Det kan fort bli travelt bare med dagliglivet her på basen vår, og dagene kan fyke unna før jeg får tid til å gå ut å besøke naboene mine. Men idag prioriterte jeg det, da jeg hørte at en av naboene mine hadde født en baby for to dager siden. Dette er familien til Leos bestevenn, som han leker med daglig og som hver helg er på overnatting her. Denne gutten er 10 år men har aldri gått på skole før nå i januar, så han snakker kun swahili og stammespråket giryama. Likevel var det han som umiddelbart ble Leos første venn her, og de er uadskillelige. På grunn av han så er Leo nå flytende både i swahili og giryama! Folk er så imponert når de hører Leo snakke. Ikke bare behersker han begge språkene, men han snakker «slang»/gatedialekt, akkurat som de lokale gutta. Bortsett fra hudfargen glir han lett inn, og det er mye på grunn av Mwalimu.

Historien til denne familien minner meg veldig om Wasi, for dere som kjenner henne. Mammaen til Mwalimu er ei ung dame som aldri har gått på skole, gift med en eldre muslimsk mann som også er alkoholiker, hun er tynn og fremstår veldig nedfor og tynget, og virker å være nederst på rangstigen i lokalsamfunnet. Isolert og veldig fattig. Jeg har ved flere anledninger gitt de mat og klær, og da hun fødte barn nr 5 for tre måneder siden, både besøkte jeg og hentet henne på sykehuset, og kjøpte masse mat og gav klær til babyen.

Eldste dattera på seksten var en av de første som begynte å vise interesse for menighet da vi åpnet i februar ifjor, og ble frelst og var ivrig med den første måneden før myndighetene stengte menigheter og samlinger i mars. De neste månedene var det flere situasjoner i landsbyen hvor gutter ble oppdaget vandrende ute på natterstid sammen med forskjellige jenter, en gang var det en gutt på motorsykkel som ble sett med denne jenta på kveldstid, og han ble jagd vekk av naboer. I flere måneder har det gått rykter om at hun har vært gravid, og selv om hun har isolert seg hjemme og jeg har sett noen tegn, så har jeg ikke viet ryktene så mye oppmerksomhet, og bare prøvd å være en venn og ikke konfrontere henne med rykter og ord, da jeg vet at det er nok av folk som snakker om henne…

Men idag sendte mammaen hennes bud på meg, og fortalte at dattera hennes hadde født ei datter for to dager siden, og ønsket veldig at jeg skulle komme på besøk. Jeg tok med meg en stor pose med ugalimel, og dro på besøk. De ble så glade, og så stolte over at jeg kom. Det er litt uvant, men folk ser det som et veldig tegn på kjærlighet og ære når jeg kommer inn i huset og besøker de. De føler at naboene ser på de med litt mer respekt.

Jeg satt nesten en time og snakket med mor, datter og bestemor, som er der og hjelper til etter fødselen. Nå har mama Mwalimu en datter og et barnebarn med tre måneders mellomrom, og de kommer til å vokse opp som søstre. Hun åpnet seg opp og fortalte om vanskelighetene de går gjennom, om at hun ikke har nok melk til babyen sin (ikke noe rart så spinkel som hun er, hun får ikke i seg nok mat selv!), og de strever for å kjøpe kumelk som de koker og gir til babyen, da morsmelkserstatning er for dyrt. Dette vet alle vi nordmenn ikke er bra for tarmene på en tre måneder gammel baby… Mannen hennes er gammel og begynner å få dårlig syn, så han har pensjonert seg fra jobben som lastebilsjåfør, og går nå bare hjemme med en knøttliten pensjon fra staten, og selger narkotika for å tjene litt på siden…. Jeg spurte hvor mye han får i pensjon, men det visste hun ikke, for hun kan ikke å lese, og han forteller henne ingenting, han kommer kun hjem med litt såpe og mat nå og da. Hun jobber hardt med å selge små fisk for å tjene noen kroner til mat. Hun ble veldig ivrig da jeg fortalte at vi planlegger å forhåpentligvis snart starte opp med lese- og skrivekurs for voksne. Jeg fortalte at vi hadde gjort dette tre ganger tidligere i Mnarani, og både mor og bestemor var veldig motivert for å være med på det.

Hun fortalte at mannen i tillegg har en kone nummer to, som bor flere timers kjøring unna. Han har også seks barn der som han forsørger så smått for. Du kunne høre smerten i stemmen til både mor og datter da de snakket om dette.

Jeg er så glad for at swahilien min har blitt såpass bra at vi kan sitte og prate åpenhjertig uten tolk, og dele hjerte og liv sammen. Vi hadde en utrolig fin stund sammen hvor vi både lo og snakket om vonde ting, og jeg bad for de før jeg dro, og de var så oppmuntret og følte seg så elsket og sett. Dette er min favorittmåte å gjøre misjon på. Bygge relasjoner, være en venn, gjennom det blir behov tydelig, og ved å leve livet sammen som naboer og venner kan vi bidra på forskjellige måter som blir mer bærekraftig enn penger «gitt i det store sluket», eller uten personlig oppfølging. Jeg har veldig vondt av min venn og det vanskelige livet hun lever, men jeg er også oppmuntret, fordi jeg vet at fremtiden til henne og barna hennes kommer til å bli bedre. Vi kommer til å være her og følge de opp og hjelpe de.

For nøyaktig 11 måneder siden fødte naboen hennes Riziki tvillinger, og på grunn av dere sjenerøse venner forsørget vi morsmelkserstatning og mat for de i mange måneder. Nå jobber både far og mor vekselvis på byggeplassen vår og får derfor til å forsørge for barna sine. Nå er det denne familien sin tur.

Dersom dere har lyst å hjelpe meg med skolepenger, mat, såpe og morsmelkerstatning for denne familien setter vi veldig stor pris på hvert bidrag!

Du kan gi via

Vipps: 106514

Konto: 4266.16.29619.

Merk med «Mama Mwalimu»