Browsed by
Tag: hverdagsliv

4 generasjoner samlet i Kilifi

4 generasjoner samlet i Kilifi


Den siste uka har vi hatt besøk av mine foreldre og besteforeldre. Dette var mamma og pappas tredje besøk i løpet de elleve månedene vi har bodd her(!!), mens mormor og morfar besøkte oss for første gang. De har begge vært i Kenya flere ganger før, og har også besøkt oss i Mosambik, men det var deres første besøk til Kilifi. Siden de kom to dager etter fødselen, har ikke jeg vært like tilstede som jeg skulle ønske bestandig, men mamma og pappa er heldigvis såpass selvstendige og kjent her, så de har tatt de med både rundt i landsbyen, på markedet og til vennene våre. Det er helt utrolig at de har kommet på besøk så mange ganger, og de har allerede ny tur planlagt i november og februar! Vi er så utrolig takknemlige. Tenk å bo så langt unna og få så hyppig besøk. Det betyr utrolig mye for oss alle, og spesielt for ungene.

Det var stor stas å ha besøk denne uka! Å få hjelp og barnepass av flittige besteforeldre, og å vise mormor og morfaren min hvor vi bor. De sa de ble ganske satt ut da de kjørte hjem til huset vårt for første gang, for selv om vi har fortalt at vi bor i landsbyen blant de lokale, hadde de ikke sett for seg hvor primitivt og midt i gryta vi bodde. "Dere bor jo midt i slummen!" utbrøt de. Hehe, vi føler ikke selv det er direkte en slum, men et primitivt nabolag, det er det. Men det er noe av det jeg elsker med livet vi lever her; at vi er så tilstede og lever så nært de lokale, og ikke gjemmer oss vekk i de flottere områdene, men bor der de bor, og er en del av dagliglivet deres. De ser oss hver dag, og er involvert i hva vi holder på med.

Esther og Leo har dessverre vært syke med feber og hoste siden den dagen de kom, men de har hatt noen gode dager hvor de har fått kost seg på hotellet og i bassenget med både besteforeldre og oldeforeldre:)

For en velsignelse og en glede å få samlet fire generasjoner her nede i Kilifi. Vi har satt så stor pris på at de tok turen, og at vi fikk vist hjemstedet vårt, og stedet hvor vi skal plante vår fremtidige misjonsbase til mormor og morfar for første gang. Sammen med mamma og pappa har de vært av de få som fra jeg var liten jente har hatt tro på meg, og oppmuntret meg til å følge drømmene mine. Uten deres oppmuntring, veiledning og bønner hadde jeg ikke vært der jeg er idag. Jeg er så takknemlig for familien min som har hjulpet meg å kommet hit jeg er idag.

Igår sa vi hadet til besøket vårt som reiste til Nairobi for helga, hvor de er involvert i flere prosjekter som de skulle besøke. Heldigvis kunne vi si "ses snart", til mamma og pappa, for på mandag kommer de tilbake med lillebroren min, og min yngste søster og mannen hennes. De skal være her i ti dager, og det er også deres første besøk hit. HURRA for mer besøk, og HURRA for den reiseglade familien min!

Prøver å balansere hvile, tjeneste og venner

Prøver å balansere hvile, tjeneste og venner

Dagene flyr avgårde her i Kilifi. Jeg prøver å balansere tjeneste, hvile og venner så godt som mulig oppi alle gjøremål og ting vi må få i orden.

Selv om vi fortsatt ikke har kommet helt i orden her hjemme, så er jeg så utrolig fornøyd med det nye leiehuset vårt! Ikke minst fordi det har en egen brønn, som kommer til å bli ekstremt praktisk de ukene vannet er borte. Jeg glemmer aldri alle timene vi har brukt flere dager i uka på å kjøre hit og dit og lete opp vann fra januar til april…

Men en annen stor fordel er at vi er kommet mye nærmere folket. Huset vi bodde i før lå kun 200 m unna, men litt mer i utkanten av landsbyen, og ikke i et område folk normalt ferdes i. Nå bor vi midt i smørøyet, langs den travleste gata, og er nærmeste nabo med den lokale barneskolen. Vi har blitt kjent med masse nye folk allerede. Folk går forbi oss uansett hvor de skal, og de er flinke på å komme innom å si hei når de går forbi;-) Hehe, litt for ofte av og til! Jeg elsker å ha besøk og bruke tid med folk, men samtidig er jeg introvert og trenger tid alene for å hente meg inn. Spesielt nå med kun tre uker igjen til termin! Da er det av og til utfordrende når mennesker kommer uventet på døra akkurat når jeg har lagt meg ned for en hvil. Men jeg lærer meg gradvis å tilpasse kulturen, og prøver å lære meg å sette sunne grenser for meg selv. Samtidig så betyr det så utrolig mye for de lokale vennene våre å få komme hit, og ikke minst at vi besøker de hjemme hos de, så jeg prøver å gjøre det til en høy prioritet. Stig er den som gjør mest av det praktiske arbeidet vårt, med både bygging, preking og hundre andre ting, så hovedoppgaven min i denne sesongen føler jeg er å bygge relasjoner med de lokale, og å vise de kjærlighet på forskjellige praktiske vis.

Denne uka har barna hatt skolefri, “half term”, som de har hver tredje måned. Her en dag inviterte jeg våre tre nærmeste venner, Hannah, Joyce og Wazi og deres barn til å tilbringe ettermiddagen her. Det kommer alltid noen ekstra unger med, så det var vel nærmere tjue barn tror jeg. Det er fantastisk mye enklere å ha besøk i dette nye huset hvor det er større boltreplass og stor utegård for ungene å løpe på. Ungene koste seg i timesvis, og vi voksne drakk te og snakket. Litt vaklende på både engelsk og swahili. Det er kun Joyce som snakker engelsk av de, de andre forstår kun noen få ord, og jeg prøver meg på å snakke flere og flere kiswahili ord, som de syns er veldig gøy;)

En av måtene jeg viser kjærlighet i praksis til disse små på, er at når de har hatt et lite “uhell” og kommet for sent på do, som ofte skjer med 2-4 åringer, sniker jeg de med inn på Esther og Leo sitt rom, og leter gjennom posen med for små klær, og gir de et nytt antrekk. Det er alltid stooor stas, og de har verdens bredeste glis på etterpå! Jeg må kanskje passe på så det ikke blir for attraktivt å tisse seg ut hjemme hos oss;) Hehe. 

Skjønneste Remi! Den dagen de var her, hadde han skyhøy feber, og var virkelig ikke i form. Tvillingsøstera hadde fått påvist malaria dagen før, og jeg bad de gå og teste han også, og han testet også positivt. De tre timene han var her, skjenket jeg ham mer enn tre fulle glass vann, og han gulpet nedpå, og kviknet veldig til etterpå. Jeg delte med de hvor viktig det var å drikke mye vann når man hadde feber for ikke å bli dehydrert, og at det er hovedårsaken til at folk dør av malaria. Ingen av de visste fra før at det var fare for å bli dehydrert når man har feber! Tenk det!

Stig Ove har fått seg drill, og er nå klar for å snekre hyller og kommoder og få litt system i rotehuset vårt;) Foreløpig ligger det meste i kofferter og poser rundt om i huset, og jeg gleder meg veldig til å få litt mer orden! Jeg blir helt urolig i kroppen av å ha det så rotete. Det koster rundt 2000 NOK for ei bokhylle på butikken her (ala Billy fra IKEA), tenk det!! Så da er det bedre og billigere å lage selv, selv om det tar litt lengre tid!

Hverdagsprat

Hverdagsprat

Nå ligger jeg i senga og hører på Stig Ove fortelle nattahistorie for ungene i naborommet, som er utrolig koselig å lytte til. De siste månedene har Stig lagt ungene hver kveld, som av og til ikke er like raskt og enkelt. Vi har flyttet og reist mye rundt omkring som gjør at det har vært vanskelig å få gode leggerutiner på spesielt Leo. Men nå har vi endelig slått oss ned her i Kilifi, og rutiner kommer mer og mer på plass. En ting Stig Ove har begynt med, er å fortelle nattahistorie hver kveld. I begynnelsen syntes han det var vanskelig å komme på noe å fortelle om, men nå har det løsnet, og han forteller skikkelige spennende, lange historier hver kveld. Ungene er helt oppslukt, og forteller meg ivrig om historien ved frokosten dagen etter. Kveldsstundene med pappa er dagens høydepunkt for de! Jeg er selv vokst opp med at pappa fortalte nattahistorier for oss som jeg har skikkelige gode minner fra, og syns det er koselig at ungene får den samme tradisjonen:)

Det sies at gravide har dårligere immunforsvar, og det stemmer ihvertfall her i huset, for jeg er den eneste som er syk i vårt hus, noe jeg tidligere svært sjelden var. Jeg har testet meg for malaria, og det er heldigvis ikke det. Men først hadde jeg kraftig influensa for noen uker siden, og nå de siste dagene har jeg vært sengeliggende med tarminfeksjon/omgangssyke. Heldigvis varer det bare en dag eller to, og resten av familien slipper unna. Og bra er det, for imorgen har vi lovt å være med på skoleavslutning for bestevennene til Esther og Leo. Vi skal dit klokka ni om morgenen, og da blir det timesvis med dans og framvisninger og fest før ungene tar ferie. De skal ha tre ukers skoleferie nå, og Esther og Leo gleder seg så veldig til å få mer tid med bestevennene sine. Det blir veldig kjekt! Disse fem barna er blitt så gode venner, og det er utrolig gøy å se hvor glade de er i hverandre!

Oppdatering fra travle misjonærer

Oppdatering fra travle misjonærer

Hei! Det har vært stille fra meg på bloggen en stund, men det betyr ikke at det er stille rundt oss;) Det er bare så travelt at det er sjeldent jeg har tid eller overskudd til å sette meg ned å oppdatere dere om kveldene når ungene endelig er i seng.

Det går veldig bra med oss, og det skjer utrolig mange spennende ting, som vi gleder oss stort over. Men det kjennes at det har vært konstant travelt over en lang periode, og vi er begge slitne. Vi har bestemt oss for å ta halvannen ukes pause fra de daglige møtene våre nå i jula, og det blir godt. Vi kommer fortsatt til å ha andre avtaler og forpliktelser, men det frigjør ihvertfall litt tid til julekos sammen med ungene, og til begynne å planlegge det nye året.

Det går sakte men sikkert framover med tomta vi ønsker å kjøpe. Vi hadde håpet på å bli ferdig med prosessen før nyttår, men det gjør vi nok ikke. Eieren av tomta er ei gammel dame som må for første gang opprette en bankkonto slik at vi kan overføre betalingen til henne, men ID- kortet hennes er så gammelt at det er utgått på dato, så hun må søke om nytt først, og det kan ta lang tid… Men vi er ihvertfall kommet dit at vi denne uka skal signere salgskontrakten, og etter det kan vi dersom det er greit for eieren, begynne å jobbe på tomta, selv om avtalen ikke er helt i havn enda. Vi gleder oss til å få litt tid i jula til å sette oss ned å planlegge bygging, hvordan huset vårt skal se ut, osv. Fram til nå har vi ikke hatt tid til å tenke noe særlig på det. Det blir veldig spennende!

Det kommer fortsatt nye folk på møtene under treet nesten daglig, og det er gøy å se hvor oppmuntret, takknemlig og forandret folk er. Vi reiser mye rundt i landsbyen og i bushen og besøker familiemedlemmer og bekjente av vennene våre som er syke eller trenger hjelp.

Vi følger fortsatt opp de familiene vi har besøkt tidligere i tørkerammede Bamba. På torsdag var Stig Ove og noen venner der hele dagen, og de kjørte rundt i bushen og besøkte folk. De besøkte enka med fire barn som mamma og pappa betaler for, og de var så glade og takknemlige. Neste gang vi drar dit skal vi ta med materialer og fikse taket hennes.

img_8236

Familien med sju barn hadde det også veldig bra. Det har regnet litt de siste ukene, så gresset har begynt å gro litt, og foreldrene var denne dagen ute for å klargjøre åkeren for å så mais. De var så takknemlige for hjelpen de får, som gjør at de ikke trenger å sulte lenger. Jeg har også veldig lyst å hjelpe de med nytt tak før regntiden… Nå ligger det bare et par skinn som ikke dekker en brøkdel av taket engang! Les om mitt første sterke møte med de her.

pc150069-edit

chengo-familien

De besøkte også flere familier, og Stig Ove har lagt ut et par historier på Facebooksiden vår som du bør få med deg!

Vi gleder oss utrolig mye til vi får mulighet til å begynne å bygge hus og gjestehus slik at vi kan begynne å ta imot folk. Vi har utrolig mange ideer på hvordan å tjene samfunnet, men vi er nødt til å vente til vi får folk som vil hjelpe med ressurser, og frivillige som vil komme ned å hjelpe før vi kan sette igang med mye av det. Men vi har tro på at 2017 blir året hvor vi kan vokse enda mer som en organisasjon, og etablere oss enda sterkere i samfunnet her og bidra med en virkelig forskjell. Vi har så hjerte for menneskene her, og det skjærer i hjertet å se folk som sulter, lider og ser seg ned nødt til å selge narkotika og prostituere seg for å få inntekt.

En ting jeg også har fått veldig hjerte for i det siste, er å så fort som mulig få åpnet en klinikk på tomta vår. Folk har så utrolig lite kunnskap om grunnleggende helse og anatomi, og medisin- og antibiotikabruk er skremmende stor her. Esther fikk skrevet ut Ibux og antibiotika da hun måtte sy ett sting i panna, og beskjed om å ta begge deler fire ganger daglig i ei uke! Uten å se om hun trengte det først eller ikke. De bare gir antibiotika automatisk for hvert minste lille skrubbsår eller antydning til feber.  Jeg har såklart ikke gitt Esther antibiotika, hun har heller ikke hatt behov for smertestillende. Esther sa også da vi var på sykehuset at hun syntes det var en god ide å ha en klinikk hvor folk kunne komme å få hjelp når de er syke, og at hun vil at vi skal starte en klinikk på tomta vår, så vi kan hjelpe de som bor langt uti bushen og ikke kommer seg til sykehuset. Hun er sin mors datter!;-) Svigermor hadde med en svær bærepose med sårstellutstyr hun hadde fått donert da hun kom, og hun hadde visst masse mer hjemme. Med litt flere sånne donasjoner med godt utstyr fra Norge så kan vi få laget en veldig fin klinikk inne i bushen!:)

Koser oss med besøk hjemmefra

Koser oss med besøk hjemmefra

Hei! Nå har vi besøk av Stig Oves foreldre og søsken, og vi koser oss så mye. Ungene er jo helt i himmelen for tiden med først besøk av bestemor og bestefar, og så uka etter farmor og farfar, tante og onkel. Det blir mye besøk på en gang, og så blir det veldig lenge til neste gang… Men vi tar ikke savnet på forskudd! Nå koser vi oss mens vi kan. Dette er første gang svigers og Bjørn Roar er i Afrika, og det er mange inntrykk for de, og varmen er overveldende. Jeg skjønner godt at det er utfordrende når du ikke er vant med det, spesielt å se fattigdom og nød på så nært hold. Men vi er veldig glade for å vise dem hverdagen vår, og livet vårt her nede.

Innimellom må de akklimatiseres noen timer ved bassenget, og det er ungene veldig glade for;) De blir tøffere i bassenget for hver gang, og de både dukker og svømmer under vann!

Karianne gikk tre måneders misjonsskole med oss i Mosambik i 2011, og besøkte oss også 10 dager i fjor i Dondo. Hun er en skikkelig tøffing her nede, og hun elsker det enkle bushlivet. Det er så gøy å se hvor godt hun passer inn. Skulle virkelig ønske hun kunne bli igjen! Jeg kan godt se for meg at hun kunne drevet en klinikk i bushen som vi drømmer om å starte:)

Karianne bor hjemme hos oss, mens de andre bor på hotell like ved. Det er utrolig koselig å ha tante Karianne i hus, både for store og små. Hun har hjulpet meg med å henge opp lys og julepynt i stua vår og på rommet til Esther, og nå mangler jeg bare å begynne på julebaksten så kan julestemninga komme! Jeg har alltid vært veldig glad i jul og alle dens tradisjoner, men enda mer etter at jeg fikk barn, og spesielt etter at vi flyttet til Afrika. Dessverre kan jeg ikke få tak i norsk julemat, men noen norske julekaker skal jeg få til å lage:)

Samtidig som vi bruker dagene med familien, og også opprettholder det vanlige arbeidet vårt, jobber vi også med kjøp av tomt. Dere husker kanskje “Drømmetomta” som jeg nevnte for et par måneder siden. Vi har bestemt oss for å kjøpe den etter at vi fikk prutet ned prisen litt, og har begynt på en lang og komplisert juridisk prosess for å få til det. Det er veldig vanlig at folk lager falske skjøter og prøver å selge deg falske tomter her, så man må være veldig på vakt. Heldigvis har vi en veldig god advokat som er til stor hjelp, og vi dobbeltsjekker og trippelsjekker alt. Nå venter vi bare på at en landmåler skal komme og sette opp hjørnesteiner og måle nøyaktig størrelse på tomta, før vi kan signere salgskontrakt. Deretter følger noen måneder med behandling i kommunestyrer før skjøtet kan overføres i vårt navn. Selv om det er en lang vei igjen så har vi ihvertfall begynt, og så fort salgskontrakten er signert og vi har betalt første nedbetaling, kan vi starte bygging. Som vi gleder oss!!

Det aller første vi skal gjøre er å lage en brønn på hjørnet av tomta, som vil være åpen for de lokale. Vi er omgitt av en stor landsby med masse folk som har veldig lite tilgang på vann. Det offentlige vannsystemet her er helt elendig, og de tre siste ukene har vi hatt vann fire dager! Det håper jeg du kan se for deg er utrolig vanskelig i denne varmen! Med klesvask, matlaging, dusjing, dospyling, og alt annet… Vi har ihvertfall mulighet for å kjøpe drikkevann på butikken, men det har ikke de lokale. De i denne landsbyen bor i tillegg 40 min unna byen, og de må gå 45 min i en bratt bakke ned til fjorden for å hente vann. Kan du forestille deg hvor slitsomt det er i nesten 40 grader… Det blir en utrolig glede å få velsigne de med en brønn hvor de kan komme og hente ferskvann gratis hos oss, i kort gåavstand. Vi er så overveldende takknemlige for min søster Line sitt initiativ til kronerulling for det, og for alle som gav så sjenerøst! Dere er alle med og forandrer liv!