Sammen inntil døden

Sammen inntil døden

Dere husker innlegget mitt for 2,5 måned siden? Dette innlegget om at jeg har stoppet for den ene, og tar meg av ei 13 år gammel jente i menigheten som i slutten av januar ble diagnostisert med kreft i beinet i leggen.

Det har vært ei tøff reise. Fram til den siste måneden har hun og mammaen bodd hjemme hos oss, og jeg har passet på henne og holdt henne i hånda gjennom alt. Etter at gutten som bor hos oss fikk tuberkulose, måtte hun flytte ut, men jeg har hjulpet de å få det mer hygienisk hjemme, fulgt opp, og hun har også bodd oss ei tante som har bedre levevilkår.

Det gikk framover, hun tålte hver cellegiftkur bedre og bedre, og omkretsen av leggen hadde synlig krympet. Hun skulle nå gjennom to kurer til, så ta CT og MR igjen, og deretter amputere foten, da de regnet tumoren for for omfattende til at cellegift kunne ta knekken på den. De håpet kun at det skulle ta det verste slik at det ikke spredde seg når de amputerte fra låret.

Men…. Så skjedde det som ikke skulle skje. Halve landsbyen har hatt omgangssyka den siste uka, og Rita fikk det også… Hun ble tatt til sykehuset lørdagsnatt med diaré, oppkast og feber, og ble gitt antibiotika og intravenøs væske. Hun kviknet til, var stabil og spiste frokost.

Plutselig kl 09 søndagsmorgen, fortsatt på sykehuset, fikk hun pustebesvær og sovnet inn, til alles store sjokk.

Jeg kom dit få minutter senere, og fulgte de gjennom prosessen med å få liket stelt, kjørte de til likhuset, kjørte de hjem og var sammen med de hele dagen.

Nå prøver jeg så godt jeg kan å være tilstede for og trøste familien, sørge i Guds nærvær selv, og planlegge minneord. Menigheten vår har ansvar for begravelsen sammen med nærmeste familie, som ikke er noen liten eller billig affære i denne kulturen.

Det er utrolig hjerteskjærende å ha mistet Rita. Spesielt surt at det ikke var kreften hun tapte mot, men en “simpel” omgangssyke som fikk det siste ordet… Men vi finner styrke og trøst i håpet om Himmelen, og at hun har flyttet Hjem, hvor vi vil se henne igjen.

Hun var den modigste, skjønneste og mest helhjertede jenta jeg vet om, og vi har virkelig mistet vår beste ungdom. Det har vært en ære å elske henne og ofre så mye av meg selv for å vandre sammen med henne. Helt inntil døden.



❤️❤️❤️

One thought on “Sammen inntil døden

Legg gjerne igjen en kommentar, da blir jeg glad:)