Browsed by
Tag: kilifi

Avskjedsfest med fullt hus!

Avskjedsfest med fullt hus!

For et par uker siden bumpet Stig tilfeldigvis borti en sør-koreansk misjonær på jernvarehandelen. Han og familien har nettopp flyttet hit til Kilifi etter å ha bodd fire år et annet sted i landet. Stig Ove inviterte de hjem på middag dagen etter, og igår var vi på besøk hos de. Så koselig å treffe flere misjonærer som planlegger å være her resten av livet! Det blir gøy å holde kontakten gjennom årene. På basen sin hadde de små hundevalper som Esther og Leo ble veldig glade i.

Daglig er huset fullt av besøk. Det er til tider litt utfordrende, men samtidig er det også veldig koselig. Spesielt å se hvor mye folk koser seg her, og hvor mye de setter pris på å få komme hit. Idag etter kirka ville Anette invitere noen av vennene hun har fått denne uka for å si farvel, og servere litt kake og is. Hun så for seg at 5-6 stykker kom. I kjent kenyansk stil endte det opp med fullt hus med 40-50 stykker! Det ble ikke store biten kake på hver, men alle fikk ihvertfall en smak. Jeg ble litt stressa i begynnelsen på hvordan dette skulle bli, men takket våre gode venner Joyce, Hannah, Wazi og Harusi så var både kjøkken og stue strøken da de dro!

Vi har kost oss så mye med Anette på besøk denne uka, og hun har vært en stor ressurs for oss. Hun er utrolig sosial og flink til å komme i kontakt med mennesker, og få de til å føle seg sett og elsket. Vennene våre er veldig lei seg for at hun drar nå, men heldigvis vil vi fortsatt være her, og fortsette å bygge videre på vennskapene, og de gode minnene. Vi håper virkelig at hun kommer snart tilbake!

4 generasjoner samlet i Kilifi

4 generasjoner samlet i Kilifi


Den siste uka har vi hatt besøk av mine foreldre og besteforeldre. Dette var mamma og pappas tredje besøk i løpet de elleve månedene vi har bodd her(!!), mens mormor og morfar besøkte oss for første gang. De har begge vært i Kenya flere ganger før, og har også besøkt oss i Mosambik, men det var deres første besøk til Kilifi. Siden de kom to dager etter fødselen, har ikke jeg vært like tilstede som jeg skulle ønske bestandig, men mamma og pappa er heldigvis såpass selvstendige og kjent her, så de har tatt de med både rundt i landsbyen, på markedet og til vennene våre. Det er helt utrolig at de har kommet på besøk så mange ganger, og de har allerede ny tur planlagt i november og februar! Vi er så utrolig takknemlige. Tenk å bo så langt unna og få så hyppig besøk. Det betyr utrolig mye for oss alle, og spesielt for ungene.

Det var stor stas å ha besøk denne uka! Å få hjelp og barnepass av flittige besteforeldre, og å vise mormor og morfaren min hvor vi bor. De sa de ble ganske satt ut da de kjørte hjem til huset vårt for første gang, for selv om vi har fortalt at vi bor i landsbyen blant de lokale, hadde de ikke sett for seg hvor primitivt og midt i gryta vi bodde. "Dere bor jo midt i slummen!" utbrøt de. Hehe, vi føler ikke selv det er direkte en slum, men et primitivt nabolag, det er det. Men det er noe av det jeg elsker med livet vi lever her; at vi er så tilstede og lever så nært de lokale, og ikke gjemmer oss vekk i de flottere områdene, men bor der de bor, og er en del av dagliglivet deres. De ser oss hver dag, og er involvert i hva vi holder på med.

Esther og Leo har dessverre vært syke med feber og hoste siden den dagen de kom, men de har hatt noen gode dager hvor de har fått kost seg på hotellet og i bassenget med både besteforeldre og oldeforeldre:)

For en velsignelse og en glede å få samlet fire generasjoner her nede i Kilifi. Vi har satt så stor pris på at de tok turen, og at vi fikk vist hjemstedet vårt, og stedet hvor vi skal plante vår fremtidige misjonsbase til mormor og morfar for første gang. Sammen med mamma og pappa har de vært av de få som fra jeg var liten jente har hatt tro på meg, og oppmuntret meg til å følge drømmene mine. Uten deres oppmuntring, veiledning og bønner hadde jeg ikke vært der jeg er idag. Jeg er så takknemlig for familien min som har hjulpet meg å kommet hit jeg er idag.

Igår sa vi hadet til besøket vårt som reiste til Nairobi for helga, hvor de er involvert i flere prosjekter som de skulle besøke. Heldigvis kunne vi si "ses snart", til mamma og pappa, for på mandag kommer de tilbake med lillebroren min, og min yngste søster og mannen hennes. De skal være her i ti dager, og det er også deres første besøk hit. HURRA for mer besøk, og HURRA for den reiseglade familien min!

Kenyansk bryllup

Kenyansk bryllup

Igår var vi i et kenyansk bryllup for første gang, til et par fra menigheten vi går i. Det var veldig morsomt, og en gøy opplevelse. Definitivt mer fart på dette enn norske bryllup! Vi kom fem minutter for sent da det skulle starte 9.30, men likevel var vi blant de første gjestene. Etterhvert dukket det opp flere og flere, selv om de fleste kom etter at bruden hadde kommet… Brudefølget danset seg oppover midtgangen da de ankom, og resten av bryllupet kan egentlig oppsummeres som en eneste stor dans! ​​​
Utholdenheten deres er virkelig imponerende altså. Det er også interessant hvordan det er åpen invitasjon til bryllup, de sender ikke ut invitasjoner, men sier alle er velkommen. Det kan ikke være lett å beregne sitteplasser og mat da! Stig Ove brukte åtte timer på å hjelpe til med å rigge bryllupslokalet på fredag, og brukte det meste av bryllupsdagen på å gjøre ærend, som å kjøre maten til og fra lokalet og å rydde opp. De slaktet dagen før ei hel ku som de serverte til bryllupsmiddag. Med hjerne, innvoller, magesekk og alt som er! 

Utholdenheten min var ikke like stor, selv om jeg var fornøyd med at jeg var der i nesten seks timer. Jeg har nå kun åtte dager igjen til termin, og nedtellingen er i gang! Det er litt absurd at fødselen kan starte når som helst, og litt vemodig at svangerskapet snart er over. Det har virkelig vært et drømmesvangerskap, og jeg har kost meg så mye! Jeg kommer til å savne den store magen som jeg føler meg så vel i, men gleder meg selvsagt mest av alt til å møte lillesøster som bor inni der. 

Prøver å balansere hvile, tjeneste og venner

Prøver å balansere hvile, tjeneste og venner

Dagene flyr avgårde her i Kilifi. Jeg prøver å balansere tjeneste, hvile og venner så godt som mulig oppi alle gjøremål og ting vi må få i orden.

Selv om vi fortsatt ikke har kommet helt i orden her hjemme, så er jeg så utrolig fornøyd med det nye leiehuset vårt! Ikke minst fordi det har en egen brønn, som kommer til å bli ekstremt praktisk de ukene vannet er borte. Jeg glemmer aldri alle timene vi har brukt flere dager i uka på å kjøre hit og dit og lete opp vann fra januar til april…

Men en annen stor fordel er at vi er kommet mye nærmere folket. Huset vi bodde i før lå kun 200 m unna, men litt mer i utkanten av landsbyen, og ikke i et område folk normalt ferdes i. Nå bor vi midt i smørøyet, langs den travleste gata, og er nærmeste nabo med den lokale barneskolen. Vi har blitt kjent med masse nye folk allerede. Folk går forbi oss uansett hvor de skal, og de er flinke på å komme innom å si hei når de går forbi;-) Hehe, litt for ofte av og til! Jeg elsker å ha besøk og bruke tid med folk, men samtidig er jeg introvert og trenger tid alene for å hente meg inn. Spesielt nå med kun tre uker igjen til termin! Da er det av og til utfordrende når mennesker kommer uventet på døra akkurat når jeg har lagt meg ned for en hvil. Men jeg lærer meg gradvis å tilpasse kulturen, og prøver å lære meg å sette sunne grenser for meg selv. Samtidig så betyr det så utrolig mye for de lokale vennene våre å få komme hit, og ikke minst at vi besøker de hjemme hos de, så jeg prøver å gjøre det til en høy prioritet. Stig er den som gjør mest av det praktiske arbeidet vårt, med både bygging, preking og hundre andre ting, så hovedoppgaven min i denne sesongen føler jeg er å bygge relasjoner med de lokale, og å vise de kjærlighet på forskjellige praktiske vis.

Denne uka har barna hatt skolefri, “half term”, som de har hver tredje måned. Her en dag inviterte jeg våre tre nærmeste venner, Hannah, Joyce og Wazi og deres barn til å tilbringe ettermiddagen her. Det kommer alltid noen ekstra unger med, så det var vel nærmere tjue barn tror jeg. Det er fantastisk mye enklere å ha besøk i dette nye huset hvor det er større boltreplass og stor utegård for ungene å løpe på. Ungene koste seg i timesvis, og vi voksne drakk te og snakket. Litt vaklende på både engelsk og swahili. Det er kun Joyce som snakker engelsk av de, de andre forstår kun noen få ord, og jeg prøver meg på å snakke flere og flere kiswahili ord, som de syns er veldig gøy;)

En av måtene jeg viser kjærlighet i praksis til disse små på, er at når de har hatt et lite “uhell” og kommet for sent på do, som ofte skjer med 2-4 åringer, sniker jeg de med inn på Esther og Leo sitt rom, og leter gjennom posen med for små klær, og gir de et nytt antrekk. Det er alltid stooor stas, og de har verdens bredeste glis på etterpå! Jeg må kanskje passe på så det ikke blir for attraktivt å tisse seg ut hjemme hos oss;) Hehe. 

Skjønneste Remi! Den dagen de var her, hadde han skyhøy feber, og var virkelig ikke i form. Tvillingsøstera hadde fått påvist malaria dagen før, og jeg bad de gå og teste han også, og han testet også positivt. De tre timene han var her, skjenket jeg ham mer enn tre fulle glass vann, og han gulpet nedpå, og kviknet veldig til etterpå. Jeg delte med de hvor viktig det var å drikke mye vann når man hadde feber for ikke å bli dehydrert, og at det er hovedårsaken til at folk dør av malaria. Ingen av de visste fra før at det var fare for å bli dehydrert når man har feber! Tenk det!

Stig Ove har fått seg drill, og er nå klar for å snekre hyller og kommoder og få litt system i rotehuset vårt;) Foreløpig ligger det meste i kofferter og poser rundt om i huset, og jeg gleder meg veldig til å få litt mer orden! Jeg blir helt urolig i kroppen av å ha det så rotete. Det koster rundt 2000 NOK for ei bokhylle på butikken her (ala Billy fra IKEA), tenk det!! Så da er det bedre og billigere å lage selv, selv om det tar litt lengre tid!

5 dager til hjemreise til Kenya

5 dager til hjemreise til Kenya

Nå er det fem dager til vi setter oss på toget til Oslo og morgenen etter tar flyet hjem til Kenya. Vi har hatt fem fine uker i Norge, men vi føler oss veldig klare for å reise tilbake til Kilifi. Ungene maser daglig om når vi skal hjem igjen! Første uka vi kom til Norge sa Esther at hun ville ikke tilbake til Afrika, for det var så mange ting og steder som var finere i Norge, og hun likte så godt å dusje i varmtvann. Hehe, stakkars ungen som syns dét er luksus! Men de siste par ukene har ungene spurt oftere og oftere om når vi skal reise tilbake, og nå spør de daglig om vi ikke snart skal hjem til Kilifi. De sier at nå har de besøkt farmor, farfar og de i Mo i Rana, og bestemor og bestefar og de på Oppdal, og i helga skal vi på hytta på Nesøya og også treffe søskenbarna mine, og etter det er de ferdige med alt de ville gjøre i Norge, og nå vil de hjem fra ferie!

Det er godt at de føler det sånn, og at de ikke lengter etter å bli igjen i Norge. Jeg er utrolig takknemlig for at dette misjonærlivet er noe hele familien trives med, og at ikke ungene føler at det er noe jeg og pappaen brenner for men at de er med imot deres vilje. De uttrykker begge tydelig at de trives med å komme hjem og besøke besteforeldre og familie, men at hjemmet deres er i Kilifi, og de lengter etter å reise tilbake til vennene sine og hverdagen vår der nede. Esther har jevnlig spurt om jeg kan ringe vennene våre der nede og høre hvordan det går med de når det regner, om de fattige får mat, om de har det bra, om de i bushen fortsatt ikke har vann, osv. Leo sier også ofte at han savner vennene sine, og at han gleder seg til å komme hjem.

Vi har hatt en veldig fin tid i Norge, selv om det blir mye farting frem og tilbake, og det noen ganger er utfordrende å ikke ha et eget hjem. Men vi har hatt kvalitetstid med familie, og også fått gjort mye praktiske gjøremål og papirarbeid som måtte gjøres mens vi var her. Da vi fikk beskjed om at vi måtte reise hjem en tur for å fornye turistvisumet vårt, syntes både jeg og Stig Ove at det var dumt å bryte opp i det vi holdt på med, og vi skulle ønske vi slapp turen. Men vi kjenner nå at det var godt med en liten pause, og å få litt hvile og familietid. Vi har satt pris på å få en liten pause fra det intense livet der nede, og selv om vi vet at det blir enda travlere og mer utfordrende når vi kommer ned, så har vi ny motivasjon og pågangsmot. Vi kjenner også på et veldig savn etter alt og alle der nede, og at det er der hjertet vårt ligger. Vi gleder oss så mye til å få bygget misjonsbasen vår, og bli enda mer etablert der nede.

Det er veldig mye som går slag i slag når vi kommer tilbake til Kilifi, og det er mye som haster å få i gang så fort som mulig. Først av alt så har vi drøyt to uker på å flytte ut av huset vi bor i når vi kommer ned, og å male to strøk(!), før vi flytter inn i den nye huset vi har leid i samme landsby. Det blir utrolig fint å bo i et hus med egen brønn! Vi skal også få gjort ferdig adkomstveien til tomta, og begynne med borring av brønn. Vi må deretter sende inn søknader om byggetillatelser, og vi håper på å komme i gang med bygging av gjestehuset så fort som mulig, men det er mange utfordringer knyttet til dette. Ikke minst så er kompetansenivået der nede veldig lavt, og man må egentlig ha peiling på hva man holder på med selv. For Stig Ove er dette utfordrende da han aldri har bygd hus eller drevet med slikt arbeid før. Vi har også veldig begrenset budsjett, og vil derfor prøve å unngå å bruke en entreprenør, spesielt fordi man likevel må ha overoppsyn med arbeidet selv, da mange lokale entreprenører har dårlig rykte på seg. Vi skulle hatt et par snekkere/entreprenører fra Norge på besøk for å hjelpe oss i gang;) Det nye huset vi flytter inn i har vært brukt til hybler før, så det består av fem små soverom, og felles stue/kjøkken. Så dersom noen har lyst å komme på besøk til oss, har vi allerede gjesterom tilgjengelig! Ikke bare arbeidsfolk altså, men om noen har lyst å komme på besøk til Kenyakysten, så er hvem som helst hjertelig velkomne til å bo hos oss:)

Viktigst av alt så er det kun fem og en halv uke til termin når vi kommer tilbake, og etter å ha kommet oss i hus og prøvd å kommet oss litt til rette, tror jeg ukene flyr fort fram til babyen kommer! Det blir utrolig spennende, og jeg gleder meg veldig til å bli trebarnsmor:)

Jeg gleder meg til å komme ned igjen til denne nydelige jenta og tvillingbroren bak. Renata begynte å gå forrige uke, og da jeg fikk tilsendt video av hennes første skritt begynte jeg å gråte. Som disse barna har stjålet hjertet mitt! Jeg gleder meg til å komme ned og gi de en stor kos!