Vår store teamtur til bushen

Vår store teamtur til bushen

Jeg lovte dere for et par uker siden oppdatering fra turen vår til Vitengeni, men det kom aldri. Men mens jeg nå sitter på sykehuset i Mombasa og drikker kontrastvæske, har jeg endelig tid til å oppdatere dere litt. Da jeg var innlagt i desember oppdaget de en pseudocyste i bukspyttkjertelen min som jeg regelmessig følger opp.

Så, den siste uka i april, dro vi til Vitengeni, en liten, spredt landsby midt uti bushen halvannen time fra Kilifi, på outreach med menigheten vår. Min kjære mann er litt for snill og ønsket ikke å si nei til noen, så vi endte opp med 35 voksne og ungdommer, i tillegg til 15 barn under 7 år! Det ble litt i meste laget, og vi kommer nok til å sette litt mer grenser for neste tur, men det var et fint prøveprosjekt. Vi hadde det utrolig gøy sammen, og spesielt ungene våre stooooorkoste seg.

Sarah elsker sko, og hun elsket å gå rundt i den røde jorda med forskjellige flip-flops og leke med Samuel og de andre småungene, mens Leo for det meste spilte fotball eller hoppet fra høyder, og Esther blant annet lærte de lokale barna dansekoreografi. Hun likte også utrolig godt å sitte på møtene og tegne mens pappaen underviste. Ellers var hun ute og løp med vennene sine.

Vi hadde leid en skole hvor vi sov i to klasserom, i tillegg til at vi hadde med tre hengekøyer og to små telt. Vi byttet litt på hvem som sov hvor og prøvde forskjellige løsninger, men for det meste lå jeg og Sarah og Leo i teltet. Av erfaring vet jeg nå at Sarah ikke ligger å ligge i hengekøye! Esther lå inne sammen med venninnene sine og ungdommene, som hun syntes var utrolig stas.Noen på teamet var med mest for å få gratis mat i fire dager, andre kun for fellesskapet eller for å komme seg vekk hjemmefra. Men miksen fungerte likevel bra, og det er ingen steder som er bedre for å bli kjent med folk, enn å reise på tur sammen. Vi har så mye flotte folk i menigheten vår, spesielt ungdommene, og jeg elsker hvert minutt jeg tilbringer med de. Jeg kan ikke understreke det nok uten å høres ut som en total klisjé, men jeg er oppriktig så glad i familien vår her, og er så inderlig takknemlig for å leve livet hånd i hånd med de, og se de vokse opp.

Vi samarbeidet med en lokal menighet, og vi hadde undervisning, bønn og evangelisering for de som ønsket, i tillegg til mye kvalitetstid.


En så dyrebar tur. Jeg oppmuntrer alle til å komme på besøk og være med oss på en tur uti bushen! Felleskapet, gleden, og enkelheten her ute hvor det knapt er mobildekning og vi lager mat over bålet er helt unik.

Legg gjerne igjen en kommentar, da blir jeg glad:)