannen er fisker, men er gammel, og sliter med å få nok inntekt. Vi har veldig lyst å se om det er noen som har lyst til å hjelpe til med å sponse barna deres med skolegang. Eldstedatteren går siste året på det som her tilsvarer ungdomsskolen, og hun er veldig flittig på skolen. Hun drømmer om å bli sykepleier, og hun er foreldrenes håp om å greie seg når faren snart blir for gammel til å jobbe. Forventet levealder i Kenya er 62 år, og faren er allerede 65 år gammel…

Dette er en annen familie som vi har blitt kjent med de siste par månedene som virkelig sliter. De har fire barn. Begge foreldrene er arbeidsledige, og de får ikke jobb. Arbeidsledigheten er ekstremt høy her i Kilifi, og det er nesten umulig å få seg jobb, selv om man har utdannelse. Kona er utdannet sykepleier, og elsket jobben sin på barselklinikken, men hun fikk sparken da hun fødte sin yngste sønn i fjor høst. På lørdager når vi serverer ris og bønner kommer ungene allerede tidlig på morgenen når Joyce begynner forberedelsene, og venter med lengsel på at maten skal bli klar. Det er det eneste måltidet de spiser den dagen, og det største måltidet de får hele uka… Akkurat nå har Stig gitt foreldrene litt midlertidig jobb på tomta vår for å hjelpe til med veien, men det varer ikke evig… Når vi begynner på husbygging må vi ha fagpersonell, og kan ikke ha så mange ufaglærte ansatt som vi har nå. Nå har vi 13 mennesker i arbeid, og alle er fattige mennesker som er desperate etter inntekt. Det kommer hver eneste dag mennesker og spør om jobb, og som forteller den ene historien tristere og mer tragisk etter den andre. Det er fortvilende å måtte si nei. I tillegg står det daglig 20-30 mennesker ved tomta når Stig kommer på jobb om morgenen, for å se om det er jobbmuligheter, og for å trygle om i det minste én dag med jobb. Det knyter seg i magen av å måtte si nei til folk, når du vet at de ikke prøver å lure deg, men at de oppriktig talt ikke har råd til mat til barna sine.

For noen uker siden var det også en tragisk drukningsulykke som skjedde med mannen til en av kvinnene i fellesskapet vårt. Mama Baraka har kommet trofast på møtene våre siden før jul i fjor, sammen med sin sønn som da var 6 mnd gammel. Mannen var fisker og stod for inntekten i familien. Nå er han brått revet vekk, og med det også levebrødet deres. Mama Baraka har fem barn, som hun nå ikke har råd til å sende på skolen eller mette. I tillegg til en umenneskelig sorg hun må komme seg gjennom. Vi vil hjelpe henne litt med det vi kan nå i begynnelsen til hun får funnet en inntektskilde, men dersom noen vil sponse barna hennes med skolegang og kanskje litt for mat, hadde det vært til helt enormt stor hjelp! Jeg vet ikke de nøyaktige kostnadene for barnas skolegang, men i underkant av 400 kr mnd dekker det ihvertfall.

Jeg kunne skrevet side opp og side ned med historier om folk som sulter og ikke har råd til skolegang, men jeg tror dere skjønner poenget. Vi er omringet av fattige, og vi håper at det er noen som har lyst å sponse en familie eller et barn med mat og skolegang. Vi har mange andre aktuelle familier som vi virkelig håper på å få til å hjelpe. Vi ønsker å starte et fadderprogram, hvor dere regelmessig vil få oppdateringer og brev fra familien dere velger å støtte. Dette er familier som vi omgås og kjenner personlig, så her er det mulighet for å bli fadder for noen som du kan bli mer kjent med enn via store organisasjoner. Du kan også være helt sikker på at 100% av pengene går dit de skal, fordi vi personlig vil være mellommenn mellom deg og familien. Det går ann å bli fadder på forskjellige beløp, alt fra 100 kr og oppover. Jo større beløpet ditt er, jo større familie er det mulig å hjelpe.

Ta kontakt via Facebook, eller via mail til lindagisnaas@gmail.com dersom du er interessert, og vil bli med i fadderordningen vår!

Bryllupsdag!

Bryllupsdag!

198147_1026103100658_9826_n

190472_1006676855014_9252_n

206415_1026104940704_5935_n

206503_1026105140709_7565_n

Idag feirer vi sju års bryllupsdag! Så fort de årene har gått, samtidig som det føles som om vi har vært sammen for alltid. Så utrolig mye som har skjedd på de årene, fra jeg var halvannen måned unna min attenårsdag til nå. Les mer om hvordan vi ble sammen under tagen “kjærlighetshistorie”. 

Jeg hadde planer om å få noen til å sitte barnevakt for ungene og gå ut og spise middag sammen idag, men det gikk ikke helt som planlagt. For tre dager siden ble jeg plutselig over natta veldig syk, med høy feber, oppkast, kroppsvondt, hodepine og sår hals. Jeg kavet meg etterhvert avgårde for å ta en malariatest som var positiv. Da måtte jeg begynne på medisin, og bare ligge i senga og vente på at medisinen gav virkning. Og det gjør den endelig idag, så nå har jeg mulighet å komme meg ut av senga litt og se ungene mine igjen:) Igår fant jeg også ut at jeg hadde halsbetennelse i tillegg, så nå når jeg har fått medisin for det så har halsen blitt litt bedre.

Vi har jo som dere har lest styrt og ordnet veldig til den konferansen som skulle begynne nå, og det har vært ei veldig hektisk uke. Konferansen startet dagen jeg ble syk, og da var vi heldigvis i mål med det aller meste, men likevel har det blitt endel løping fram og tilbake for Stig Ove som har måttet fikse ting. Innimellom å passe på ungene helt alene fra morgen til kveld, og å ta seg av meg. Han har vært skikkelig superpappa disse dagene, og jeg håper jeg blir fort frisk så han kan få en pustepause snart! 

Edit: Dette innlegget ble forhåndsskrevet idag tidlig da jeg følte meg litt bedre, men utover dagen har jeg blitt verre igjen, og feberen er fortsatt høy og jeg føler meg fortsatt veldig dårlig. For alle som tror på bønn, så er vi veldig takknemlige for forbønn!:) 

Grunnen til at vi flytter til Afrika

Grunnen til at vi flytter til Afrika

Som de fleste av dere helt sikkert har fått med dere nå så er det kun et par dager til vi reiser til Mosambik for ett år for å jobbe som frivillige på en av Iris Ministries sine misjonsbaser. Etter det skal vi bosette oss i Kenya og bygge en misjonsbase fra scratch og vie hele livet vårt til misjonsmarka.

Det har gått så i ett i det siste med planlegging, organisering og flytting at jeg har ikke hatt noe særlig tid til å reflektere over hva som faktisk skjer nå. Men når jeg tillater meg selv å tenke på det for et lite øyeblikk, så blir jeg rørt til tårer og så beruset av glede at jeg må slutte å tenke på det. Dette er så stort for meg.

Vet du at dette har vært drømmen min siden jeg var fem år gammel. Fem år. Bare ei barnehagejente. Det begynte som en medfølende tanke for foreldreløse og fattige som jeg ytret i kveldsbønnen min på sengekanten. Så ble det til tårer som rant ned kinnet mitt når jeg så afrikanske barn på Redd Barna reklamer. Så prøvde jeg å overtal foreldrene mine til å få et fadderbarn så vi iallefall kunne gjøre litt. Til slutt utartet det seg til en intens lengsel og brann inni meg etter å hjelpe de som ikke har vært så heldige som meg og blitt født i Norge. Jeg var som 7-8 åring allerede bestemt på å vie hele livet mitt til å hjelpe foreldreløse og fattige barn i Afrika. Jeg opplevde det som et kall ifra Gud. Meningen med livet mitt. Og selv om jeg som alle andre barn svingte litt opp og ned på hvor ivrig jeg var, så rørte alltid Gud opp denne drømmen igjen inni meg. Gjennom drømmer, profetiske ord, eller andre måter.

Jeg har alltid følt at Gud har lagt ned mye morskjærlighet i meg, og den største lengselen jeg har er å få være mor, og å elske barn. I barndommen og tenårene kunne jeg ofte gråte meg i søvn fordi det verket sånn i hjertet mitt etter å øse ut den morskjærligheten jeg følte brant på innsiden. Hjertet mitt er alt for stort til å kun elske mine to biologiske barn, og jeg lengter intenst etter å holde døende, redde, skitne, syke og uønskede barn i armene mine. Jeg vil holde de. Vugge de. Stryke på de. Kysse på de. Fortelle de hvor vakker de er. Hvor høyt elsket de er. Hvor verdifulle de er. Og hvor viktige de er. Jeg vil elske de slik Gud elsker de. Overøse de med Hans kjærlighet.

Det er et så utrolig tegn på Guds trofasthet at denne drømmen endelig blir virkelighet. I nitten år, siden jeg var fem år gammel, så har denne drømmen, dette kallet, preget meg og formet meg til den jeg er idag. Den har påvirket alle valg jeg har tatt, og den har vært førsteprioritet i livet mitt, tilogmed før valg av ektemann. Før jeg og Stig Ove ble kjærester fortalte jeg han at hvis han ville være sammen med meg måtte han være villig til å flytte til Afrika og bo der nede hele livet. Og heldigvis sa han ja. Og nå er vi om en ørliten dag på vei. Onsdag reiser vi til Gardermoen, og torsdag går flyet mot Maputo, Mosambik. Med våre to små barn som skal få privilegiet av å vokse opp på misjonsmarka. Dette er så stort! Gud er så god! Han er så trofast!

20140527-011632-4592342.jpg

Bursdagsbarn!

Bursdagsbarn!

Selv om det ikke føles like svimlende stort å ha bursdag lenger som da man var små, så er det likevel en spesiell dag. Med i hvertfall for mitt vedkommende masse refleksjon, og takknemlighet. Jeg er så utrolig takknemlig for livet mitt, og føler meg så utrolig rik som lever det livet jeg gjør som 23 åring. Jeg er lykkelig gift med drømmemannen, har verdens mest fantastiske datter, og om kun noen få uker så kommer også en allerede høyt elsket sønn. Jeg er omringet av familie, svigerfamilie og gode venner som er glad i meg. Jeg har framtidsplanene og drømmene klare, og om få måneder skal jeg reise ned til Mosambik og leve ut drømmen jeg har hatt siden jeg var fem år gammel. Jeg er så velsignet!

Jeg har hatt en veldig fin dag idag, som startet supert med ei skjønn datter som overrasket med å sove helt til 09.45!! Det er ikke hverdagskost altså.. Deretter hadde vi en lang, koselig morgenstund sammen. Stig Ove var så søt og hadde kjøpt hjertesjokolade, blomster, og søtt kort til meg (kortene han skriver er alltid min favorittgave, og bringer frem en tåre eller to!), i tillegg til gavekort på å kjøpe meg det jeg har lyst på. Fra Esther fikk jeg et krus med “verdens snilleste mamma” på, og utallige nuss:) Herlige familien min! Jeg er så glad i disse to at det er helt ubeskrivelig.

DSC_0009

DSC_0039

Jeg følte meg litt gammel idag da det første jeg gjorde etter å ha fått bursdagspenger for å bruke på meg selv, var å skynde meg til strikkebutikken i byen før den stengte. Hehe, litt andre interesser enn kanskje mange andre på min alder;) Men det er så gøy å strikke og lage ting! Har stadig flere prosjekter i hodet som jeg har lyst å strikke, så håper tiden strekker til så jeg får gjort en del framover.

Idag har disse vært på pinnene: Mosters babystrømper. Hadde flere par av disse til Esther, og de er utrolige gode, og sitter som støpt på foten.DSC_0013

Senere på dagen var vi hos svigers og spiste kake, og lot Esther være igjen der mens jeg og Stig Ove dro ut på kinarestaurant og koste oss. Det er så utrolig deilig å være bare oss to iblant. Og det er utrolig deilig å ha ei svigermor som baker bursdagskake til deg når du ikke orker å gjøre det selv!

DSC_0066DSC_0064DSC_0063

Penger i bursdagsgave er alltid en suksess;-) Nå gleder jeg meg til å ut å fornye klesskapet litt etter at bebis er ute.

Her er også en liten sniktitt på en mini fotoshoot vi hadde idag av meg, magen og storesøster. Flere bilder får dere se på mandag når det er nøyaktig fire uker igjen til termin. 28 små dager, tenk det! Snart er vi i mål!!

DSC_0025

5 år som mann og kone!

5 år som mann og kone!

00127015

Da var det bryllupsdag igjen, gitt! 5 år er gitt siden vi gav hverandre vårt ja i Oppdal Kirke. Utrolig hvor fort tiden går, selv om det føles ut som at vi har vært sammen i evigheter. Historien om hvordan vi møttes la jeg ut tidligere i uka og du kan lese den her.

Både før og etter at vi giftet oss så fikk jeg utrolig mange negative kommentarer: “Det skulle ikke vært lov å gifte seg før man er 25”, “det kommer aldri til å vare”, “du kan umulig vite hva du vil når du er 17”, “det er dømt til å bli mislykket når du gifter deg så ung”, ” dere kommet til å vokse fra hverandre”, og lista er lang. I tillegg gikk det mange rykter rundt omkring; at det var tvangsekteskap, jeg var gravid og vi måtte gifte oss, osv. Det var ikke få ganger jeg i løpet av månedene før og etter bryllupet fikk telefoner fra venninner som lurte på om det virkelig var sant at jeg var gravid. Noe jeg selvfølgelig ikke var, vi var faktisk gift i nesten 4 år før vi ble foreldre! Det var visst vanskelig for mange å forstå at vi valgte å gå utenfor normen og gifte oss istedet for å bli samboere. Og at livet stopper opp når man gifter seg er bare tull; Jeg hadde aldri hatt mulighet til å reist så mye og opplevd så mye som jeg har gjort om det ikke hadde vært for at vi var to. Og det er ingen tvil om at vi har vokst på disse årene, men det er utelukkende sammen, ikke fra hverandre. Hvert år som ektepar blir bare bedre og bedre; Vi blir enda mer knyttet til hverandre, sammensveiset og trygge på hverandre. Og kjærligheten vokser seg sterkere og modnere. Selv om man kan oppleve omstendigheter rundt som er utfordrende, så er det så utrolig godt å være to sammen i alt, og dele gleder og sorger. Og ikke minst få dele det store miraklet det er å bli foreldre! Som jeg skrev i dette innlegget om Esther, så har jeg sett utrolig mange nye sider ved Stig Ove etter at han ble pappa som gjør at jeg blir bare mer og mer forelsket i han.

Jeg føler meg veldig priviligert og heldig som fant mannen i mitt liv så tidlig. Før jeg fyller 23 har jeg allerede rukket å være lykkelig gift i fem år, utdannet meg til helsefagarbeider, bodd i Tromsø, Oppdal, Mosambik og Mo i Rana, og er snart tobarnsmor. Jeg har opplevd så mye spennende, og vokst så mye som menneske etter at jeg møtte Stig Ove, og er det en ting i livet jeg overhodet ikke angrer på, så er det at jeg giftet meg som 17 åring! Jeg kunne aldri drømt om et bedre liv og om en bedre mann.

Idag mimrer jeg litt med noen bilder fra disse fem første årene som ektepar:

00126846

1L4tV
Nygift og lykkelige!

 

00127012

00126935

 

0012697600126970Krusbryllupjpg

IMG_4279

Hilser på mitt nyfødte søskenbarn, og ser fram til vi en dag skal bli foreldre. Men har ingen stress, koser oss med hverandre, her har vi vært gift i 2 mnd.190580_1006864619708_903_n

5540_1203853784314_1336860_n
Ute og feirer ett års bryllupsdag

38964_1551685519890_3862917_n2900_1129355561905_8082209_n