Hei alle sammen! Det har vært stille lenge på bloggen. Alle som følger oss på sosiale medier; Facebook, Instagram eller Snapchat, har fått glimt av de siste par månedene. Det har vært en utrolig intens periode, og når jeg tenker tilbake så er det helt absurd hvor mye som har skjedd og hva vi har gått gjennom. Jeg skulle ønske jeg hadde vært flinkere til å gi dere regelmessige drypp her inne, da jeg vet det er flere som leser bloggen som ikke er på andre sosiale medier. Men la meg prøve å gi dere en kort oppsummering, før jeg i et eget innlegg kan gå mer i dybden på hvordan de ulike situasjonene påvirker oss, og hvordan ting blir framover.

Valper fikk vi også 5 august – blanding av schæfer og boerboel.

Livet har alltid vært svært travelt her, som småbarnsforeldre og pionerer i et misjonsarbeid vi har startet fra scratch selv. Hvor vi bygger opp en misjonsbase, samtidig som vi driver en menighet, diverse bistandsprogram i landsbyen som inkluderer voksenopplæring, skolefadderprogram og ungdomsarbeid, og vi er firebarnsforeldre, i tillegg til at vi har fosterbarn og flere ungdommer som bor her på misjonsbasen vår. I tillegg kommer utfordringene med at å bo i et fremmed land er en byråkratisk labyrint, som det er vanskelig å manøvrere seg i, og som tar mye tid og penger. Daglig kommer naboer på døra og vil ha hjelp, råd eller penger, og det er mye å manøvrere, og dagene er knappe.

Allerede i juni hadde vi det kjempetravelt med søking om endring av styre i NGO, kjøping av land, planlegging av byggeprosjekt, begynte å jobbe med fornyelse av arbeidsvisumsøknad, og fokus på ledertrening og bibelundervisning i menigheten. Vi holdt nettopp på å få kjørt inn materialer til å bygge toalett på kirketomta. Så ble plutselig pastor Peter syk i slutten av juni. Jeg var også mye syk i samme periode, og testet meg for covid tre ganger, alle ganger negativt. Peter derimot ble som dere kan lese i forrige blogginnlegg innlagt på sykehus i Mombasa med covid, og i tillegg til alle våre egne arbeidsoppgaver, måtte vi nå plutselig håndtere hans arbeidsoppgaver i tillegg. De første par dagene var det greit, for han var fortsatt bevisst, og dersom det var noe veldig viktig, kunne jeg ringe han. Men fort ble han bevisstløs, lagt i koma, og jeg måtte nå plutselig finne ut av alt selv. Han hadde jo selvsagt ikke planlagt å bli syk, så det var ingenting som var forberedt. Regnskap som var uferdig, avtaler med folk som ingen andre visste om, og oppfølging som aldri ble gjort. Materialer og forbruksvarer som skulle kjøpes inn, og jeg måtte nå selv finne nummer til lastebil, dra i jernvarehandelen og finne ut av alt det praktiske. Kirkemedlemmer som vi fulgte opp som han hadde telefonnummer til, gikk nå ukesvis uten tilsyn fordi jeg ikke hadde tid til å ta meg av alt selv. Prosjektet Stig og Peter hadde med å besøke alle kirkene i kirkesamfunnet vi samarbeider med ble islagt, med kun 2 av 15 menigheter igjen.

Vi kom oss gjennom den første måneden, samtidig som at jeg besøkte Peter regelmessig i Mombasa, som lå i kunstig koma. Jeg ble bindeleddet mellom sykehuset og familien, og hadde daglige telefonsamtaler til legene for å få dagens målinger av lungekapasitet. Den ble verre og verre, og vi visste at sjansen for å overleve minket hver dag.

Esther, Leo og Sarah startet i midten av juli 7 uker skoleferie, så de var hjemme oppi alt dette, helt til begynnelsen av september. Første uka av ferien deres fikk vi mulighet til å ta 5 dager ferie i et feriehus en time nord for her, som var helt himmelsk. Selv om vi var i hyppig kontakt med sykehuset og Stig brukte en av feriedagene på 6 t kjøretur for å besøke Peter (siste gangen han var våken før han ble lagt på respirator), så hadde vi noen fantastiske dager sammen med våre fire barn. Jeg lever for slike øyeblikk hvor vi kan bare være oss for en knapp stund.

Mens vi var på ferie, snakket vi om at Ndoros kne som han har strevd med i ett år, hadde blitt gradvis verre, og uka etter booket jeg en legetime. I august ifjor tok vi en MR som viste delvis avrevet korsbånd, men nå hadde det blitt forverret til helt avrevet korsbånd, og røket menisk på begge sider, og skadene var store. Legen var sjokkert over at han greide å gå på foten. Operasjon ble planlagt for neste dag og etter 8 t venting på sykehuset, fikk han endelig gjennomført operasjon. Dette ble starten på 3 uker intens og krevende rehabiliteringsperiode, hvor han trengte mye hjelp og tilsyn, og jeg brukte svært mye tid på å ta meg av han. Alle i familien bidro, og selv om det var en utrolig vanskelig sesong, så var det fint å føle hvor mye vi trengte hverandre, og at jeg fikk vise han omsorg og ta meg av han, på en måte som jeg aldri fikk muligheten til da han var liten, siden vi adopterte han som 17åring.

Nyoperert. Slik sov vi på sykehuset den første natta.
Sarah elsket å være med å kjøre Ndoro til og fra skolen hver dag.

Kun to dager etter operasjonen, var det full rulle med å få skoleelever innskrevet på videregående. Dette er en stor og tidkrevende prosess som Peter normalt sett har hjulpet meg med. Nå var jeg alene, og selv om jeg hadde et par ungdommer som hjalp meg, var det ingen andre som kunne håndtere skolepenger, innskriving, og masse andre praktiske ting. Jeg kjørte fram og tilbake mellom internatskoler, Kilifi, og å skynde meg hjem til Ndoro for medisinering og oppfølging. I tillegg til å ringe sykehuset i Mombasa og familiemedlemmer angående Peter.

Noen av ungdommene vi sendte på internatskole
Wasis datter Zuhura dro også på internatskole

5 dager etter Ndoros operasjon, 4 august, mens jeg satt på rommet hans kl 20.50 på kvelden og prøvde å smertelindre og hjelpe han, fikk jeg telefon fra sykehuset. Peters lungekapasitet hadde gått fra vondt til verre, og de ønsket at noen kunne komme å være med han. Jeg ringte kona som var høygravid, men hun hadde akkurat kommet hjem fra å ha besøkt han på formiddagen og ønsket ikke å dra, så Stig hoppet i dusjen for å gjøre seg klar. Ti minutter senere, 21.00 ringte jeg kona igjen og sa Stig går i bilen nå, men hun sa det var for sent. Hun hadde akkurat fått telefon om at hjertet hans hadde stoppet og de ikke fikk til å gjenopplive han. Tiden sto stille et sekund. Det var ikke overraskende med tanke på hvor dårlig han hadde vært, men likevel et sjokk. Så uvirkelig at dette kunne skje. At han faktisk var borte, var helt uvirkelig. Og det er fortsatt helt uvirkelig.

Han lå på et privatsykehus, da kona hadde en forsikring som dekket opp til 1 million shilling, og de trodde aldri han skulle bli så lenge på sykehus. Når tilstanden hans ble forverret ble det vanskelig å ta han ut derifra, for det fantes ingen andre sykehus med respirator og god nok behandling. Men sykehusregningen steg og steg, og tilslutt endte den på uvirkelige 4,5 mill shilling som er 340,000 kr. Det tok en måned med innsamling og hardt arbeid for å få samlet inn 187,000 kr, og etter at forsikringen dekket 75,000, godtok sykehuset endelig etter en måned å avskrive det resterende beløpet. Så på dagen én måned etter at han dro, fikk vi gravlagt ham. Det var en absurd og uvirkelig dag, men den fineste og mest ærefulle begravelsen jeg har vært i. Stig talte, og jeg delte minneord. Peters enke var ikke der, da hun samme morgen fødte deres første sønn, etter 5 jenter.

Etter det har livet vært mer travelt enn noensinne. De to universitetsstudentene som hadde hjulpet meg i et par måneder, dro videre på sine planlagte jobber i midten av august, og det har vært et strev å bare få oversikt over alt Peter hjalp med, som ble etterlatt i et solid kaos. Fordi han var veldig travel, tok han ofte med seg kvitteringer og papirarbeid hjem, og så tok han skippertak innimellom. Rapporter og notater gjorde han også i skippertak, og han hadde viktige ting skrevet ned i stikkordsform på papirlapper i lomma, eller samlet hjemme i ei notatbok. Ingen av de notatene har vi greid å finne i ettertid. Det var også masse viktig informasjon og ting å huske på som han kun hadde i hodet, som nå selvsagt er tapt. Kvitteringer mangler, regnskap er inkomplett, og jeg gruer meg til slutten av året når jeg vet at jeg må gå gjennom alt og prøve å få levert inn til skatteetaten i Kenya. Uoppdaterte lister på skoleelever vi sponser og avtaler med foreldre, gjorde at det ble mye forvirring og foreldre som kom på døra for å finne ut hva som skjer.

Allerede i juli bestemte Stig seg for å fortsette med prosjektet han og Peter hadde planlagt om å bygge toalett på kirketomta, og via en venn fikk vi tak i en ny murmester som snakket engelsk, da alle vi hadde jobbet med tidligere kun snakket swahili og var selvlærte murere som ikke var selvstendige i arbeidet sitt. Vi var veldig fornøyd med denne nye mureren som både var selvstendig og hadde gode ideer, og da vi i september fant ut at vi var nødt til å begynne bygging igjen på gjesteseksjonen, ansatte vi han igjen. Vi måtte nå få tak i arbeiderne vi hadde jobbet med tidligere selv, få tak i sand, stein og sement, og gjøre alt av planlegging selv. I tillegg har vi hatt store problemer med lekkasjer på vannrør på grunn av at tidligere rørleggere har gjort dårlig jobb, så Stig har måttet gjort mye problemsøking og fiksing selv. Det har vært intenst, men samtidig så er jeg takknemlig over at byggeprossessen har gått veldig problemfritt så langt, og vi er veldig fornøyd med arbeidslaget vi har, og framgangen. Men det er altoppslukende og tidkrevende, og det går hardt utover kapasiteten vår på andre ting – som blant annet å skrive nyhetsbrev!

Vi fikk det travelt med å bygge de resterende rommene på gjesteseksjonen, fordi i begynnelsen av januar får vi forsterkninger her på misjonsbasen vår! 2 januar kommer Tonje og Andreas Fjellvang flyttende for ett år med deres to barn, og i februar kommer Eimund og Cassie Skjæret og deres da nyfødte sønn etter. Det gleder vi oss enormt mye til! Det blir veldig godt med flere i teamet vårt, og ikke minst fellesskapet med gode venner. I tillegg får vi åtte stykker fra Ungdom i Oppdrag på 10 ukers teamtur fra januar til mars! Det blir utrolig gøy! Vi håper at vi får til å bli ferdig med de to tiltenkte sovesalene før det slik at de slipper å sove i telt eller på madrasser på takterassen.

Ting er ganske kaotisk og overveldende med byråkratiske ting som søknader, visum som utgikk i september, endring av styre i NGO og diverse annet som er vanskelig å navigere seg i. Samtidig som vi er fullt opptatt med bygging og prøve å få pengene til å strekke til. Flere ganger i uka kommer også mødre på døra og spør om hjelp til skolepenger, og jeg prøver å få implementert bedre rutiner for oppfølging og dokumentering, som har falt litt mellom stolene etter at Peter gikk vekk. Det er nok å henge fingrene i. Samtidig så har vi fortsatt huset fullt av ungdommer som kommer for leksehjelp, og søndagsgudstjenester hver uke. Vi gleder oss til vi blir flere ledere her, og det er mulig å starte opp med bibelgrupper og ungdomsarbeid igjen, for det har vi nå måtte legge ned. Vi måtte bare innse at vi greier ikke alt bare oss to.

Vi legger ofte ut oppdateringer på Instagram og Facebook, og jeg håper dere følger med oss der for å få med dere hva som skjer mellom de sjeldne bloggoppdateringene mine.

Og ønsker dere å hjelpe oss med å få ferdig gjesteseksjonen, så blir vi utrolig takknemlige! Vi mangler fortsatt rundt 200,000 kr for å komme i mål.

Vipps: 106514

Konto: 4266.16.29619

Swahili Coast Mission

Org.nr 916943490