Da jeg var liten brukte jeg og småsøsknene mine å synge mye sammen med pappa på gitar. En av sangene som vi sang mye, er «Pappa, er det sant?» av Jan Honningdal. Den handler om et barns tanker om andre barn som ikke har det like godt som henne selv.

Denne sangen er nok en stor del av hvorfor den drømmen som lå på mitt hjerte vokste seg så stor og levende som den gjorde allerede som liten jente. Fortsatt kjenner jeg at det kribler på innsiden når jeg hører sangen, og den synges jevnlig for Esther:) For det er så sant! Vi kan være med å hjelpe til, ihvertfall littegrann!

Sangen kan høres på YouTube her.

Istedet for «Kjære, lille Marianne», brukte pappa å synge «Kjære Linda, Lise og Line»;-)

 

 Pappa, er det sant?

Pappa, er det sant, at det fins barn som fryser?

20130104-195338.jpg

Er det sant at ikke alle har det slik som jeg?

Er det noen barn som gråter, uten at mammaen kan trøste?

Er det sant at ikke alle har sin egen seng?

 

Pappa, er det sant, at det bor barn på gata?

Er det sant at ikke alle har sitt eget hjem?

Er det sant at de må sove utpå fortauet om natta?

Er det sant at disse barna, nesten ikke har mat?

 

Kjære, lille Marianne, det er faktisk sant

At tusenvis av barn idag, nesten mangler alt

Ikke har de mat og klær, og ikke hus og hjem

Noen barn har ingen mamma som kan trøste dem

 

Pappa, tror du vi, kan hjelpe disse barna?

Tror du vi kan gi litt av den maten som vi har?

Tror du jeg kan gi en penge som jeg har på sparebøssa?

Tror du vi kan hjelpe disse, tror du det går ann?

 

Kjære lille Marianne, jeg tror at vi kan!

Å være med å hjelpe til, ihvertfall litegrann

For barn som har det vanskelig, trenger òg en venn

Som kan gi litt hjertevarme, som kan trøste dem