Selv om vi er over perioder med sykdom og den første innkjøringsfasen, så er jeg følelsesmessig inne i en vanskelig periode nå. Jeg har sagt det før og sier det igjen; Misjonærlivet er så langt fra glamorøst som du kan få det. Det er beintøft. For både kropp og sjel. Det er så mye elendighet, nød og håpløshet at jeg har mest lyst til å skrike og løpe vekk. Allerhelst reise hjem og glemme at det eksisterer. Behovene er så overveldende store! På alle plan. Det er behov for ALT. Fra seksualundervisning til bandasjer og medisiner. Fra traumatiserte barn som trenger å bli elsket, til disippelgjøring og vennskap. Fra skoleutstyr til mat og klær. Det er bokstavelig talt behov på alle nivå du kan tenke deg her. 

Hvordan greier man å åpne opp hjertet sitt og gi av seg selv, men samtidig ikke bli helt ødelagt av sorg? Det er mitt dilemma om dagen. Jeg sliter med å finne balansen mellom å stenge følelsene inne for ikke å la ting gå inn på meg, bare for å finne ut at det gjør at jeg ikke greier å vise like mye kjærlighet til de som trenger det. Men åpner jeg meg opp for mye, så blir jeg mer sårbar, og blir mer påvirket av alt det triste jeg ser daglig.

Spesielt å være helsepersonell her er tøft.. Noen dager tenker jeg hvor mye enklere det hadde vært å ikke vært helsepersonell, men bare kost med babyene og ungene uten å måtte tenke på deres medisinske historie og behandling. Og uten å behøve å være den første på åstedet i ulykker og katastrofer, og måtte være den som bruker timesvis på sårstell og akutt behandling.. Selve sårene, sykdommene og behandlingen er ikke det som plager meg, for store sår, blod og gørr, det skremmer meg ikke. Men det som er så hjerteskjærende er at vi ikke har muligheten til å gi dem så god hjelp som de burde ha hatt. Småe, elendige bandasjer, dårlig insulin, og mangel på medisiner. Prosedyrer som burde vært sterile blir gjort halvrent. Sykdommer som hadde krevd sykehusinnleggelse i Norge må vi prøve å håndtere på vår lille klinikk som best vi kan. Det er tungt. Å slå seg til ro med at man bare kan hjelpe til en viss grad, selv om det betyr at mennesker tilogmed dør. Det strider mot alt inni meg.

DSC_0211

På vei til jobb

Og så er det jo alle barna med grusomme historier. Om hvordan fedrene har seksuelt misbrukt de, moren prøvd å kvele de, mishandlet de, og neglisjert de. Hvordan man kan unngå å bli knust av slike historier? Noen ganger er det nesten best å ikke vite! Men å dra hjem og late som ingenting er ikke aktuelt. Hjertet mitt er grepet for alltid. Det er ingen vei tilbake. Dette bibelverset følte jeg traff godt, det som er streket under med gult:

IMG_2167

 

Men så er heldigvis ikke alt håp ute. For det finnes En som helbreder mitt sønderknuste hjerte. En som holder motet mitt oppe når alt er tungt. En som gir meg styrke og glede til å elske mennesker i sin verste nød. Men uten å øse hjertet mitt ut foran Gud, og gi alle byrdene mine til Ham, hadde jeg ikke holdt ut en dag til. Kjære Jesus, jeg er så avhengig av deg!