Så deilig med hverdag og rutiner igjen! Eller, rutiner har vi jo hatt når ungene har vært hjemme også, men mer struktur er det ihvertfall med ungene på skole. Hver morgen er jeg oppe halv seks for å lage frokost til Ndoro, som drar på skolen halv sju. Vi har en morgenstund sammen, med bibel og bønn, så drar han avgårde. Da er det å mate høner, duer og kaniner, før de tre minste barna våkner. Da er det fellesfrokost med oss og Sirya, før sekker pakkes og ungene kjøres til skolen halv åtte.



Den av oss som kjører ungene til skolen er ikke hjemme før tidligst ni, og dersom man skal innom butikken eller gjøre ærend i Kilifi (20 minutter omvei), så blir det fort ti, halv elleve før man er hjemme. Da er det ikke lange tiden igjen før man må dra hjemmefra halv ett for å hente Sarah. Så er det lunsj, så skal ungene hentes halv fire, og Stig på fotballtrening kl fire. Jeg prøver å dra ut på besøk til naboer på ettermiddagene, men ofte går tiden fort fram til det er på tide å starte middagslaging og ungdommene kommer for leksehjelp. Nytt fra dette året er at Sarah skal starte med to lange skoledager i uka, som vil si fram til fire slik som Esther og Leo. Det blir spennende å se hvordan det går, og det blir fint med to dager med mindre kjøring og mer kontinuitet i det vi jobber med hjemme.

Men slik er det når man har småbarn, da blir alt annet litt mindre effektivt. Men innimellom dette er det mye annet å gjøre. Slik som nå jobber jeg med å ferdigstille regnskapet for ifjor, passe på at alle kvitteringer er registrert, og finne ut nøyaktig hvor mye vi brukte på forskjellige prosjekter. Som matutdeling, bygging, skolepenger, fadderbarn, osv. Da er det lettere å planlegge dette året, og se hvor mange flere vi kan sende på skole, hvilke byggeprosjekter vi kan planlegge, bygging av kirke og klinikk, osv.

Deretter er det takkebrev til alle som støttet oss i 2020, oppdateringer, planer for 2021, oppdateringer om fadderbarn, og mye mer. Planlegging av mat og handling, planlegging av styremøter og ledermøter, planlegging av fornyelse av arbeidsvisum og papirer. Vedlikehold av takrenner og rensing av vanntanker før regnet kommer, og andre praktiske ting på misjonsbasen. Det er mange forskjellige ansvarsområder å dekke når man driver eget arbeid. I tillegg har vi «private» papirer, som passøknad med Ndoro som krever turer til Nairobi, fornyelse av pass for meg, søknad om studievisum for barna som er påbudt og koster mye penger… Imorgen skal jeg og Ndoro ta en svipptur til Nairobi for å følge opp passøknaden hans. Det er ikke fort gjort, som det meste annet i dette landet.

Det er også bønn og bibelstudier, det er folk som kommer på døra for forbønn og hjelp. Det er forberedelse til søndagsmøter. Det er skolebarn å følge opp. Ungdommer å få tilbake på skolebenken. Og alt det må i mål før vi kan fortsette med byggeprosjekter som vi ikke er ferdige med, og vi ser hvor mye penger er igjen etter at skoleutgifter er betalt.

Vi har mange skolebarn og ungdommer som allerede er i systemet som vi har fortsatt med i år, men samtidig så er det også skrikende behov her rett utenfor døra vår.

Før jul gikk vi rundt i landsbyen vår og innhentet informasjon om alle som slet med å sende barna på skole. Det var over 90 barn. På grunn av lærdommen vi har gjort oss de siste fire årene, og at vi ikke kjenner de fleste godt nok, ønsker vi å være forsiktige med å forplikte oss med skolestøtte. Men det vi starter med, er å betale utestående beløp, slik at alle kan returnere til skolebenken og får slettet gjelden sin, slik at de kan starte med blanke ark. Vi skal deretter hjelpe de som trenger det med skoleuniform, bøker og sekker. Etter det, med hjelp av søndagsskolen som vi har startet her, og kirken som vi skal starte opp med neste uke, så blir vi bedre kjent med folk og deres familiesituasjon, og vi kan bedre ta avgjørelser om hvem vi ønsker å støtte fast.

I innlegget desemberoppdatering fortalte jeg dere om Ngala, som hadde funnet sin mor brutalt drept i begynnelsen av desember. Han bodde hos oss i nesten fire uker etter det, før han flyttet hjem igjen. Slektningene skulle ha et familiemøte for å bestemme hvem som skulle bo med han og søstera, som er ett eller to år yngre. I forrige uke kom en av onklene på døra sammen med barna. Han sa at det var ingen av slektningene her som ønsket å ta til seg barna, da de fryktet faren deres som tidligere har prøvd å både brenne ned huset og drepe mor og barn. Denne onkelen fortalte at han ville ta ansvar for de, men han bor en times tid unna her, og det er et problem fram til de fullfører siste året på grunnskolen i mars. Han spurte om de kunne bo hos oss i tre dager, før han skulle komme på fredag og hente de. Da skulle de være hos han i helga, før de skulle på skolen på søndag, hvor avgangsklassen skal bo i ukedagene fram til mars. Deretter skulle de reise til han i helgene. Vi sa ja til det siden det kun var tre dager.

Fredag kom, uten at onkelen dukket opp. Søndag kom, og onkelen som lovte å komme for å kjøpe madrass og mat for å ha med på skolen, kom ikke. Vi ringte han, og han sa nå han skulle forsøke å komme. Så ingen lovnader lenger, kun et forsøk på å komme… Igjen og igjen, men han dukket aldri opp. Han lovte å komme igår, men han kom ikke. Alt tyder på at dette var planen hans. Å dumpe barna her, og etterlate de hos oss.

Alle kan skjønne dette føles utrolig vondt for disse ungene. De vet at de ikke er ønsket av noen av slektningene, og at onkelen bevisst lurte oss for å etterlate de her. Etter at vi skjønte at onkelen ikke kom, hev vi oss rundt og ordnet med madrasser og mat, og kjørte de til skolen. Jeg fortalte de at de ikke skulle bekymre seg eller engste seg for framtiden eller hvor de skal dra når de kommer på helgeperm på fredag. Vi skal prøve å få tak i onkelen deres og snakke med han, men uansett hva som skjer så har de et sted her hvor de er elsket og ønsket, og hvis de trenger det så blir det deres hjem. Så alt tyder på at de blir boende her og vokser opp hos oss.

Det er rørende å se hvor glade og takknemlige de er for denne siste uka de har bodd her begge to, og se at midt oppi tragedien de gjennomgår i livet sitt, med å miste mamma, og bli forkastet av slektningene, så opplever de samtidig større glede og kjærlighet enn de noen gang har gjort før. Jeg kan ikke si jeg føler at jeg har veldig kapasitet til å ta til meg flere barn akkurat for øyeblikket, men samtidig føles det som en stor berikelse. De er utrolig flotte ungdommer med mye potensial, og det er jo nettopp dette som er hovedgrunnen til at vi er her.

Å elske de som ingen andre elsker, være familie for de som ikke har en familie, og å ta til oss de som er forkastet.