Browsed by
Tag: dypere tema

Hjertet mitt knuses hver dag

Hjertet mitt knuses hver dag

Selv om vi er over perioder med sykdom og den første innkjøringsfasen, så er jeg følelsesmessig inne i en vanskelig periode nå. Jeg har sagt det før og sier det igjen; Misjonærlivet er så langt fra glamorøst som du kan få det. Det er beintøft. For både kropp og sjel. Det er så mye elendighet, nød og håpløshet at jeg har mest lyst til å skrike og løpe vekk. Allerhelst reise hjem og glemme at det eksisterer. Behovene er så overveldende store! På alle plan. Det er behov for ALT. Fra seksualundervisning til bandasjer og medisiner. Fra traumatiserte barn som trenger å bli elsket, til disippelgjøring og vennskap. Fra skoleutstyr til mat og klær. Det er bokstavelig talt behov på alle nivå du kan tenke deg her. 

Hvordan greier man å åpne opp hjertet sitt og gi av seg selv, men samtidig ikke bli helt ødelagt av sorg? Det er mitt dilemma om dagen. Jeg sliter med å finne balansen mellom å stenge følelsene inne for ikke å la ting gå inn på meg, bare for å finne ut at det gjør at jeg ikke greier å vise like mye kjærlighet til de som trenger det. Men åpner jeg meg opp for mye, så blir jeg mer sårbar, og blir mer påvirket av alt det triste jeg ser daglig.

Spesielt å være helsepersonell her er tøft.. Noen dager tenker jeg hvor mye enklere det hadde vært å ikke vært helsepersonell, men bare kost med babyene og ungene uten å måtte tenke på deres medisinske historie og behandling. Og uten å behøve å være den første på åstedet i ulykker og katastrofer, og måtte være den som bruker timesvis på sårstell og akutt behandling.. Selve sårene, sykdommene og behandlingen er ikke det som plager meg, for store sår, blod og gørr, det skremmer meg ikke. Men det som er så hjerteskjærende er at vi ikke har muligheten til å gi dem så god hjelp som de burde ha hatt. Småe, elendige bandasjer, dårlig insulin, og mangel på medisiner. Prosedyrer som burde vært sterile blir gjort halvrent. Sykdommer som hadde krevd sykehusinnleggelse i Norge må vi prøve å håndtere på vår lille klinikk som best vi kan. Det er tungt. Å slå seg til ro med at man bare kan hjelpe til en viss grad, selv om det betyr at mennesker tilogmed dør. Det strider mot alt inni meg.

DSC_0211
På vei til jobb

Og så er det jo alle barna med grusomme historier. Om hvordan fedrene har seksuelt misbrukt de, moren prøvd å kvele de, mishandlet de, og neglisjert de. Hvordan man kan unngå å bli knust av slike historier? Noen ganger er det nesten best å ikke vite! Men å dra hjem og late som ingenting er ikke aktuelt. Hjertet mitt er grepet for alltid. Det er ingen vei tilbake. Dette bibelverset følte jeg traff godt, det som er streket under med gult:

IMG_2167

 

Men så er heldigvis ikke alt håp ute. For det finnes En som helbreder mitt sønderknuste hjerte. En som holder motet mitt oppe når alt er tungt. En som gir meg styrke og glede til å elske mennesker i sin verste nød. Men uten å øse hjertet mitt ut foran Gud, og gi alle byrdene mine til Ham, hadde jeg ikke holdt ut en dag til. Kjære Jesus, jeg er så avhengig av deg!

Grunnen til at vi flytter til Afrika

Grunnen til at vi flytter til Afrika

Som de fleste av dere helt sikkert har fått med dere nå så er det kun et par dager til vi reiser til Mosambik for ett år for å jobbe som frivillige på en av Iris Ministries sine misjonsbaser. Etter det skal vi bosette oss i Kenya og bygge en misjonsbase fra scratch og vie hele livet vårt til misjonsmarka.

Det har gått så i ett i det siste med planlegging, organisering og flytting at jeg har ikke hatt noe særlig tid til å reflektere over hva som faktisk skjer nå. Men når jeg tillater meg selv å tenke på det for et lite øyeblikk, så blir jeg rørt til tårer og så beruset av glede at jeg må slutte å tenke på det. Dette er så stort for meg.

Vet du at dette har vært drømmen min siden jeg var fem år gammel. Fem år. Bare ei barnehagejente. Det begynte som en medfølende tanke for foreldreløse og fattige som jeg ytret i kveldsbønnen min på sengekanten. Så ble det til tårer som rant ned kinnet mitt når jeg så afrikanske barn på Redd Barna reklamer. Så prøvde jeg å overtal foreldrene mine til å få et fadderbarn så vi iallefall kunne gjøre litt. Til slutt utartet det seg til en intens lengsel og brann inni meg etter å hjelpe de som ikke har vært så heldige som meg og blitt født i Norge. Jeg var som 7-8 åring allerede bestemt på å vie hele livet mitt til å hjelpe foreldreløse og fattige barn i Afrika. Jeg opplevde det som et kall ifra Gud. Meningen med livet mitt. Og selv om jeg som alle andre barn svingte litt opp og ned på hvor ivrig jeg var, så rørte alltid Gud opp denne drømmen igjen inni meg. Gjennom drømmer, profetiske ord, eller andre måter.

Jeg har alltid følt at Gud har lagt ned mye morskjærlighet i meg, og den største lengselen jeg har er å få være mor, og å elske barn. I barndommen og tenårene kunne jeg ofte gråte meg i søvn fordi det verket sånn i hjertet mitt etter å øse ut den morskjærligheten jeg følte brant på innsiden. Hjertet mitt er alt for stort til å kun elske mine to biologiske barn, og jeg lengter intenst etter å holde døende, redde, skitne, syke og uønskede barn i armene mine. Jeg vil holde de. Vugge de. Stryke på de. Kysse på de. Fortelle de hvor vakker de er. Hvor høyt elsket de er. Hvor verdifulle de er. Og hvor viktige de er. Jeg vil elske de slik Gud elsker de. Overøse de med Hans kjærlighet.

Det er et så utrolig tegn på Guds trofasthet at denne drømmen endelig blir virkelighet. I nitten år, siden jeg var fem år gammel, så har denne drømmen, dette kallet, preget meg og formet meg til den jeg er idag. Den har påvirket alle valg jeg har tatt, og den har vært førsteprioritet i livet mitt, tilogmed før valg av ektemann. Før jeg og Stig Ove ble kjærester fortalte jeg han at hvis han ville være sammen med meg måtte han være villig til å flytte til Afrika og bo der nede hele livet. Og heldigvis sa han ja. Og nå er vi om en ørliten dag på vei. Onsdag reiser vi til Gardermoen, og torsdag går flyet mot Maputo, Mosambik. Med våre to små barn som skal få privilegiet av å vokse opp på misjonsmarka. Dette er så stort! Gud er så god! Han er så trofast!

20140527-011632-4592342.jpg

Takk Gud for 2013

Takk Gud for 2013

I flere dager så har jeg følt at jeg har hatt et blogginnlegg på “tungespissen”. Det har vært masse uferdige tanker som jeg aldri har fått, eller tatt meg tid til å sette meg ned å jobbe gjennom. Nå midt i nattens stillhet, kun forstyrret av Leos tunge pusting, får jeg kanskje tid til å la tankene spinne og å skrible ned noen ord. Ikke godt å si hvor dette vil føre!;-)

Nå har vi gått inn i et nytt år, og jeg kjenner på dyp takknemlighet til Gud for det. Jeg er takknemlig for året som har gått: for oppturene, nedturene, utfordringene, skuffelsene, gledene, og alt vi opplevde. Alt som gjorde at jeg ble sterkere og tryggere på meg selv, tryggere på Stig Ove og tryggere på Guds kjærlighet til meg. Som gjorde at jeg lærte å elske meg selv, andre mennesker og Gud enda mer. Alle de erfaringene som gjorde at jeg forsto enda mer hvor ufullstendig jeg er i mer selv, og hvor avhengig jeg er av Gud hver dag. For å være en god mor, en god hustru og en god leder. I Ordspråkene i Bibelen står det at “det er Herrens velsignelse som gjør rik, og eget strev legger ingenting til”, og det ble virkelig en sannhet for meg i 2013. Jeg kan stresse, bekymre meg og organisere så mye jeg vil, men det er Guds velsignelse som gjør forskjellen. Han er den som tar vare på meg og familien min, når jeg lar Ham. Han legger ting til rette i rett tid. Han er den som kan gi meg fred, glede og trygghet. Selv om vi har opplevd motgang og utfordringer i 2013, så har Gud vist seg trofast gang på gang. Og vi og familien vår har kommet styrket ut av det.

Og jeg er så utrolig takknemlig for alle gode minner med familie og venner fra 2013, som jeg bærer med meg inn i det nye året. Husmenigheten vår som virkelig er en familie for oss, og som har opplevd masse nytt det siste året. Jeg er også dypt takknemlig for Stig Ove. Vi blir stadig mer sammensveiset, og jeg elsker ham oppriktig høyere for hvert år som går. Jeg er så utrolig stolt av ham, og jeg er så takknemlig for den klippen han er for meg og den gode lederen han er for familien vår. Og ikke minst Esther og Leo. Hjerteskattene mine. Å være mamma er en skikkelig klisjè, det er så stort og overveldende at det er ikke til å tro før du har opplevd det selv. Hjertet mitt flommer over av kjærlighet til de hver gang jeg ser på de, og jeg er så utrolig takknemlig til Gud for hver dag med disse to. Tenk at de er gitt til meg og Stig Ove. Jeg er så takknemlig for hver eneste detalj ved de; Esther med sine feminine trekk, skøyeraktige personlighet og omsorgsfulle vesen, og et ordforråd som vokser for hver dag. Og Leo med sitt store sjarmerende smil, brautende bevegelser og lyder, og det forventningsfulle og glade blikket når han ser storesøstera si. Jeg er så takknemlig. Jeg er så velsignet.

20140104-023120.jpg

20140104-023132.jpg

20140104-023144.jpg
Og jeg GLEDER MEG TIL 2014!! Det kribler litt i magen av å tenke på at et nytt ubrukt år ligger foran meg. Klisjè igjen, jeg vet, men jeg har store planer for dette året. Dette er året hvor jeg endelig – etter å ha drømt om det siden jeg var fem år gammel – flytter til Afrika. Til Iris ministries i Pemba, Mosambik. Med mann og to barn under to år. Det blir utrolig spennende. Og utfordrende, og tøft, og vanskelig. Men jeg og Stig Ove gjør det sammen, og vi gjør det først og fremst med Gud, og for Gud. Da er det som ser vanskelig og umulig ut, mulig. Ingen drømmer er for store eller vanskelige.

Husk at et nytt ubrukt år ligger foran deg også, 2014 trenger ikke å bli en repetisjon av fjoråret. Du velger selv hvordan dette året skal bli. Du kan ta aktive valg hver dag for å oppnå det du drømmer om. Tiden går fort, og livet er kort. Make it count;-)

20140104-023157.jpgBilde lånt fra decordots.com 

Livet er skjørt, lev det mens du kan!

Livet er skjørt, lev det mens du kan!

I det siste er det flere omstendigheter rundt meg som har mint meg på hvor skjørt og kort livet er. Man vet aldri hva som ligger bak neste sving, eller når livet her på jorda får en brå slutt. Og det minner meg på hvor viktig det er å ikke utsette ting man drømmer om eller lengter etter. Man må gripe sjansen mens man har den, før muligheten er borte. Så klart er det noen ting man ikke kan gjøre umiddelbart pga økonomi, skolegang osv, men man kan sette seg mål, og jobbe aktivt mot å nå de målene, istedet for å bare la månedene og årene fly forbi og vente og se hva som skjer. For da vil som oftest ingenting skje! Du må selv ta skjebnen din i egne hender og bestem deg for hva du vil oppnå, og så ha fokus mot å oppnå det.

Idag har jeg veldig lyst til å reposte dette innlegget, som jeg først skrev i februar, ” Jeg vil leve, ikke bare overleve“. Jeg syns det er like aktuelt fortsatt, og tror mange trenger denne lille oppvekkeren!:)

 

Det er en ting jeg har lagt merke til i det siste som forundrer meg litt.

Når jeg forteller folk om planene våre for å flytte til Afrika så er hovedandelen av responsen at de sier de beundrer meg for å tørre å gjøre det, at de skulle ønske at de selv turte å leve ut drømmene sine, ellerturte å bryte opp i A4 livet.
Folk sier de er misunnelige på at jeg er så modig som de sier at jeg velger å gå etter drømmene mine, selv om det er så stort som å flytte til Afrika. Og da tenker jeg “Selvsagt! Hvorfor ikke? Hvorfor gjør ikke du det? Prøv da vel!”

For hva er poenget med å ha drømmer om man ikke tør å gå etter de, tenker jeg? Hva slags liv er det om man ikke tørr å leve, og å ta noen sjanser. Jeg vet at det er en veeldig klisjéfrase; men man lever faktisk kun én gang! Så gjør det meste ut av det livet du har! Jeg er mer redd for å sitte som 70-80 åring og se tilbake på livet mitt og tenke “Jeg skulle ønske at jeg gjorde det.. Jeg skulle ønske at jeg utfordret komfortsonen min litt mer.. Jeg skulle ønske at jeg reiste og opplevde mer..”, enn å hoppe i det ukjente og ihvertfall prøve! For det er alltid en vei tilbake(som oftest). Man kan alltid ombestemme seg og returnere til det trygge dersom det du drømte om blir for skummelt eller ikke gikk som planlagt.

Jeg tror mange ekteskapsbrudd skjer fordi folk er lei. Ikke nødvendigvis av hverandre først og fremst, men av omstendighetene. Av livet. Av alt. Man levet livet på cruisekontroll nesten. Livet suser forbi deg, og dagene, ukene og månedene flyr forbi. Mens du sitter i din lille hverdagsboble og plutselig innser at “oi, hvor ble tiden av?” Og så er mulighetene borte. Det er min store skrekk. Jeg er livredd for å bli for etablert og komfortabel her i Norge til at jeg greier å flytte til Afrika. For jeg vil virkelig i det minste prøve! Om det ikke går som vi hadde tenkt og ender opp med å flytte hjem igjen til Norge om noen år, så ja okei, da er det greit. Vi har ihvertfall PRØVD!

Jeg vil heller prøve og feile, enn å ikke prøve fordi jeg er redd for å feile!

For meg er det viktig å ha mål å strekke meg etter. Noe som gjør at fokuset mitt blir litt lengre frem og opp enn kun hverdagsliv og mas og kjas. Jeg kan bli veldig lei og av og til motløs av å føle at ukene består mest av hverdager, og at de samme tingene skjer dag etter dag, og at tiden bare går.. Da er det godt å huske på at jeg har et mål. En drøm. Noe større å leve for. Som nærmer seg mer og mer for hver dag, og som stadig blir mer konkret og detaljert. For jeg vil LEVE, Ikke bare overleve. Jeg vil se tilbake på livet mitt som gammel med et smil om munnen fordi jeg søkte ut drømmene mine, ikke med anger over at jeg ikke turte å prøve.

Jeg må påpeke at jeg ikke mener at hverdagsliv, A4 jobb og rutiner ikke er meningsfylt, men at dersom du bærer på en større drøm: PRØV! VÅG! TØRR! 

Hva om det viser seg å være det beste valget du har tatt?

 

Hvorfor feirer vi påske?

Hvorfor feirer vi påske?

Jesus på korset, fra filmen Passion of the Christ

Dette innlegget skulle egentlig kommet for flere dager siden, men jeg får legge skylden på tidsklemma!

Jeg tenkte ihvertfall jeg skulle skrive et innlegg om påskens budskap, og grunnen til at vi feirer påske. Jeg så en avstemming på en nettavis hvor 75% sa at påskens religiøse budskap betydde ingenting for dem. For de fleste så handler påsken mest om påskeegg, påskeharen, påskenøtter og skiturer. Og både påskeegg og skiturer er jo koselige tradisjoner det, men påsken handler om så mye mer!

Tenker dere over hvorfor vi egentlig feirer påske? Hva som er bakgrunnen for Palmesøndag, Skjærtorsdag, Langfredag, og 1.Påskedag?

Nå har jeg full respekt for at ikke alle mine lesere deler mitt syn, og at du kanskje ikke tror at Jesus har levd engang, men dette er hva jeg tror på, og hva mitt liv eksisterer rundt, derfor vil jeg skrive litt om det.

Påsken er den viktigste, og største høytiden for kristne. Selvfølgelig også julen hvor vi feirer Jesu fødsel, men påsken feires for å minnes Jesu lidelse, død og oppstandelse. Mange har kanskje sett filmen Passion of the Christ? Har du ikke sett den, vil jeg anbefale deg å se den, og har du sett den før, så anbefaler jeg deg å se den igjen! Den filmen omhandler akkurat hva påsken handler om.

For at det Jesus gikk gjennom i påsken skal ha noen betydning, må man vite grunnen til at Han kom til jorden, og hvorfor han gikk gjennom det Han gjorde. For det var en grunn for det, og det måtte skje. Jeg kunne skrevet en hel roman om dette siden det engasjerer meg sånn, men jeg skal prøve å fatte meg i korthet.

Da Gud skapte jorda og Adam og Eva, gav han oss råderett over jorden, og Adam og Eva hadde daglig fellesskap med Gud, det var ikke noe skille mellom dem. De bodde i Edens hage, og de kunne spise av alle trær, utenom ett; Treet til kunnskap om godt og ondt. Men så kom slangen og fristet Eva, og overtalte henne til å spise av nettopp treet til kunnskap om godt og ondt. Det at de var ulydige mot Gud, gjorde at det ble et skille mellom dem og Gud. For Gud er en hellig Gud, og himmelen er perfekt, og synd og urettferdighet kan da ikke være i himmelen, og Gud kan ikke ha fellesskap med synd. Så da kunne ikke mennesket ha samme nære vennskapet med Gud på samme måte som før lenger.

Med jevne mellomrom måtte jødene i det Gamle Testamentet ofre et lam som presten la hendene sine på og overførte alle syndene til folket på, slik at de kunne ha fred med Gud. Gud skapte mennesket i sitt eget bilde, for å ha fellesskap med oss. Og det var en stor sorg for Han at det var nå blitt et skille mellom mennesker og Han. For å gjenopprette dette fellesskapet gjorde Gud det ultimate offeret; Han sendte sin sønn som et offerlam for oss, en som tok på seg all vår synd, sykdommer, og skyld, og som døde i vårt sted, for at vi kunne ha fred med Han. Det står i Bibelen at Jesus ble et menneske, som oss, for at vi kunne bli Guds barn, som Han. Dermed kunne nærheten med Gud gjenopprettes, og vi kan ha samfunn med Gud mens vi lever her på jorda, men vi som har tatt imot Jesus som Herre i livet vårt, har også løftet om et evig liv i Himmelen etter døden. “Han elsket verden så høyt, at Han sendte sin eneste Sønn, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.” (Joh 3,16)

Så til det dette innlegget egentlig skulle handle om; påsken. Kort fortalt så symboliserer palmesøndag da Jesus red inn i Jerusalem på en eselfole og folket viftet med palmeblader for å hylle Ham. Skjærtorsdag er dagen da Jesus innstiftet nattverden, og spiste påskemåltidet sammen med disiplene sine, og også vasket føttene deres. Langfredag er til minne om dagen da Jesus ble korsfestet. Og 1.påskedag er dagen da Han sto opp ifra de døde.

Nå skal det sies at jødene feiret påske, eller Pesach, lenge før kristne. De feiret utvandringen fra Egypt, og ofret påskelammet som bilde på lammets blod som ble smurt på dørkarmene deres for å holde døden borte. Som også er en parallell til Jesu død på korset, hvor han er Lammet som blir ofret for å ta på seg våre synder, så vi kan ha evig liv, i Himmelen.

Så det er kort fortalt bakgrunnen for hvorfor påsken er så “big deal” for oss kristne. Den markerer alt det Jesus gjorde, for vår skyld. Tenk at Gud elsket hver og en av oss så høyt at han lot sin eneste SØNN dø for vår skyld. For å redde MEG. For at JEG kan være Hans datter, og leve sammen med Ham. Det syns jeg er utrolig stort.

Dersom du vil lese hele historien om hva som skjedde disse påskedagene, og hva som skjedde da Jesus døde, kan du lese: Matteus kapittel 26-28, Markus kapittel 14-16, Lukas kapittel 22-24, Johannes kapittel 17-20. Anbefalt lesning, det er ganske spennende å lese om;-) Og har du sett Passion of the Christ så er det flere kule detaljer som det fortelles om i Bibelen som er utelatt i filmen. F.eks. at døde mennesker sto opp fra gravene sine og begynte å gå rundt og vise seg for folk i det øyeblikket Jesus døde(!!) Har du ikke en bibel, kan du gå innpå Bibel.no.