En dag i mitt liv

En dag i mitt liv

Denne dagen startet ganske bra. Ungene sov til sju, og jeg hadde god tid til å drikke kaffe og lese i bibelen mens Sarah fortsatt sov. Vi hadde bønnemøte kl ni som vi har hver morgen, og idag kom det hele atten voksne og ti barn. Vi hadde en kjempefin time sammen, og jeg la planer om å besøke noen av damene på ettermiddagen.

Etterpå ringte jeg Huduma Centre, som er et offentlig kontor hvor de hjelper deg med alle slags offentlige tjenester. Jeg ringte for å etterspørre fødselsattesten til Sarah, som jeg har gjort hver dag de siste to ukene. Det skulle ta to uker å få den, men det har nå gått seks uker. De tok ikke telefonen, så jeg bestemte meg for å ta en tur innom før jeg skulle på klinikken med Sarah og ta ny dose vaksiner. De hadde egentlig lovet at den skulle være her på fredag.

Jeg troppet opp der med alle tre barna, og siden de enda ikke hadde fått tilsendt fødselsattesten fra Nairobi, bad jeg om å få snakke med sjefen. Jeg ble sendt ned på et kontor i et nabobygg, og forklarte dilemmaet mitt. Om to måneder går visumene våre ut, og før den tid må jeg til den norske ambassaden i Nairobi og søke om norsk personnummer og pass for Sarah, og for å gjøre det trenger jeg den kenyanske fødselsattesten. Fordi vi også må ta DNA prøver på den norske ambassaden (for å bevise at Sarah er vårt barn…) tar hele prossessen 2-3 mnd, og da sier det seg selv at jeg har litt hastverk! Neste uke får vi besøk fra Norge, og vi ville helst komme oss til Nairobi før det. Ambassaden er kun åpen mandager og torsdager, og jeg er nødt til å dra dit denne torsdagen, som betyr at vi må reise imorgen tidlig.

Sjefen var veldig hjelpsom, og tok noen telefoner for å nøste opp i dette for meg. Jeg satt inne på et varmt, tett kontor med en svett Sarah i bæresjalet og to utålmodige barn som helst ville hjem og spise lunsj, for vi hadde allerede vært der en time. Han ringte et kontor i Malindi som kunne lage fødselsattesten til meg idag, dersom jeg kunne reise dit og hente det (én times kjøretur hver vei). Men først måtte vi ha en bekreftelse fra landsbyhøvdingen på at jeg hadde født hjemme, for hovedkontoret i Nairobi hadde visst stusset på det, og også originalen på fødselsbekreftelsen han hadde skrevet etter fødselen. Dessverre hadde landsbyhøvdingen i Mnarani et slag for et par uker siden, og han er nå sengeliggende. Så vi måtte derfor bli med en agent hjem til huset hans, hente nøkkelen til kontoret, og så dro vi til kontoret. Her var jeg smart nok til å be Stig komme og hente ungene hjem, for jeg skjønte at dette var ikke fort gjort. Etter å ha lett gjennom alle papirene uten hell fant vi ut at serienummeret på kvitteringen min ikke matchet serienummeret på originalen, og vi måtte derfor gå tilbake gjennom hele landsbyen til landsbyhøvdingens hjem igjen, for å be han lage en ny fødselsbekreftelse! Han greide ikke å skrive, men han insisterte på å gjøre det selv. Etter å ha skrevet utenfor papiret på et par forsøk godtok han motvillig å ta imot hjelp… Da vi skulle sjekke at det hadde blitt gjort riktig, oppdaget vi at han hadde skrevet direkte på duplikatpapiret, og det dermed ikke hadde blitt laget en kopi. Han har derfor skrevet annenhver fødselsattest på originalpapir og duplikatpapir, og dermed har hver eneste fødselsbekreftelse han har skrevet i hele sin karriere feil serienummer i forhold til papirene han har sendt inn til myndighetene, og kvitteringen foreldrene får med seg! Det er helt absurd. Ikke rart at folk ikke gidder å styre med fødselsattest til barna sine… De går jo ikke prosessen i sømmene slik jeg har gjort, så de venter i åresvis og lar saken ligge.

Vi dro så tilbake på kontoret, ventet der en ny knapp time før de fikk sendt papirene via bilde til Malindi, og med lovnad om at fødselsattesten skulle være klar før jeg fikk kommet meg til Malindi. Klokka var nå tre og kontoret stengte halv fem, så med en times kjøring begynte tiden å bli knapp. Jeg hadde nå styrt med dette frem og tilbake i fem timer, med mye gåing under den sterke sola, ingen mat og med stakkars Sarah i bæresjalet, og jeg kjente jeg begynte å bli veldig sliten. Da jeg skulle gå opp den bratte bakken fra kontoret og til veien kjente jeg at jeg såvidt slepte med meg føttene. Jeg skyndte meg hjem, hev i meg litt mat, og skiftet bleie på Sarah. Rett før jeg skulle gå ut i den ventende taxien kom det et par menn på døra som spurte om hjelp fordi de hadde en nødsituasjon. En nevø som har blitt drapstruet av noen andre menn hadde forsvunnet idag tidlig, og de fryktet for sikkerheten hans. Jeg sa at jeg desverre var på tur til Malindi og kunne ikke hjelpe de med mer enn å be en rask bønn for de, og gjorde det.

I Malindi gikk det heldigvis fort unna, og for en gangs skyld gikk ting etter planen, og jeg fikk ENDELIG fødselsattesten til Sarah! Etternavnet var stavet feil, men jeg håper den norske ambassaden godtar det, for dersom jeg skulle få endret det måtte jeg tilbake til Kilifi og starte prosessen på nytt!!

Deretter var det bare å rushe hjem igjen, senke skuldrene, og fortelle ungene at imorgen skal vi ta toget og dra til Nairobi! Esther ble så glad og sa at hun gleder seg sånn at hun kommer ikke til å få sove inatt! Hun syns det er så gøy på den norske misjonsbasen/skolen vi bruker å bo på. Mammaen og pappaen er ikke like begeistra. Det blir en veldig kjedelig tur, med full fart og ærend, og så rett hjem igjen. Men det blir godt å endelig få komme igang med prossessen av å gjøre Sarah norsk, slik at hun kan få være med oss ut av landet når visumene våre går ut:)

En dag som er et godt eksempel på hvordan en liten ting som egentlig skulle være så enkelt som å plukke opp et papir på et kontor, ble et helt dagsprosjekt! …. Og vaksinene må vente til neste uke!

Del dette innlegget:

Share25

Tweet


Print

Email

September 26, 2017

Leave a reply

Legg gjerne igjen en kommentar, da blir jeg glad:)