Som for resten av verden, så ble 2020 helt annerledes enn hva vi hadde sett for oss.

Planer for dette året ble raskt endret da corona kom og tok oss på senga i mars. Fordi myndighetene her til lands så til hvordan Europa og resten av verden håndterte det, stengte de raskt ned landet, allerede etter tredje bekreftede tilfelle. 

Dette betyr at vi har vært hjemme med hele familien siden 15 mars. Straks fem måneder. Slik som det utvikler seg, så har de allerede bestemt at skoler kommer til å holde stengt fram til januar, når nytt skoleår begynner for kenyanske skoler, og kanskje tilogmed enda lengre. Alle skoleelever på kenyanske skoler er nødt til å repetere et helt skoleår, siden de kun hadde knapt to måneder med skole før det ble stengt ned. Det er utrolig kjedelig, og jeg kunne skrevet mange innlegg om alle de sosiale problemene dette medfører. For mange er det å måtte gå om igjen et skoleår deres minste problem.

Foto: Cassie Skjæret

Titusenvis av skoleelever kommer ikke til å gå tilbake til skolebenken i januar. Spesielt jenter. Det har vært en eksplosjon av tenåringsgraviditeter rundt om i landet. Fylket vårt, Kilifi, er faktisk det høyeste på statistikken her på kysten… Jenter som blir misbrukt av familiemedlemmer og naboer, og mange helt ned i 10 -13 åres alderen som faktisk blir solgt som koner til eldre menn, for å få litt inntekt i brudepris for å lette på familiens sult. Andre igjen har prøvd å ta livet av både seg og barn fordi de ikke greier å forsørge familiene sine… Det er mye sult, og desperasjon og nøden er større enn hva vi noen gang har sett…

Vi hadde i april en innsamlingsaksjon hvor vi fikk inn over 30,000 kr hvor vi delte ut matporsjoner til alle våre nesten 200 menighetsmedlemmer i Mnarani, og til alle i landsbyen vår her i Nzombere, nesten 500 stykk. Dette betydde utrolig mye for folk, men det varte dessverre kun ei ukes tid…

Vi er utrolig heldige i og med at den internasjonale skolen barna går på har mer ressurser med IT og online læring, som gjør at de har greid å hatt hjemmeskole og fullført skoleåret, som går fra september til juli. 16 var siste skoledag, og det var en stor lettelse for ho mor, som var ganske sliten etter fire måneder hjemmeskole med tre små barn som trenger mye hjelp! Vi har et par ungdommer i hus som har hjulpet mye med Esther og Leo, men det har fortsatt falt mye på meg, og jeg er den som kommuniserer med lærerne og sender inn arbeidet deres og hjelper til og har det overordnende ansvaret for alt. Og tar meg av den aktive treåringen vår, som også går i den yngste gruppa på den internasjonale skolen, kalt playgroup. Så hun har også hatt daglige online lessons, og aktiviteter og lekser å gjøre.

Men nå er det heldigvis noen ukers pause, før det er oppstart igjen 1 september. Da blir det igjen hjemmeskole fram til desember. Det er ganske absurd hvor annerledes dette året har blitt.

De sosiale og økonomiske konsekvensene for folk rundt oss er katastrofale på alle nivå… Vi merker det selv også, at økonomien skranter og det ikke er like mye penger. Vi har tatt til oss mange ungdommer i denne perioden som bor hos oss, som også gjør at matbudsjettet og levekostnader er høyere enn normalt. Men dette er det vi har prioritert å fokusere på disse månedene hvor landet har vært stengt ned og vi ikke har kunne ha gudstjenester eller gjøre misjon på samme måte som normalt, og det har vært utrolig fint. Vi har vært tvunget til å isolere oss hjemme og ikke bevege oss så mye ut, men sammen med ungdommene våre har vi bygget en unik og verdifullt storfamilie her hjemme, og det har vært en helt unik mulighet til å bli bedre kjent med hverandre.

Til vanlig har vi tre ungdommer boende hos oss, i tillegg til adoptivsønnen vår Ndoro; Sirya, Nellie og Maggie. Men nå har vi også tre ekstra som bor her på ubestemt tid; Zuhura, Benson og Baraka. I tillegg har vi hatt 3 gutter til som bodde her mellom 2 uker og 2 måneder; Samson, Bonfas og Brian. Utenom Zuhura som er 17, er alle de andre mellom 19 og 23 år.

Alle disse ungdommene kommer fra vanskeligstilte og fattige familier, og mange av de har vokst opp uten gode relasjoner med foreldrene sine. Kulturen her er også slik at det vanlige er at dersom man opplever en konflikt eller uenighet i en relasjon så snakker man aldri om det, man begraver bitterheten i hjertet og unngår hverandre. Men i disse månedene hvor vi har blitt tvunget til å bruke mye tid sammen og gått mye oppå hverandre, har vi opplevd mange konflikter på forskjellige nivå i husstanden hvor vi på praktiske måter har fått lære de om konflikthåndtering, tilgivelse og å snakke ut om ting.

Det har vært utrolig dyrebart å gjennom å leve under samme tak og som en storfamilie, lære de om gode familieverdier, kjærlighet, kommunikasjon og åpenhet, og mange ting som gjør at de en dag blir bedre ektefeller og foreldre enn hva de selv har vokst opp med.

Vi har også hatt mye bibelundervisning, praktisk arbeid, og mye latter og moro. Jeg gleder meg til den dagen skolene åpner igjen og de fleste av disse er tilbake på skolebenken, men jeg kan også oppriktig si at jeg er takknemlig for denne once in a life time opplevelsen av å ha så mange måneder hjemme sammen med den store flokken min. Og enda er det minimum fire måneder igjen!

Likevel så er det ekstremt hektisk for ho mor, som stadig prøver å finne bedre rutiner for hvordan jeg kan trekke meg unna for å få tid til litt skriving og ta igjen kontorarbeid regelmessig. Men endelig fikk jeg ihvertfall gitt dere et lite innblikk i vår hverdag for tiden!