Browsed by
Tag: kilifi

Prøver å balansere hvile, tjeneste og venner

Prøver å balansere hvile, tjeneste og venner

Dagene flyr avgårde her i Kilifi. Jeg prøver å balansere tjeneste, hvile og venner så godt som mulig oppi alle gjøremål og ting vi må få i orden.

Selv om vi fortsatt ikke har kommet helt i orden her hjemme, så er jeg så utrolig fornøyd med det nye leiehuset vårt! Ikke minst fordi det har en egen brønn, som kommer til å bli ekstremt praktisk de ukene vannet er borte. Jeg glemmer aldri alle timene vi har brukt flere dager i uka på å kjøre hit og dit og lete opp vann fra januar til april…

Men en annen stor fordel er at vi er kommet mye nærmere folket. Huset vi bodde i før lå kun 200 m unna, men litt mer i utkanten av landsbyen, og ikke i et område folk normalt ferdes i. Nå bor vi midt i smørøyet, langs den travleste gata, og er nærmeste nabo med den lokale barneskolen. Vi har blitt kjent med masse nye folk allerede. Folk går forbi oss uansett hvor de skal, og de er flinke på å komme innom å si hei når de går forbi;-) Hehe, litt for ofte av og til! Jeg elsker å ha besøk og bruke tid med folk, men samtidig er jeg introvert og trenger tid alene for å hente meg inn. Spesielt nå med kun tre uker igjen til termin! Da er det av og til utfordrende når mennesker kommer uventet på døra akkurat når jeg har lagt meg ned for en hvil. Men jeg lærer meg gradvis å tilpasse kulturen, og prøver å lære meg å sette sunne grenser for meg selv. Samtidig så betyr det så utrolig mye for de lokale vennene våre å få komme hit, og ikke minst at vi besøker de hjemme hos de, så jeg prøver å gjøre det til en høy prioritet. Stig er den som gjør mest av det praktiske arbeidet vårt, med både bygging, preking og hundre andre ting, så hovedoppgaven min i denne sesongen føler jeg er å bygge relasjoner med de lokale, og å vise de kjærlighet på forskjellige praktiske vis.

Denne uka har barna hatt skolefri, “half term”, som de har hver tredje måned. Her en dag inviterte jeg våre tre nærmeste venner, Hannah, Joyce og Wazi og deres barn til å tilbringe ettermiddagen her. Det kommer alltid noen ekstra unger med, så det var vel nærmere tjue barn tror jeg. Det er fantastisk mye enklere å ha besøk i dette nye huset hvor det er større boltreplass og stor utegård for ungene å løpe på. Ungene koste seg i timesvis, og vi voksne drakk te og snakket. Litt vaklende på både engelsk og swahili. Det er kun Joyce som snakker engelsk av de, de andre forstår kun noen få ord, og jeg prøver meg på å snakke flere og flere kiswahili ord, som de syns er veldig gøy;)

En av måtene jeg viser kjærlighet i praksis til disse små på, er at når de har hatt et lite “uhell” og kommet for sent på do, som ofte skjer med 2-4 åringer, sniker jeg de med inn på Esther og Leo sitt rom, og leter gjennom posen med for små klær, og gir de et nytt antrekk. Det er alltid stooor stas, og de har verdens bredeste glis på etterpå! Jeg må kanskje passe på så det ikke blir for attraktivt å tisse seg ut hjemme hos oss;) Hehe. 

Skjønneste Remi! Den dagen de var her, hadde han skyhøy feber, og var virkelig ikke i form. Tvillingsøstera hadde fått påvist malaria dagen før, og jeg bad de gå og teste han også, og han testet også positivt. De tre timene han var her, skjenket jeg ham mer enn tre fulle glass vann, og han gulpet nedpå, og kviknet veldig til etterpå. Jeg delte med de hvor viktig det var å drikke mye vann når man hadde feber for ikke å bli dehydrert, og at det er hovedårsaken til at folk dør av malaria. Ingen av de visste fra før at det var fare for å bli dehydrert når man har feber! Tenk det!

Stig Ove har fått seg drill, og er nå klar for å snekre hyller og kommoder og få litt system i rotehuset vårt;) Foreløpig ligger det meste i kofferter og poser rundt om i huset, og jeg gleder meg veldig til å få litt mer orden! Jeg blir helt urolig i kroppen av å ha det så rotete. Det koster rundt 2000 NOK for ei bokhylle på butikken her (ala Billy fra IKEA), tenk det!! Så da er det bedre og billigere å lage selv, selv om det tar litt lengre tid!

5 dager til hjemreise til Kenya

5 dager til hjemreise til Kenya

Nå er det fem dager til vi setter oss på toget til Oslo og morgenen etter tar flyet hjem til Kenya. Vi har hatt fem fine uker i Norge, men vi føler oss veldig klare for å reise tilbake til Kilifi. Ungene maser daglig om når vi skal hjem igjen! Første uka vi kom til Norge sa Esther at hun ville ikke tilbake til Afrika, for det var så mange ting og steder som var finere i Norge, og hun likte så godt å dusje i varmtvann. Hehe, stakkars ungen som syns dét er luksus! Men de siste par ukene har ungene spurt oftere og oftere om når vi skal reise tilbake, og nå spør de daglig om vi ikke snart skal hjem til Kilifi. De sier at nå har de besøkt farmor, farfar og de i Mo i Rana, og bestemor og bestefar og de på Oppdal, og i helga skal vi på hytta på Nesøya og også treffe søskenbarna mine, og etter det er de ferdige med alt de ville gjøre i Norge, og nå vil de hjem fra ferie!

Det er godt at de føler det sånn, og at de ikke lengter etter å bli igjen i Norge. Jeg er utrolig takknemlig for at dette misjonærlivet er noe hele familien trives med, og at ikke ungene føler at det er noe jeg og pappaen brenner for men at de er med imot deres vilje. De uttrykker begge tydelig at de trives med å komme hjem og besøke besteforeldre og familie, men at hjemmet deres er i Kilifi, og de lengter etter å reise tilbake til vennene sine og hverdagen vår der nede. Esther har jevnlig spurt om jeg kan ringe vennene våre der nede og høre hvordan det går med de når det regner, om de fattige får mat, om de har det bra, om de i bushen fortsatt ikke har vann, osv. Leo sier også ofte at han savner vennene sine, og at han gleder seg til å komme hjem.

Vi har hatt en veldig fin tid i Norge, selv om det blir mye farting frem og tilbake, og det noen ganger er utfordrende å ikke ha et eget hjem. Men vi har hatt kvalitetstid med familie, og også fått gjort mye praktiske gjøremål og papirarbeid som måtte gjøres mens vi var her. Da vi fikk beskjed om at vi måtte reise hjem en tur for å fornye turistvisumet vårt, syntes både jeg og Stig Ove at det var dumt å bryte opp i det vi holdt på med, og vi skulle ønske vi slapp turen. Men vi kjenner nå at det var godt med en liten pause, og å få litt hvile og familietid. Vi har satt pris på å få en liten pause fra det intense livet der nede, og selv om vi vet at det blir enda travlere og mer utfordrende når vi kommer ned, så har vi ny motivasjon og pågangsmot. Vi kjenner også på et veldig savn etter alt og alle der nede, og at det er der hjertet vårt ligger. Vi gleder oss så mye til å få bygget misjonsbasen vår, og bli enda mer etablert der nede.

Det er veldig mye som går slag i slag når vi kommer tilbake til Kilifi, og det er mye som haster å få i gang så fort som mulig. Først av alt så har vi drøyt to uker på å flytte ut av huset vi bor i når vi kommer ned, og å male to strøk(!), før vi flytter inn i den nye huset vi har leid i samme landsby. Det blir utrolig fint å bo i et hus med egen brønn! Vi skal også få gjort ferdig adkomstveien til tomta, og begynne med borring av brønn. Vi må deretter sende inn søknader om byggetillatelser, og vi håper på å komme i gang med bygging av gjestehuset så fort som mulig, men det er mange utfordringer knyttet til dette. Ikke minst så er kompetansenivået der nede veldig lavt, og man må egentlig ha peiling på hva man holder på med selv. For Stig Ove er dette utfordrende da han aldri har bygd hus eller drevet med slikt arbeid før. Vi har også veldig begrenset budsjett, og vil derfor prøve å unngå å bruke en entreprenør, spesielt fordi man likevel må ha overoppsyn med arbeidet selv, da mange lokale entreprenører har dårlig rykte på seg. Vi skulle hatt et par snekkere/entreprenører fra Norge på besøk for å hjelpe oss i gang;) Det nye huset vi flytter inn i har vært brukt til hybler før, så det består av fem små soverom, og felles stue/kjøkken. Så dersom noen har lyst å komme på besøk til oss, har vi allerede gjesterom tilgjengelig! Ikke bare arbeidsfolk altså, men om noen har lyst å komme på besøk til Kenyakysten, så er hvem som helst hjertelig velkomne til å bo hos oss:)

Viktigst av alt så er det kun fem og en halv uke til termin når vi kommer tilbake, og etter å ha kommet oss i hus og prøvd å kommet oss litt til rette, tror jeg ukene flyr fort fram til babyen kommer! Det blir utrolig spennende, og jeg gleder meg veldig til å bli trebarnsmor:)

Jeg gleder meg til å komme ned igjen til denne nydelige jenta og tvillingbroren bak. Renata begynte å gå forrige uke, og da jeg fikk tilsendt video av hennes første skritt begynte jeg å gråte. Som disse barna har stjålet hjertet mitt! Jeg gleder meg til å komme ned og gi de en stor kos!

Vår påskeaften

Vår påskeaften

Igår var en av de få dagene hvor jeg virkelig kjente på at jeg så gjerne skulle vært hjemme i Norge en tur. Facebook, Instagram og snapchat var fylt opp med idylliske bilder fra påskefjellet hjemme, og jeg lengtet etter snø, kulde og norsk mat. Natta hadde vært usedvanlig varm, og vi hadde alle våknet av det rundt midnatt. Like etter gikk strømmen og ble borte helt til morgenen, så natta ble rimelig søvnløs. På formiddagen hadde jeg mange ærend jeg var nødt til å gjøre, og hadde sett for meg et par timer med ro med bibel og kaffe hjemme først, for å samle krefter. Men plutselig dukket det opp en uventet gjest på døra, og like etter en til. Akkurat det er en kulturell ting som jeg ikke er helt vant med enda, jeg foretrekker å være forberedt når jeg får gjester;-) Jeg og ungene dro etterhvert til Kilifi for å kjøpe ris og bønner til neste måneds matutdeling, og diverse andre ærend på markedet og i byen, og da vi kom hjem etter noen timer var jeg svett og sliten, og det hjalp ikke på humøret at vannet var borte på 10. dagen heller. Etter å ha laget lunsj fikk jeg heldigvis hvilt meg litt, og etterpå gikk vi bort på besøk til vennene våre litt, og dagen ble straks bedre. Jeg setter så pris på relasjonene og vennskapene vi har fått med de lokale. Det er fort enkelt for at misjonærer/vestlige henger mest med andre vestlige, men både fordi vi ikke kjenner så mange andre hvite her, og fordi vi har vektlagt det, så har vi fått veldig gode vennskap til de lokale. Det er tydelig at det ikke er så normalt, og vi får alltid mange blikk når vi henger på stranda eller hjemme hos de.

Idag inviterte jeg og ungene med oss hele gjengen på stranda, og vi var 4 damer og 17 barn. Vi hadde det utrolig koselig, og ble i hele fire timer. De tre minste barna hadde aldri vært på stranda før, og syntes det var ganske skummelt i begynnelsen, men etter å ha sett hvordan de andre barna koste seg, tødde de opp etterhvert og ble kjempetøffe! Vi hadde med oss svømmebriller og baderinger som var veldig populære og gikk på rundgang blant både små og store.

Etterhvert var det tid for litt kjeks og brus, før det igjen ble ny baderunde.


Det var en så utrolig idyllisk og fin tid, og alle ungene flira og kosa seg sammen konstant. Det var slitne, men veldig fornøyde barn som dro hjem. De er en så utrolig herlig gjeng, og jeg er så glad i hver og en av de! Selv om hjemlengselen kommer iblant, så ville jeg ikke byttet ut livet og familien vår her nede for noe:)

Gravidoppdatering

Gravidoppdatering

Det blir ikke like mye fokus på graviditeten denne tredje gangen merker jeg, jeg bare er det. Det blir ikke like mye tid til å hvile, dra på kontroller og slikt. En av ulempene med å være gravid her, er at jeg selv må finne en god lege, ta kontakt for kontroller, gjøre research på hva slags medisiner og oppfølging jeg vil ha og ikke ha, spesielt siden jeg er rhesus negativ. Etter å ha fått anbefaling fra andre vestlige, har jeg bestemt meg for å gå til en lege på et sykehus på Mombasaøya, som er 1,5 t kjøretur unna. Å dra inn til Mombasa er en hel dagstur med rushtrafikk, ventetid osv. I tillegg er rushtrafikken så intens inne på øya at Stig vil være med å kjøre meg, og det har vært vanskelig å finne tid til å prioritere det.

Men på fredag dro vi endelig inn til sykehuset for å møte legen, og for å ta en ultralyd for å sjekke at alt sto bra til med den lille. Hovedprioritet denne dagen var likevel å møte to av styremedlemmene i organisasjonen vi holder på å starte, som enda ikke har gått gjennom!! Etter over seks måneder med papirarbeid og jobbing, er vi enda langt fra i mål. Akkurat da vi hadde skrevet søknader, samlet alle signaturer osv, stengte kontorene i én måned for å gå over fra papirsøknader til digitale søknader. Vi måtte derfor få alle over førti sidene og skjemaer skrevet inn på data, og nå er vi i gang med å hente inn alle signaturer igjen. Veldig slitsomt! Alle papirer skal være i tre eksemplarer, så det blir over 120 signaturer på hver av de fem styremedlemmene. Printeren vår gikk tom for blekk da det var 7 av 120 sider igjen, og vi måtte bruke flere timer fredagsmorgen på å få skrevet ut disse siste papirene på en god nok printer.

Da vi endelig kom oss til sykehuset var det blitt lunsjtid, og legen var egentlig akkurat sluttet å ta inn pasienter, fordi hun ikke jobber fredagsettermiddager. Men heldigvis viste hun nåde mot oss som hadde kommet så langt og ikke visste om denne regelen, så hun tok imot meg før hun dro hjem. Etterpå måtte vi vente 1,5 t før røntgenavdelingen åpnet slik at jeg kunne få tatt en ultralyd før vi dro hjem. Jeg var litt nervøs, som jeg alltid er rett før ultralyd. Selv om jeg kjenner masse liv og alt føles bra ut, så har man jo ingen garanti for at det er en frisk og velutviklet baby inni der. Men alt så heldigvis bra ut, og babyen viste tommelen opp til oss:) Noe kjønn ville den lille ikke avsløre, selv om legen sa han syntes han så en antydning til noe, kunne han ikke bekrefte det. Jeg syns egentlig det er helt greit å ikke vite, og syns det blir en fin overraskelse. Jeg bryr meg ikke om hvilket kjønn det blir uansett, men med tanke på strikking og hva familien skal kjøpe med seg hjemmefra hadde det vært kjekt å vite;-)

Men når jeg sammenligner magebilder fra forrige svangerskap, ser jeg mange likhetstrekk fra svangerskapet med Esther. Ikke minst er magen ganske spiss, og under normalområdet på SF-mål, som den også var med Esther. Uten at jeg fester noen som helst lit til at det er en sammenheng med om det er jente eller ikke. Det blir kun gjetting, og sjansen er 50/50 på å gjette feil eller riktig uansett.

På det øverste bildet er jeg 29 uker på vei med Esther, i midten 25 uker med Leo, og nederst 26 uker på vei denne gangen. Jeg ser at jeg har blitt litt eldre på de fire årene det har gått siden sist jeg var gravid;-)

Formen er bedre enn den har vært de forrige gangene, og stort sett fungerer både form, kropp og rygg fint, så lenge jeg tar hensyn til sitte- og liggestilling. Å sitte i timesvis på bakken er ikke så veldig behagelig, og jeg må nok snart begynne å ta med meg en stol på utemøtene våre. Den største utfordringen er varmen her nede, som gjør meg ganske utmattet, og jeg er veldig lei av å konstant være rennende våt av svette. Jeg er så takknemlig for at mai-juli skal være de kjøligste månedene, som passer perfekt nå når de siste månedene nærmer seg av svangerskapet. Jeg er nå i uke 27, og koser meg så mye med den voksende magen og den veldig aktive babyen. Esther og Leo er så engasjerte og spente, og det gjør hele opplevelsen av å gå gravid ti ganger bedre. Leo synger daglig for babyen, og nusser og koser på magen. Han sier han elsker babyen, og at han gleder seg sånn til den kommer ut, for det blir så SPENNENDE! Esther elsker å ligge med hånda på magen og kjenne på sparkene, og å snakke om hvor stor babyen er blitt nå. Leo har allerede bestemt at dersom det blir gutt blir det en baby Tarzan, og blir det en jente så blir det baby Jane!

Er ikke sikkert det blir bare enkelt å være tredjemann;) Men høyt elsket blir han/hun ihvertfall!

Langtekkelig skoleavslutning og gledesfylt besøk

Langtekkelig skoleavslutning og gledesfylt besøk

Idag tidlig dro vi på skoleavslutning med vennene våre. De har tre semester, med 3-4 ukes ferie etter to av de, og 2 mnd ferie etter årets siste semester i november. Skolesystemet her er veldig annerledes i Norge. De begynner i babyklasse fra de er tre år, som i praksis er litt likt en norsk barnehage, bortsett fra at de har uniformer og mye mer strukturerte dager hvor de sitter inne i et klasserom. I tillegg har de eksamener på slutten av årets tre semester. Jeg så i noen eksamenspapirer fra babyklasse og 2.klasse igår, og det er jo veldig enkelt, som å fargelegge et eple, skrive 1-5 osv, men likevel vanskelig nok for en treåring. Det var gøy å besøke skolen bestevennene til Esther og Leo går på, men det ble ganske langtekkelig. Utallige framføringer av sanger og drama, og mye gjentagende. Etter å ha sittet på en stol og sett på i to timer ble Leo ganske lei og varm, og da det viste seg at de enda ikke var halvveis, bestemte vi oss for å dra hjem. Esther hadde med seg en skrivebok og en blyant som hun koste seg veldig med å skrive og tegne i, og kunne nok uten problem sittet i et par timer til!

Leo var veldig stolt over å ha på seg denne skjorta idag, som bestefar kjøpte til han på et besøk i Kenya for over to år siden. Endelig passer den, og Leo syntes han var såå kul!

Esther har snart gjort ferdig førskoleboka si på norsk nå, og siden hun vil gjøre skole hver dag, kjøpte jeg en enkel en på engelsk idag. Hun har sittet i timesvis og skrevet og tegnet og telt fra 1-20 på engelsk. Det er utrolig gøy å se den læregleden barna har, og vi prøver å støtte opp om det så godt vi klarer, og svare på alle tusenvis av spørsmål de har daglig;)

Senere på ettermiddagen, da vennene våre endelig var ferdig på skoleavslutningen, kom de på besøk, og Leo var skikkelig skøyer, og tydeligvis storfornøyd med å ha vennegjengen her!


Vi har hatt en fin dag, og ungene sovnet veldig tilfredse ikveld. Jeg prøvde meg også på å klippe håret til Leo før leggetid, og ble i utgangspunktet fornøyd. Meeeeen, så skulle jeg bare ta litt mer nederst, og så bevegde han på hodet, og ja… Nå er jeg ikke så fornøyd lenger;) Men gutten er ihvertfall superstolt over sin nye, tøffe sveis!