Idag vil jeg tenke litt høyt og reflektere litt med dere rundt det med bistandsarbeid og å hjelpe folk, og også forklare hvordan vi gjør det, og erfaringer vi har gjort oss. Hva er egentlig den beste måten å hjelpe folk på? Er det den enkleste?

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er IMG-20210110-WA0008-1024x1024.jpg
Alle foto: Stig Ove Abildsten Gisnås


Det finnes jo utallige hjelpeorganisasjoner og også misjonsarbeid, men det jeg vil si er unikt med vårt arbeid, er at vi bor her på fulltid sammen med folket vi hjelper. Det gir oss en unik mulighet til å se tett på hvordan den hjelpen vi gir påvirker de på lang sikt. Vi kan gjøre individuelle unntak tilpasset de ulike familiene og behovene, og endre framgangsmåte etterhvert som behovene deres endrer seg.

Vi har nå bodd her i Kenya i snart fem år. Vi har drevet hjelpearbeid og misjon på ulike måter gjennom disse årene. Vi har hjulpet langt mer enn 100 ´barn på grunnskole, nærmere 50 ungdommer på videregående, og snart 20 på college/fagskole. Vi har også hatt mer enn 20 familier som har fått fast, økonomisk hjelp. Vi har gjort det på forskjellige måter. Gjennom å ha en til en fadderfamilier. Gjennom å gi de kontanter. Gjennom å betale direkte til skolene og ekstra til mat. Gjennom å gi de som kommer og ber om hjelp. Men etterhvert som vi lever med folket så ser vi at det er slettes ikke alltid at det er de som roper høyest som har det verst.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er IMG-20201127-WA0020-1024x768.jpg

Vi har forandret strategi flere ganger. For det er ingen tvil om at hjelpearbeid er utrolig vanskelig. Vi har kanskje alle lest historier om hvordan det har påvirket mennesker, både positivt og negativt.

I første omgang nesten utelukkende positivt og det ser ut som en solskinnshistorie. De sultne barna i filler får plutselig mat og nye klær. De får gå på skole, og foreldrene trenger ikke slite for å få råd til husleie og brødfø familien sin.

Men vi ser ofte at i et langtidsperspektiv kan det mange ganger gjøre vondt verre. De gjør seg avhengig av hjelp utenfra som ikke er bærekraftig, og den dagen det blir slutt på fadderpenger, så vet de ikke hvordan de skal stå på egne bein. Vi har erfaring med at noen slutter å jobbe fordi de får sponsorpenger. De føler de ikke trenger å jobbe og slite lenger, fordi de får pengene gratis. Så de ender opp med å sitte hjemme og bli alkoholikere istedet. Andre igjen tar pengene de får og bruker de opp på god mat, mens familien sitter sultne igjen hjemme.

Andre igjen fraskriver seg ansvar for egne barn. De bryr seg mindre om hvordan barna gjør det på skolen, fordi de ikke lengre kjenner smerten på kroppen ved å jobbe hardt for pengene, og bitterheten når de pengene blir sløst vekk på strykkarakterer og skulking. Noen går til og med så langt som å si at det nå er våre barn, og de forventer at vi skal hjelpe med alt de trenger.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er F834F91E-DAA9-45F2-B6DF-4A3869C8E4B6-768x1024.jpeg

Noen blir kravstor og bortskjemt, og fornærmet når de ikke får hjelp til alt. Ser det som en menneskerettighet å få dekket alle sine behov. Ved hvert minste problem i familien kommer de til oss og forventer at vi ordner opp og betaler. Hvis vi ikke gjør det så forsvinner de enten fra menigheten eller slutter å snakke til oss, eller snakker stygt om oss.

Dette er ikke alle. Det er ikke engang brorparten av folk. Men det er altfor mange. Derfor har vi gradvis integrert noen nye retningslinjer i måten vi driver hjelpearbeid på. For å ansvarliggjøre både foreldre og studenter mer i utdanningen av sine egne barn. Og for å luke ut de som ønsker å motta støtte fordi de ikke ønsker å kjempe for barnas framtid selv.

For du har de som oppriktig jobber beinhardt, og kjemper med nebb og klør for å greie å forsørge for barna sine, og utdanne de og gi de en bedre framtid enn de selv hadde. Likevel er det aldri nok. Kanskje de gjorde et dårlig valg av barnefar, ikke brukte prevensjon, eller har blitt forlatt av flere menn, som gjør at de nå sitter som alenemor, har en mann som ikke forsørger for de, og har 5-10 barn de ikke greier å betale skolepenger for. Ofte må de velge om de skal spise lunsj eller middag. De aller fleste kvinner gikk aldri på skole selv, og har et dårlig utgangspunkt for å utdanne barna sine. De er hjemmeværende og er forventet å levere mat på bordet og ta seg av barna, og mannen gir ofte et par hundrelapper hver uke, som er langt fra å dekke behovene hjemme. Så vi ønsker selvsagt å hjelpe så mange som vi kan, men fordi vi skal leve her for alltid, må vi finne en bærekraftig måte å gjøre det på, slik at de styrker seg selv, istedet for å bli avhengige av oss.

Målet med sponsorprogrammet vårt, er at ingen skal behøve hjelp for alltid. Det er ment å være en måte å få de opp på beina og midlertidig holde de oppe mens de lærer hvordan de kan stå på egne bein. Det er som ordtaket «Gi en mann en fisk, og han har mat for en dag. Lær en mann å fiske, og han har mat for resten av livet.» Så en av våre kjerneverdier er å utruste folk til at de skal greie å bli selvstendige – såkalt hjelp til selvhjelp. Men det er ikke til å stikke under en stol at det er vanskelig, og mange trenger likevel hjelp i en periode for å komme seg på beina, og til de kan lære å tjene penger på egen hånd. Vi har flere suksesshistorier hvor det har fungert bra; Vi har gitt noen startkapital til å starte en grønnsaksbod, og de har greid å holde det gående og til og med gjort det så bra at vi har sluttet å støtte de økonomisk. Vi har kjøpt fiskenett og fiskebåter, og på den måten greid å hjelpe hele familier ut av fattigdom langsiktig, og gjort at de greier å både betale skolepenger, bygge hus, og brødfø familiene sine.

Likevel har vi mange historier hvor det ikke har fungert bra. Hvor vi har gitt noen startkapital, men så har de brukt det på andre ting. Eller på grunn av mangel på kunnskap så solgte de varer uten overskudd, eller brukte opp overskuddet hver dag på mat, slik at de ikke hadde noe kapital igjen å kjøpe nye varer for. Eller de greide ikke å være tålmodige de første par vanskelige månedene før bedriften fikk grunn under beina, og de gav opp.

Et veldig normalt kulturelt problem, er at de aller fleste gir opp ved første prøvelse. Dette er et stort tema jeg vil snakke mer om senere, men kort sagt: Etter vår erfaring ser vi det at de som faktisk greier å få en ild i hjertet; å få en retning, et fokus på hvor de vil med livet sitt, har veldig mye bedre forutsetninger for å faktisk få et bedre liv og kjempe for å komme seg ut av fattigdommen. Derfor har vi stort fokus på menighet, relasjonsbygging, fotballteam, bibelgrupper og undervisning – for å bli en venn og tillitsperson som lever sammen med våre venner gjennom livets gode og vanskelige perioder, og for å styrke, støtte og oppmuntre når det trengs. Dette er en viktig del av måten vi prøver å hjelpe folk ut av fattigdom på – og et aspekt av arbeidet vårt som er ganske unikt, iforhold til mange andre større organisasjoner, og mange misjonærer/hjelpearbeidere som bor på et sted i kortere perioder.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er 8D6AE773-72E4-4A90-9974-680F29DCCDB4-1024x768.jpeg

Vi bor også periodevis med flere ungdommer, som vi oppdrar og disippelgjører gjennom å leve som en familie med de. Nå i skoleferien har vi hatt 6 tenåringsgutter boende hos oss, og selv om fire av de nå har dratt hjem, har vi fast to fosterbarn på 14 og 16 som mistet sin mor i november og nå bor hos oss, i tillegg til to lokale ungdommer.

Vi har stort fokus på leksehjelp, og fra jul til mars hadde vi leksehjelp hver eneste kveld og hver lørdag. Vi hadde åpent hus hos oss eller på stua i gjesteseksjonen hvor ungdommene fra landsbyen fikk komme og gjøre lekser og studere i grupper og med hjelp fra oss. Vi holder også nå på å organisere å starte opp igjen med dette fra neste uke.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er IMG_20210107_202136-1024x768.jpg
Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er FB_IMG_1614436895589-1024x768.jpg

Vi har gått mer direkte inn i samarbeid med skolene, og prøver å i større grad kanalisere støtten vi gir via skolene. For eksempel så har vi i landsbyen vi bor nå gått til den lokale barneskolen og bedt om hjelp til å identifisere de med høyest gjeld og størst problemer med å betale skolepengene på skolen deres, i tillegg til de med høyest fravær. Deretter har vi besøkt familiene og prøvd å finne ut årsakene til at de sliter med å betale skolepengene eller hvorfor ungene ikke møter opp på skolen. Har de blitt jaget fra skolen fordi de ikke har uniform eller skolesekk, men foreldrene har en lav, men jevn inntekt som gjør at de greier å betale de månedlige utgiftene selv, så hjelper vi de med å kjøpe det. Og dersom foreldrene sliter med å betale skolepenger av andre grunner enn at de ikke ønsker å prioritere barnas skolegang, så skriver vi de ned på lista vår.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er 4E9791AA-912B-4277-8093-C8F78912B5D6-1024x768.jpeg

Vi har begynt med at de i landsbyen vår som sliter med å sende ungene på skole, får tilbudet om å komme å jobbe hos oss for å betale for skolepenger. Det vil si at når vi har bygging på basen vår, prioriterer vi å ansette foreldre som har barn på den lokale barneskolen. Det gir en mulighet for at de som kun spør om penger fordi de ikke gidder å jobbe for det selv, ikke er interessert, mens de som oppriktig ønsker å sende barna på skole, men mangler jobb, nå har en mulighet til å tjene penger. Dette har blitt svært godt tatt imot, og fordi det også gjør at vi reduserer utgiftene til arbeidere, har vi sendt rekordmange barn på skole dette året. Det er selvsagt mange unntak hvor denne modellen ikke er praktisk – da det er mange tilfeller hvor omstendighetene ikke gjør det mulig for foreldre å komme og jobbe. Men som en hovedregel fungerer det veldig bra. Foreldrene føler også en stolthet over å tjene egne penger, spesielt mange hjemmeværende mødre som ikke kan å verken lese eller skrive, og som blir behandlet veldig mindreverdig av mannen hjemme, delvis fordi de ikke bidrar til økonomien i hjemmet. De er så oppmuntret og lettet over å ha en måte å kunne å tjene penger på, i motsetning til å sitte hjemme og bekymre seg og kjenne på dårlig samvittighet og skam for at de ikke greier å utdanne barna sine. Det har også gjort at vi har blitt kjent med veldig mange flere folk i landsbyen vår; de som aldri ellers går i menighet, har unger på fotballaget eller er en del av vår naturlige omgangskrets.

Dette bildet mangler alt-tekst; dets filnavn er 63775934-7F87-483B-9F1F-2E292CE5EC7D-1024x768.jpeg

Da avgangselevene på vår lokale barneskole – Nzombere Primary School – fikk eksamensresultatene sine for et par uker siden, ringte både rektor og styreleder oss og takket så mye for hjelpen. Skolen deres har slått alle tidligere resultater, og har blitt rankert den beste skolen i distriktet. Tenk det, en av de minst ressurssterke, fattigste skolene, produserer bedre karakterer og elever enn de store, populære skolene! Dette er skolen som vi før årsskiftet kjøpte 10,000 liter vanntank, vannbøtter, temperaturmålere og alt annet nødvendig utstyr for å gjenåpne skolene, og også betalte ned på gjeld til hver eneste elev som en julegave, takket våre en sjenerøs donasjon fra Frank Smed AS. Vi har hatt 5-20 elever fra skolen på leksehjelp ukentlig, og svært mange av elevene har fått økonomisk hjelp av oss. Dette har gjort at færre elever har blitt jaget fra skolen på grunn av gjeld, og de har fått en mer jevn undervisning. I tillegg har vi hatt foredrag for lærerne ved flere anledninger. Rektoren mente at både lærere, foreldre og elever var så oppmuntret og styrket i håpet om en bedre framtid på grunn av vår støtte, og at dette var en av de største grunnene for deres suksess.

Dette er et veldig konkret eksempel på at det vi gjør fungerer. Og jeg gleder meg over framtiden, og se hvordan både skolen, og ungene i landsbyen vår utvikler seg i årene som kommer.

Tusen takk for alle som støtter oss. Og dersom du har troa på det vi gjør – gjerne hjelp oss til å hjelpe flere, ved å støtte vår konkrete Skolefondkonto: 4266.17.44507 , eller generelt til vårt Misjonsarbeid: 4266.16.29619.