Browsed by
Tag: drømmer

Afrikadrømmen min

Afrikadrømmen min

Jeg har fått en del nye lesere i det siste, og føler behov for å dra fram noen av de tidligere innleggene mine om hvorfor jeg startet denne bloggen. For selv om det for øyeblikket virker å være mest hverdagsøyeblikk, mammablogg og strikkebilder som opptar meg, så er bloggen egentlig ment å gå dypere enn det. Men livet har forskjellige sesonger, og akkurat nå er det en sesong hvor vi fokuserer på familien og barna våre, samtidig som vi ser fram til sommeren når vi planlegger å reise ned igjen til Mosambik.

Under kategorien Afrikadrømmen min så kan du lese alle innlegg som handler om vår vei til å leve ut drømmen om å flytte til Afrika, men jeg har likevel lyst til å poste innlegget jeg skrev som en introduksjon da jeg startet denne bloggen i desember.

 

AFRIKADRØMMEN MIN

Jeg har nok alltid vært litt spesiell på en del områder. Da de fleste andre drømte om å vokse opp til et A4 liv med stødig jobb og familieliv og å slå seg til ro på ett sted, kjente jeg panikken bre seg i kroppen min. Det var skrekken min! Å bosette meg for «alltid» et sted, med samme jobben år etter år.. Jeg var livredd for at det skulle hende meg.

Siden jeg var fem år gammel, har jeg drømt om å bo i Afrika og hjelpe gatebarn og drive barnehjem.

Pappa har fortalt at da jeg var fem-seks år gammel og det gikk reklamer for hjelpeorganisasjoner av afrikanske barn med oppsvulma mager, stod jeg foran tvskjermen og gråt og sa “pappa, når jeg blir stor, skal jeg reise ned å hjelpe de.” Jeg husker også at hver kveld da jeg bad kveldsbønn med mamma, måtte vi huske på å be for alle de stakkars barna i Afrika som ikke hadde mat eller noe sted å sove.

 

gatebarn gatebarna

 

 

 

Og den drømmen har fulgt meg og formet meg opp gjennom hele oppveksten. Etterhvert som jeg begynte å bli 9-10 år ble det litt flaut å svare at jeg skulle bli misjonær når jeg ble stor, spesielt fordi jeg så at de voksne ikke tok meg helt seriøst, og kanskje regnet med det var en fase som ville gå over. Jeg stilte spørsmål ved om dette var en drøm jeg hadde fordi jeg er godhjerta, eller om det var et kall Gud har lagt ned i hjertet mitt. Som dere kanskje forstår så er jeg vokst opp i en kristen familie, hvor jeg lærte å kjenne Gud som en levende, kjærlig Far som har en plan for livet til hvert enkelt menneske. Jeg visste at dersom det var en drøm Gud hadde lagt ned i meg, ville jeg gå helhjertet inn for det.

En dag da jeg var rundt 10 år låste jeg meg inne på rommet mitt, og sa til Gud at jeg ikke ville gå ut før han bekreftet om det var Hans vilje for livet mitt at jeg skulle flytte til Afrika. Jeg slo Bibelen min opp på et tilfeldig sted, og landet på 1 joh. 3.16-18 hvor det står: Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus ga sitt liv for oss. Så skylder også vi å gi vårt liv for våre søsken. Men den som har mer enn nok å leve av og likevel lukker sitt hjerte når han ser sin bror lide nød, hvordan kan han ha Guds kjærlighet i seg? Mine barn, la oss elske, ikke med tomme ord, men i gjerning og sannhet.

Disse ordene stakk i hjertet mitt, og jeg kjente en dyp indre overbevisning om at dette var meningen med mitt liv; jeg skal elske de som ingen andre elsker!

 

Stig Ove og meg i Pemba

Og da begynte det for alvor. Jeg lengtet inderlig etter den dagen da jeg skulle reise til Afrika. Men alt har sin timing, og det ble mange år med utålmodig venting. Da jeg var 16 år fant jeg mannen i mitt liv, og før vi ble kjærester måtte han svare på om han kunne tenke seg å flytte til Afrika med meg. For alltid. For det er ambisjonen min. Jeg vil gå all in. Bygge hus og slå meg ned. For akkurat der, i varme, stinkende fattigdommen kan jeg se for meg å bo i 30-40 år på ett sted. Han sa heldigvis ja, og vi giftet oss knappe 2 år senere, 1 1/5 mnd før jeg fylte 18.

Høsten 2011, reiste jeg endelig for første gang til Afrika. Et par år tidligere hadde jeg hørt om Heidi Baker, en amerikansk misjonær som drev et stort arbeid i Mosambik, med over 10 000 menigheter, og de mettet flere 1000 mennesker daglig. Og med engang jeg leste om hennes arbeid, begynte jeg å storgråte. For jeg kjente at akkurat dette var hjertet mitt! Å mette de sultne, elske de forhatte, elske de foreldreløse. Og å gi de Jesu kjærlighet. Og derfor reiste vi ned til Pemba i Mosambik og gikk hennes Harvest School, en 10 ukers misjonsskole. Det var 10 utfordrende og fantastiske uker på mange måter. Mer om oppholder vårt i Pemba kan du lese her.

Meg og to av gatebarna

Matutdeling til de fattige i bushen

Vi reiste hjem igjen til julen 2011 for å føde vårt første barn hjemme i Norge i mai, og så skal vi etter planen bli i Norge i et par år for å tjene opp penger før vi setter oss på flyet til Mosambik med flyttelass og enveisbillett. Da skal vi jobbe sammen med Heidi Baker og hennes misjonsorganisasjon Iris Ministries. Etter å ha vært i Pemba hos Heidi Baker en stund og lært av de, så er planen å flytte til Kenya hvor vi vil starte opp barnehjem og menighetsarbeid fra scratch. Vi føler Gud flere ganger har talt til oss om at Kenya er landet vi er ment å bosette oss i. Så dette blir en spennende reise!

Vi får ingen lønn for det arbeidet vi gjør der nede, så vi er avhengige av støttepartnere og folk som vil støtte oss i det arbeidet vi gjør. Dersom du har lyst å gi en gave til vår Afrikakonto, er du velkommen til det. Informasjon finner du på min og min manns hjemmeside her.

Det er her jeg hører hjemme!

Jeg vil leve, ikke bare overleve!

Jeg vil leve, ikke bare overleve!

Det er en ting jeg har lagt merke til i det siste som forundrer meg litt.

Når jeg forteller folk om planene våre for å flytte til Afrika så er hovedandelen av responsen at de sier de beundrer meg for å tørre å gjøre det, at de skulle ønske at de selv turte å leve ut drømmene sine, eller turte å bryte opp i A4 livet.
Folk sier de er misunnelige på at jeg er så modig som de sier at jeg velger å gå etter drømmene mine, selv om det er så stort som å flytte til Afrika. Og da tenker jeg “Selvsagt! Hvorfor ikke? Hvorfor gjør ikke du det? Prøv da vel!”

For hva er poenget med å ha drømmer om man ikke tør å gå etter de, tenker jeg? Hva slags liv er det om man ikke tørr å leve, og å ta noen sjanser. Jeg vet at det er en veeldig klisjéfrase; men man lever faktisk kun én gang! Så gjør det meste ut av det livet du har! Jeg er mer redd for å sitte som 70-80 åring og se tilbake på livet mitt og tenke “Jeg skulle ønske at jeg gjorde det.. Jeg skulle ønske at jeg utfordret komfortsonen min  litt mer.. Jeg skulle ønske at jeg reiste og opplevde mer..” enn å hoppe i det ukjente og ihvertfall prøve! For det er alltid en vei tilbake(som oftest). Man kan alltid ombestemme seg og returnere til det trygge dersom det du drømte om blir for skummelt eller ikke gikk som planlagt.

Jeg tror mange ekteskapsbrudd skjer fordi folk er lei. Ikke nødvendigvis av hverandre først og fremst, men av omstendighetene. Av livet. Av alt. Man levet livet på cruisekontroll nesten. Livet suser forbi deg, og dagene, ukene og månedene flyr forbi. Mens du sitter i din lille hverdagsboble og plutselig innser at “oi, hvor ble tiden av?” Og så er mulighetene borte. Det er min store skrekk. Jeg er livredd for å bli for etablert og komfortabel her i Norge til at jeg greier å flytte til Afrika. For jeg vil virkelig i det minste prøve! Om det ikke går som vi hadde tenkt og ender opp med å flytte hjem igjen til Norge om noen år, så ja okei, da er det greit. Vi har ihvertfall PRØVD!

Jeg vil heller prøve og feile, enn å ikke prøve fordi jeg er redd for å feile!

For meg er det viktig å ha mål å strekke meg etter. Noe som gjør at fokuset mitt blir litt lengre frem og opp enn kun hverdagsliv og mas og kjas. Jeg kan bli veldig lei og av og til motløs av å føle at ukene består mest av hverdager, og at de samme tingene skjer dag etter dag, og at tiden bare går.. Da er det godt å huske på at jeg har et mål. En drøm. Noe større å leve for. Som nærmer seg mer og mer for hver dag, og som stadig blir mer konkret og detaljert. For jeg vil LEVE, Ikke bare overleve.

Jeg må påpeke at jeg ikke mener at hverdagsliv, A4 jobb og rutiner ikke er meningsfylt, men at dersom du bærer på en større drøm: PRØV! VÅG! TØRR! 

Hva om det viser seg å være det beste valget du har tatt?

 

Våg å gjøre mer enn å drømme

Våg å gjøre mer enn å drømme

Nå begynner straks et nytt år. Og med et nytt år følger ofte nye forsetter og drømmer. Mange ganger går de samme drømmene og målene om og om igjen hvert år. Uten at de blir gjort noe med.

Jeg opprettet ikke denne bloggen for å være nok en mammablogger, eller for å komme på topplista, men fordi jeg vil inspirere. Inspirere andre til å følge sine drømmer. For å vise at det går ann! Det er mulig å gjøre noe med det man drømmer om, om det så er en så vill og gæren drøm som å flytte til Afrika for resten av livet! For noen er det vanvidd, og rent fornuftig sett så er det jo egentlig det. Jeg velger å reise ifra luksusen og overfloden i trygge, komfortable Norge hvor all familie og venner er. Til hva? Jeg vet ikke. Jeg vet at det blir uutholdelig varme. Stor fattigdom. Hjerteskjærende historier. Korrupsjon. Prostitusjon. Sult. Død. Enorme utfordringer.

20121230-010552.jpg
MEN! Det blir liv! Glede! Lykke! Takknemlighet! Frihet! Gledestårer! Barnelatter! JEG kan være med å bidra til det. Jeg kan gjøre en forskjell, og dele av den overfloden jeg har, med de som ikke har noe. Og jeg velger å ihvertfall prøve, rett og slett fordi det er drømmen min. Og jeg vil heller prøve, og ende opp med å ikke få det til, enn å sitte hjemme i Norge og ikke tørre å bryte opp i A4 livet mitt på grunn av frykten for å ikke lykkes.

Matutdeling til de fattige i bushen
Jeg kan mette sultne mager

Og jeg håper inderlig at gjennom denne bloggen, og gjennom å følge meg på min reise til min livsdrøm, så kan du få inspirasjon til å gjøre noe med dine egne drømmer. Hva de enn er. At du skal våge å gå utenfor boksen, og ikke gå hele livet å tenke å “hva hvis jeg hadde prøvd?” For om man prøver hardt nok, så kan man få til hva man vil!

Jeg forstår at noen er mer bundet opp i forpliktelser enn andre, og at ikke alle har sørget for at ektefellen/kjæresten er med på laget som jeg gjorde, før det er for sent, men alle kan gjøre noe! Det går for eksempel ann å støtte med penger, slik at de som er ute i felten, som meg og Stig Ove, har større muligheter for å hjelpe. Ideene og visjonene er mange, men den største utfordringen er som regel økonomi. Noen få kan ikke hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen:) Her har for eksempel Iris Ministries som vi skal jobbe gjennom, et fadderprogram hvor man kan være sponsor for et barn. Enten på barnehjemmet, eller en landsbyunge.

20121230-005856.jpg
Rolland Baker(leder for Irismin med kona Heidi), sa da vi var der ifjor: “de rikeste er ikke de som har mest, men de som nøyer seg med minst.” Og jeg vet – jeg vil leve et rikere liv i Mosambik, enn i Norge. Fordi det er drømmen min, det er det hjertet mitt lengter etter.

20121230-010643.jpg
Hva er dine lengsler og drømmer? Det er aldri for sent å gjøre noe med det. Og ingenting er for lite. Våg å drøm! Våg å prøv!

Afrikadrømmen min

Afrikadrømmen min

Linda og JosefinaJeg har nok alltid vært litt spesiell på en del områder. Da de fleste andre drømte om å vokse opp til et A4 liv med stødig

jobb og familieliv og å slå seg til ro på ett sted, kjente jeg panikken bre seg i kroppen min. Det var skrekken min! Å bosette meg for «alltid» et sted, med samme jobben år etter år.. Jeg var livredd for at det skulle hende meg.

Siden jeg var fem år gammel, har jeg drømt om å bo i Afrika og hjelpe gatebarn og drive barnehjem.

Pappa har fortalt at da jeg var fem-seks år gammel og det gikk reklamer for hjelpeorganisasjoner av afrikanske barn med oppsvulma mager, stod jeg foran tvskjermen og gråt og sa “pappa, når jeg blir stor, skal jeg reise ned å hjelpe de.” Jeg husker også at hver kveld da jeg bad kveldsbønn med mamma, måtte vi huske på å be for alle de stakkars barna i Afrika som ikke hadde mat eller noe sted å sove.

gatebarn gatebarna

 

Og den drømmen har fulgt meg og formet meg opp gjennom hele oppveksten. Etterhvert som jeg begynte å bli 9-10 år ble det litt flaut å svare at jeg skulle bli misjonær når jeg ble stor, spesielt fordi jeg så at de voksne ikke tok meg helt seriøst, og kanskje regnet med det var en fase som ville gå over. Jeg stilte spørsmål ved om dette var en drøm jeg hadde fordi jeg er godhjerta, eller om det var et kall Gud har lagt ned i hjertet mitt. Som dere kanskje forstår så er jeg vokst opp i en kristen familie, hvor jeg lærte å kjenne Gud som en levende, kjærlig Far som har en plan for livet til hvert enkelt menneske. Jeg visste at dersom det var en drøm Gud hadde lagt ned i meg, ville jeg gå helhjertet inn for det.

En dag da jeg var rundt 10 år låste jeg meg inne på rommet mitt, og sa til Gud at jeg ikke ville gå ut før han bekreftet om det var Hans vilje for livet mitt at jeg skulle flytte til Afrika. Jeg slo Bibelen min opp på et tilfeldig sted, og landet på 1 joh. 3.16-18 hvor det står: Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus ga sitt liv for oss. Så skylder også vi å gi vårt liv for våre søsken. Men den som har mer enn nok å leve av og likevel lukker sitt hjerte når han ser sin bror lide nød, hvordan kan han ha Guds kjærlighet i seg? Mine barn, la oss elske, ikke med tomme ord, men i gjerning og sannhet.

Disse ordene stakk i hjertet mitt, og jeg kjente en dyp indre overbevisning om at dette var meningen med mitt liv; jeg skal elske de som ingen andre elsker!

 

Stig Ove og meg i Pemba

Og da begynte det for alvor. Jeg lengtet inderlig etter den dagen da jeg skulle reise til Afrika. Men alt har sin timing, og det ble mange år med utålmodig venting. Da jeg var 16 år fant jeg mannen i mitt liv, og før vi ble kjærester måtte han svare på om han kunne tenke seg å flytte til Afrika med meg. For alltid. For det er ambisjonen min. Jeg vil gå all in. Bygge hus og slå meg ned. For akkurat der, i varme, stinkende fattigdommen kan jeg se for meg å bo i 30-40 år på ett sted. Han sa heldigvis ja, og vi giftet oss knappe 2 år senere, 1 1/5 mnd før jeg fylte 18.

Høsten 2011, reiste jeg endelig for første gang til Afrika. Et par år tidligere hadde jeg hørt om Heidi Baker, en amerikansk misjonær som drev et stort arbeid i Mosambik, med over 10 000 menigheter, og de mettet flere 1000 mennesker daglig. Og med engang jeg leste om hennes arbeid, begynte jeg å storgråte. For jeg kjente at akkurat dette var hjertet mitt! Å mette de sultne, elske de forhatte, elske de foreldreløse. Og å gi de Jesu kjærlighet. Og derfor reiste vi ned til Pemba i Mosambik og gikk hennes Harvest School, en 10 ukers misjonsskole. Det var 10 utfordrende og fantastiske uker på mange måter. Mer om oppholder vårt i Pemba kan du lese her.

 

Meg og to av gatebarna

Matutdeling til de fattige i bushen

Vi reiste hjem igjen til julen 2011 for å føde vårt første barn hjemme i Norge i mai, og så skal vi etter planen bli i Norge i et par år for å tjene opp penger før vi setter oss på flyet til Mosambik med flyttelass og enveisbillett. Da skal vi jobbe sammen med Heidi Baker og hennes misjonsorganisasjon Iris Ministries. Etter å ha vært i Mosambik hos Heidi Baker en stund og lært av de, så er planen å flytte til Swahilikysten hvor vi vil starte opp barnehjem og menighetsarbeid fra scratch. Så dette blir en spennende reise!

Vi får ingen lønn for det arbeidet vi gjør der nede, så vi er avhengige av støttepartnere og folk som vil støtte oss i det arbeidet vi gjør. Dersom du har lyst å gi en gave til vår Afrikakonto, er du velkommen til det. Informasjon finner du på min og min manns hjemmeside her.

Det er her jeg hører hjemme!