Ærefullt oppdrag

Ærefullt oppdrag

Det beste jeg vet er å demonstrere kjærlighet for folk. Demonstrere vennskap, uselviskhet, nestekjærlighet, behandle folk bedre enn de fortjener, og som familie. Handling sier mer enn ord, og jeg ser mer og mer hvor ofte folk rundt meg føler seg elsket på grunn av det jeg gjør. Som et husbesøk, en pose med mat, sårstell eller å hjelpe barna med skoleutgifter. Eller bare at jeg stopper og hilser på de når jeg går forbi.

Ei av de unge damene i menigheten vår har vært veldig sjenert og vanskelig å komme innpå. Jeg vet ikke mye om fortiden hennes, men jeg følte hun hadde piggene ute bestandig. Hun har vært med i det utvidete fellesskapet vårt, men alltid anonym og litt i bakgrunnen. Hun har vært gravid de siste åtte månedene, og jeg har prøvd å ta godt vare på henne. Hun har gradvis åpnet seg opp for meg, og kommet til meg for råd og veiledning. Jeg har kommet hjem til henne på besøk, bare for å måle blodtrykk og gi henne litt juice og mat og spørre hvordan hun har det. Jeg har oppfordret henne til å ringe dersom hun trenger hjelp med noe, og å ringe om hun trenger skyss til sykehus når fødselen er i gang.

Onsdagsmorgen våknet jeg halv sju av at det banket på porten vår. Jeg var rask med å slå på telefonen min, som jeg har begynt å slå av på natta, fordi folk ringer til alle døgnets tider. Jeg hadde egentlig tenkt å ha telefonen på nå når hun nærmet seg termin, men det var fortsatt tre uker igjen. Der hadde det tikket inn melding fra denne jenta ved midnatt om at hun hadde vondt i magen. Klokka seks skrev hun at hun hadde født i full fart hjemme, ei lita jente, og at hun ønsket at jeg kom. Jeg spratt opp av senga, rasket med meg litt babyklær og bleier som jeg hadde kjøpt til henne, og hoppet i bilen. Når jeg kom hjem til henne var hun inne i et lite rom sammen med bestemora si, og hun skalv fortsatt og var full av svette etter fødselen, og babyen hadde blod og fett over hele seg. Sophia ble så glad for å se meg, og skyndte seg å gi meg babyen, og å gi meg en stor klem. Det var tydelig at hun følte det veldig betryggende at jeg kom. Vi satt en liten stund på senga og snakket om fødselen og hvordan det hadde gått, før jeg prøvde å veilede henne med amming. Her er det vanlig å ikke amme noe særlig de første dagene, fordi de tror at de ikke har melk uansett. Ofte får de råd av de eldre i landsbyen om å gi vann med salt i fram til melka kommer… Jeg fortalte henne også om viktigheten av hud mot hud kontakt med babyen.

Bestemora hennes kom inn med en balje med varmt vann og et såpestykke med Sunlight som hun vasket babyen med, før jeg kledde på henne. Etter det dro vi på sykehuset, hvor hun måtte sitte fem timer og vente på lege for å få sjekket seg, og få BCG og poliovaksine på babyen. Det gir de umiddelbart etter fødsel her. Mannen hennes kom etterhvert etter å ha sendt eldstemann på skolen, og var så takknemlig for at jeg var der sammen med kona hans. De var så utrolig glade for all hjelpen jeg hadde gitt de, og pappaen bad meg om å gi navn til babyen. Det er en utrolig stor ære, og nesten litt skummelt, for et navn er jo noe du skal leve med resten av livet! Jeg takket for æren, og sa jeg skulle gå hjem og be før jeg bestemte meg.

Etter det måtte jeg skynde meg til Mombasa for å kjøre venninna mi Gerd-Karin til flyplassen som reiste hjem på onsdag, men på kvelden dro vi tilbake sammen med noen venner. Jeg hadde kjøpt masse bleier (det koster over 80 kr for 34 pampers her!), babyolje, babysåpe, våtservietter, brød, mel, juice, norsk sjokolade og hadde med mer klær etter Sarah. Vi hadde også med et par leker som Leo ville gi til Yasin i storebrorgave. Før vi kom fram, kom først sønnen hennes, Yasin, og løp oss i møte og slengte seg i armene mine. Han var også veldig reservert før, men etter at jeg trøstet ham og hjalp ham til legen etter at han brakk armen sin for et par uker siden, har han blitt veldig sjenerøs med klemmer;) Han spurtet avgårde for å fortelle mammaen at vi kom. Da vi kom fram til huset kom også Sophia og gav meg en god, lang klem, og var så glad. Naboene kom ut av husene sine for å se hvem disse hvitingene var som kom til nabolaget deres.

Se så skjønne den stolte storebroren og mammaen er!

Etter å ha brukt et par dager på å bestemme oss, følte både jeg og Stig Ove at Rakel var et fint navn til denne babyen. Jeg skrev et ark som jeg leste opp og gav til foreldrene med hva navnet betydde og hvorfor vi valgte dette navnet, og avsluttet med å si at vi valgte den norske versjonen av Rachel for å representere at hun fikk navnet sitt av sin norske familie som er veldig glad i henne. Både mammaen og pappaen hadde tåre i øyekroken, og jeg mest av alle. Atmosfæren i rommet var til å ta og føle på. Så mye glede, kjærlighet og takknemlighet. For en ære å få leve livet sammen med så mange fine mennesker, og å leve som en stor familie. Å få kjenne at enhet, tillit og vennskap vokser i takt med hver lille handling av kjærlighet. Igår kveld sendte Sophia meg en SMS og takket meg atter en gang for alt jeg hadde gjort for henne og for dem, og for at jeg var så snill mot de. Jeg skrev værsågod og at jeg var veldig glad i henne, og hun svarte at hun ble så utrolig glad av å høre meg si det, og at jeg hadde forandret livene deres med å være en venn for de.

Dette er kjærlighet i praksis. Dette er misjon. Dette er evangeliet.

Legg gjerne igjen en kommentar, da blir jeg glad:)