I februar ifjor startet vi opp med søndagsgudstjenester her i Nzombere, tomta vi flyttet til i september 2019, etter å ha bodd tre år i Mnarani, 25 min nærmere Kilifi by. I flere uker hadde vi fylt pickupen med unge og gamle som ble med til kirka vår i Mnarani, da det ikke er noen menighet her. De siste ukene kjørte vi to turer fram og tilbake med lasteplanet fullt, likevel var det ikke plass til alle som ønsket å være med. Da skjønte vi at vi måtte starte en menighet her i Nzombere. Vi leide en liten lokal skole ved fotballbanen, og begynte med gudstjenester. Det kom omkring 15-20 stykk på møtene, men vi rakk ikke mer enn et par uker før korona kom og stengte alt av menighetsaktivitet.

Vi hadde satt igjen 35 stoler inne i det lokalet i mars, og selv om lokalet var låst og stengt, hadde noen brutt seg inn og stjålet alle stolene våre. Vi var derfor tilbake til scratch.

Vi tror at en menighet er veldig viktig i et samfunn, for å være en pillar av håp, lys og et sted hvor folk kan samles i troen på Jesus og finne trøst og styrke, få støtte til å stå i livets vanskeligheter. Få undervisning og rådgivning om hvordan forvalte livet, økonomi og familie. Utifra det, så kan andre initiativ og hjelpetiltak i samfunnet vokse seg enda sterkere og bedre. Vi har aldri ønsket å bygge kirke på vår egen tomt, da vi ønsker at det skal være noe de lokale føler eierskap til, og ikke noe som tilhører oss. Da vi kjøpte tomt til Wasi i september, solgte den samme familien oss 2 mål for halv pris, i den hensikt at vi skulle bygge kirke der, midt i landsbyen.

Da det i oktober ble mulig å starte opp igjen, ønsket vi ikke å starte opp igjen på den samme skolen, vi ønsket istedet å vente til myndighetene gav tillatelse til alle aldersgrupper å møtes i menighet igjen, og deretter åpne på vår nye kirketomt. Så vi startet kun opp med søndagsskole på den gamle skolen i oktober. Det har fungert veldig bra, og mellom 60-90 barn kommer hver søndag. De elsker det, og det har blitt ukas høydepunkt for mange barn, og et samlingspunkt som mange, både kristne og ikke kristne setter pris på. Søndagsskolelæreren vår Benson flyttet for et par uker til Nairobi, så det ble et stort savn, men for øyeblikket har Wasis datter Zuhura tatt ansvar for søndagsskolebarna, og gjør en kjempegod jobb med de.

I januar tillot myndighetene endelig alle aldersgrupper å møtes i kirkebygg, og vi kunne endelig planlegge oppstart av vår nye menighet. Det er fortsatt mange restriksjoner, og man må bruke ansiktsmaske, desinfisere hender og måle temperaturer. Noe de fleste i landsbyen vår ikke er vant med, for de lever ganske isolerte her, og de lever ikke etter de samme retningslinjene til daglig. Men når man sitter på sine faste plasser med 1 m avstand, så har man lov å ta av seg ansiktsmaskene.

Vi begynte kun med å annonsere for fotballaget som Sirya og Stig trener, at imorgen begynner vi vår første gudstjeneste, alle er hjertelig velkommen. Og så raket vi en klarning under skyggen av noen cashewnøttrær, og satte ut stoler. 20 stykk kom denne søndagen, i tillegg til flere ungdommer som kom etter søndagsskolen. Stigs første preken var om hva menighet er, om at det er ikke et bygg, men mennesker som samles i enighet om at Jesus er vår frelser. Ingen er vi perfekte, vi har alle våre utfordringer, men menighet handler om å vandre sammen og vokse sammen. Sammen kan vi bygge sterkere og bedre familier, som vil gjøre samfunnet vårt sterkere og bedre. Alle var så glade, og det var tydelig at dette hadde vært et stort savn hos de.

Kenya er et veldig religiøst land, hvor flesteparten av de kristne er katolikker, og de er slettes ikke vant med en pastor som er så lite selvhøytidelig som Stig er. De bryter ofte ut i høylytt latter av humoren hans. Vi har bodd sammen med disse folkene en stund nå, bygget relasjoner med de over en lengre tid, og det merkes også godt nå når vi har startet menighet. De ser ikke på oss som fjerne stive utlendinger, men de føler seg trygge på oss, de vet at vi er her for å bli, og at vi elsker de og elsker Nzombere. Jeg elsker hvordan det for hver uke kjennes at vi mer og mer bygger familie og tillit med de. Nye mennesker kommer hver uke, og hver uke er det flere som vil bli ta imot Jesus som frelser i sitt liv.

Så langt har blant annet to av landsbyens største junkier blitt kristne, og fortalt at etter det har de helt mistet lysten på narkotika, som de tidligere hadde sterk trang til hver eneste dag. Det har ikke gått lang nok tid til å se varige endringer over tid, men de siste ukene sier de selv at de føler på en fred og glede de ikke har kjent før, og føler en stor byrde har blitt løftet av skuldrene deres.
Jeg elsker hvordan man her lever som en storfamilie. Dersom en baby gråter, er de andre kvinnene raske til å hjelpe moren med å ta babyen og prøve å roe han ned, slik at hun ikke behøver forlate gudstjenesten. Jeg er ikke vanskelig å be når det gjelder den skikken, og er ivrig barnepasser på gudstjenestene.
Både Sirya og vår sønn Ndoro har delt sine historier om hvordan de er vokst opp som muslimer, men nå har blitt kristne og har fått et helt nytt liv.
De tre siste søndagene har vi hatt bibelstudie på søndagsettermiddager, hvor vi hittil har sett forskjellige filmer på swahili som handler om hvordan å leve som en kristen. Det har vært veldig populært, og stua på gjesteseksjonen vår er stappfull hver uke.

Jeg har også startet jentebibelgruppe, hvor jeg samles med tenåringsjentene hver uke. Foreløpig er de fleste av de veldig sjenerte og innesluttede, men jeg gleder meg til å se påvirkningen dette vil ha i livet deres. Vi snakker om selvverd, selvrespekt, at det ikke er nødvendig å bli med hver gutt som prøver seg, det er lov å si nei… Denne landsbyen er kjent for narkotikamisbruk, og en skyhøy statistikk av tenåringsgraviditet. Jeg gleder meg til å gå sammen med disse jentene, med tid bli en de føler seg trygge på å betro seg til, og som kan forhåpentligvis hjelpe de til å bli selvsikre, gode, trygge jenter.