Vår hjemløse menighet har fått et hjem – del 3; Omveltninger

Vår hjemløse menighet har fått et hjem – del 3; Omveltninger

Så etter to år i huset i Mnarani med menighet i hagen, var tiden kommet for å flytte til tomta vi hadde kjøpt og skal bygge misjonsbase på. Foreldrene mine har bygget seg et (svært) feriehus, som vi får bruke som vår bolig fram til vi i fremtiden får mulighet til å bygge vårt eget hjem. Slik kan vi lettere være tilstede og få litt mer bevegelse i utviklinga av tomta, og misjonsbasen vår.

Hadde vår visjon og drøm kun vært å finne et fint sted å bo og slå oss til ro med barna våre på, hadde vi definitivt ikke flyttet fra Mnarani, og i hvertfall ikke ut i bushen. Vi hadde funnet oss et hus nært skolen, nært vennene våre og vært veldig tilfredse der. Vi hadde kunnet fortsette som vi har gjort de siste tre årene; bygd relasjoner med naboene, drevet menighet og endret liv en etter en.

Men, vår visjon er ikke begrenset til det. Vår visjon er stor. Den strekker seg fra kystlinjen fra sør i Somalia, gjennom Kenya og Tanzania, til nord i Mosambik. Vi ønsker å bekjempe fattigdom og bringe evangeliet om Jesus til hele denne kystlinjen.

Det er ikke en liten drøm. Og det er ikke gjort på få år. Men vi har forpliktet oss og gitt livene våre til denne visjonen som vi føler Gud har gitt oss, og vil gjøre alt vi kan for å nå ut til så mange som mulig på denne kystlinjen i vår levetid.

Men for å gjøre det, trenger vi å tenke større enn bare vår egen familie. Vi ønsker å være en bevegelse som gjør det enkelt for andre mennesker å finne sitt kall på misjonsmarken, utruste lokale ledere, og bygge en menighetsfamilie med mennesker som er helhjertede, rotfestede og får til å utfylle sitt potensial, og som hver og en kan forandre sin verden rundt seg.

Og for alt det vi drømmer om å gjøre, var ikke leiehuset vi bodde i nok. Tomta vår på 28 mål er 20 minutter fra Mnarani, innover i bushen, i en veldig fattig landsby, hvor mange knapt hadde sett hvite før vi kom. Den befinner seg blant bakker og åser, i et ganske kupert landskap. Det gjorde at vi falt pladask for landet og følte det var noe av det vakreste vi hadde sett, men samtidig gir det mye utfordringer. Når det er regntid (som det har vært altfor lenge nå… Nesten sammenhengende siden mai, som er høyst uvanlig!), så blir veiene utrolig gjørmete, glatte og det blir dype sprekker og vanndammer i de som gjør det vanskelig å komme seg fram. Pickupen vår er også ganske gammel, og det er flere ting som begynner å bli slitt og gammelt på den, som gjør at den ikke fungerer optimalt på de dårlige veiene. Det gjør at den 20 minutter kjøreturen til barnas skole tar opptil en time istedet. Stadig må vi ansette noen menn for å ta spaden og fikse veiene bare så vi greier å streve oss ut av landsbyen vår.

Likevel så trives vi vanvittig godt her ute i Nzombere, som landsbyen heter. Vi holder på å bygge opp gjesteseksjonen på tomta vår, som gjør det enkelt for folk å komme på besøk. Allerede har vi en frivillig fra Nairobi boende der, og i januar har vi 5 stykk booket inn, og i februar har vi hele 12 stykk som kommer! Alle fra Mo i Rana og Mosjøen, tenk det! Vi er så takknemlige for vår fantastiske hjemmemenighet Familiekirka og mange andre i Mo i Rana som støtter oss og har så troa på oss, og som nå kommer sterkt representert og besøker oss. Svigerfar kommer også inn i midten av desember og blir en måneds tid, så gjestehuset blir godt innviet nå.

Vi er nå i prosessen med å prøve å kjøpe nabotomta, som vi har fått tilbud om å kjøpe til en veldig god pris. Den er på hele 73 mål, og da det er kommet litt interesse av andre for å kjøpe nabotomta, ønsker vi å sikre oss den før den forsvinner. Det vil hjelpe oss utrolig mye til å utvide med barnehjem, klinikk, fotballbinge, brønn, lese – og skrivesenter, bibelskole, og mye mer.

Det første vi ønsker å bygge er klinikk, da det er et stort behov her ute. Det er en mil til nærmeste helsefasilitet, og det er veldig vanskelig for folk å komme seg dit. Bare for noen dager siden kjørte jeg en nabo til sykehuset i Kilifi, som hadde ligget hjemme og spydd med høy feber og magesmerter i dagesvis, uten å ha greid å komme seg til sykehus. Mens vi var i Norge i august, døde også en av nabojentene våre på 13 år av et slangebitt. Dødsfallet kunne lett vært avverget dersom de hadde hatt lett tilgang til motgift på en lokal klinikk. Det er en av veldig mange grunner til at vi ønsker få å opp en klinikk så fort som mulig.

Men, når vi nå flyttet til Nzombere, så hadde vi et dilemma. Menigheten vår brukte jo å holde til i hagen vår…! Hva skulle vi nå gjøre? I tillegg dro vi til Norge i sju uker, tre dager etter at vi flyttet utifra leiehuset.

Menigheten vår var nå hjemløs. Vi hadde ikke noe sted å ha gudstjenester, selv om vi har bedt om at Gud skal hjelpe oss å finne et sted i lang tid. Den midlertidige løsningen vår ble at menigheten vår tok form av husfellesskap. Vi hadde allerede hatt seks bibelgrupper i menigheten vår i lengre tid, men nå ble dette enda mer identifisert som hvor menighetsmedlemmene samles. En del av aktivitetene vi holdt på med, som ungdomsmøter, strikkegruppe, voksenopplæring, leksehjelp og daglige bønnemøter måtte vi bare sette på pause.

Samtidig oppmuntret vi medlemmene våre til å på søndager gå på gudstjenester i en nærliggende menighet i samme kirkesamfunn som vi samarbeider med her.

Da vi kom hjem fra Norge, begynte vi også å delta på søndagsgudstjenestene her, sammen med et førtitalls av medlemmene våre. Menigheten vi besøkte har vært der i mange år, men hadde knapt ti medlemmer. Nå var det blitt mer momentum i menigheten, mer folk i lovsangsteamet, og søndagsskolen hadde vokst til over 60 stykk. Vi så at medlemmene våre koste seg her, og vi følte oss godt tatt imot.

Etter noen uker i bønn om veien videre for menigheten vår, landet vi på at vi ønsket å prøve å slå oss sammen med denne menigheten og deres pastor, pastor Rose og bli én menighet. Det ble svaret på våre bønner for vår hjemløse menighet. Nå hadde vi igjen et sted å ha møter, leksehjelp og ungdomsmøter. For dem ble det frisk luft under vingene, og litt mer utadrettet fokus. Vår visjon er å nå de minste og de laveste i samfunnet, og jeg er så takknemlig for å stadig se nye mennesker komme til menigheten vår, og at de finner seg et hjem der og føler seg sett og elsket, uansett hvem de er.

Nå er pastor Rose, Stig og jeg pastorer ilag i menigheten, CFC Mnarani. Samarbeidet fungerer veldig bra, og vi koser oss virkelig i denne nye sesongen. Mange som hadde falt litt ifra da vi flyttet fra Mnarani er nå kommet tilbake, og på søndager er kirkelokalet sprengfullt. Vi er nærmere 100 stykk voksne og ungdommer, og 70- 80 barn på søndagsskolen. Vi stapper ungdommer sammen på scena, og sitter tett, likevel er det benker fulle av mennesker som sitter på utsiden.

Vi holder på å lage et budsjett over hvor mye det kommer til å koste å utvide kirka og lage en mer permanent og større struktur. Vær med oss i bønn for at vi skal få til å gjøre dette.

Nå er det også skoleferie for de lokale barna, fram til januar. Det betyr mer tid med ungdommene. Og jeg koser meg så enormt mye med det! Det er virkelig en dyrebar sesong, og vi er så takknemlige for å ha et kirkebygg som gjør det lettere for oss å arrangere ungdomsmøter, filmkvelder og samlinger.

Vi er takknemlig til Gud for hvordan Han har ledet oss gjennom hver sesong, og nå inntil hit. I et samfunn hvor folk splittes ved første tegn til konflikt eller uenighet, er vi stolte over å kunne være en motvekt og vise at det faktisk går ann å forenes og at to menigheter, med pastorer med vidt forskjellige personligheter, kan slå seg sammen og bli ett. Vi gleder oss til veien framover!

Legg gjerne igjen en kommentar, da blir jeg glad:)