Browsed by
Category: Dypere tema

Jeg lengter tilbake til Afrika…

Jeg lengter tilbake til Afrika…

Comments 3 comments

Det er langt mellom innleggene etter at vi kom hjem til Norge. Det er ikke så lett å legge ut lette hverdagsinnlegg når hodet og hjertet flommer over av følelser og savn. Men det er vanskelig å sette ord på det. Vi koser oss hjemme i Norge med familie og juleforberedelser, men det er et stort tomrom i hjertet. Hver gang vi ser på bilder eller jeg ser venner poste fra Mosambik på Facebook, kjenner jeg et stikk i hjertet. Jeg har lagt igjen en stor del av hjertet mitt der nede, og savnet er så stort…

Jeg kom over et utkast som jeg skrev da vi var hjemme i Norge i vår, etter 9 måneder i Mosambik. Jeg vet ikke hvorfor jeg aldri postet det. Sannsynligvis følte jeg vel aldri at jeg greide å formulere meg politisk korrekt nok. Men jeg har blitt enda tryggere på meg selv siden da. Og selv om jeg synes overgangen fra Mosambik til Norge var lettere denne gangen, og jeg ikke var like utbrent da vi kom hjem, syntes jeg at det var verdt å poste. Det er fortsatt de samme utfordringene og følelsene denne gangen.

___________________________________________________________________________________________________________22 mai 2015

Nå har vi vært hjemme i tre måneder, og det har vært en berg-og-dal-bane. Den siste tiden før vi kom hjem til Norge var jeg så utrolig utslitt, ja nesten utbrent, og jeg lengtet etter å komme hjem og kræsjlande. Det var deilig å komme hjem til familie og få litt hjelp med ungene, få sove, hvile, koble ut og bruke kjærestetid sammen. Jeg følte meg så sliten at jeg ville helst stenge meg inne på rommet i ukesvis og ikke treffe folk. Tanken på at vi om få måneder skulle ned igjen virket lite fristende. Men så etterhvert kom kreftene tilbake, og jeg kjenner at jeg lengter mer og mer etter å reise ned igjen. Nå begynner jeg tilogmed å bli skikkelig rastløs og utålmodig på å reise tilbake. På så mange måter er det rart å være hjemme. Rart å stable oppvask i oppvaskmaskin. Rart å gå i tette sko (alle føles for små ut!). Rart å kle på ungene flere lag med klær. Rart å småprate med gamle kjente. Rart å ikke ha et “hemmelig språk” kun jeg og Stig Ove forstår. Rart å alltid ha overflod av mat i skapet, og alt vi trenger. Rart å ikke møte folk i nød og fattigdom hvor enn jeg går. Rart å se all overfloden og luksusen. Rart å ikke ha sol og varme hver dag. Rart å ikke være en ressurs og ta meg av syke og fattige daglig.

Som dere skjønner så er det mange følelser i sving! Det er vanskelig å tilpasse seg og gå tilbake til å være den man var før. Ja, det er rett og slett umulig tror jeg. Jeg føler meg så annerledes. Som om jeg ikke passer inn i normen lengre. Jeg føler meg ikke som en nordmann. Jeg har sett en annen virkelighet, og jeg har tilpasset meg og forandret meg. Jeg har lært meg å tilpasse meg en ny kultur og gi slipp på mange usynlige regler og normer vi nordmenn lever etter. Og når man har sett så mye elendighet og vært så tett på så mange grusomme skjebner så blir man aldri den samme. Jeg greier ikke å slutte å tenke på vennene våre nede i bushen i Mosambik. “Lever de? Sulter de?” På misjonærvennene våre på basen i Zimpeto, og ikke minst alle barna og babyene mine! Jeg savner de. Jeg lengter etter enkelheten. Nøden etter Jesus i alle hverdagslige behov. Behovet av et mirakel, hvis ikke dør vi. I Norge har vi det så utrolig godt materalistisk sett. Vi har det så godt at vi glemmer hva livet handler om. Er vi trist og ensom så fyller vi tomrommet med mat, klær eller andre materialistiske ting som vi tror døyver smerten.

I Afrika har vi ingen plan B. Blir vi syke er det ikke bare å dra til legen. Har man ikke råd til mat er det ikke bare å dra til NAV og få hjelp. Man har ikke noe annet valg enn å be om et mirakel, eller å dø. Og det fantastiske er at når man er i nød og man er desperat etter Gud, er Han alltid trofast. Han møter den som søker Ham. Og Gud er så nær. Så utrolig, utrolig nær. Så livsforvandlende, overveldende og intenst nær. Og det er den beste følelsen i verden. Da Stig lå på sykehuset i Sør-Afrika i juli, dødssyk, satt jeg i leiligheta i gjestehuset etter at ungene hadde lagt seg og jeg ropte ut til Gud. Jeg var så desperat, og hadde ingen aning om hva jeg skulle gjøre. Tårene trillet og jeg følte meg helt maktesløs. Legene var veldig bekymret og visste ikke om Stig ville overleve, nervøs og vettskremt familie var på telefonen(selv om jeg ikke engang turte å fortelle hvor syk han faktisk var), samt forsikringsselskapet som ringte i ett kjør. Og Esther skrek og var redd da hun så hvor syk pappa var. Jeg knakk sammen og ropte ut til Gud om hjelp. Og Han kom. Så utrolig, utrolig sterkt. Hele atmosfæren i rommet ble fylt med en overveldende fred, og jeg ble fylt med glede og visshet om at dette skulle gå bra, og at Han hadde Sin hånd over oss. De ukene, hvor Stig var så syk, og kampen var så intens, var Gud så vanvittig sterkt tilstede. Hans fred, trøst, glede og kjærlighet overgikk alt jeg kunne tenke meg i den perioden, og Han bærte meg på sine armer gjennom de vanskelighetene. Jeg svevde som på en sky resten av perioden, og følte på fullstendig fred. Og etter den opplevelsen følte jeg meg sterkere enn noengang.20140714-213310-77590093.jpg

På tross av alle vanskelighetene, så føler jeg meg så priviligert. Jeg er så takknemlig for at Gud har kalt meg til Afrika, og for at vi har turt å tatt det steget og gått på vannet og flyttet til Mosambik. Jeg føler meg så utrolig heldig som får lov å leve så nært nød, fattigdom, sult og sorg. Full av kjærlighet, glede og fred på innsiden!

IMG_1403-0
IMG_2010

20140801-212548-77148265

image

________________________________________________________________________________________________________

Når jeg leste dette utkastet, og så bildene fra Zimpeto ifjor, gråt jeg. Hjertet mitt hamrer så hardt for disse barna. For dette kontinentet. Hvert fiber i kroppen skriker høyere for hver dag etter å reise tilbake. For hver dag vokser hjertet mitt for de utstøtte, fattige, nedverdigede, og hjelpesløse, og Gud legger stadig nye ideer ned i meg og Stig Ove på hvordan vi kan hjelpe de i framtiden. Vi har allerede lagt planer om å dra ned å kjøpe tomt og begynne husbygging etter påske, dersom det er økonomisk mulig. Vi skal på nyåret registrere arbeidet vårt som en offentlig organisasjon, som gjør at det forhåpentligvis blir lettere for folk å se på oss som en hjelpeorganisasjon, som de vil støtte økonomisk. Vi gleder oss så mye til hva som ligger foran. Vi brenner virkelig etter å gjøre en forskjell hos de som trenger det mest!

Jeg er så takknemlig når jeg tenker tilbake på den episoden i Sør-Afrika, og hvordan det forandret meg. Hvordan den freden jeg fikk der, har båret meg gjennom så mange kriser og grusomme opplevelser. Det gjorde meg så mye sterkere, og tryggere på Gud. Selv om det har vært mange, mange tunge dager det siste halvannet året, så ser jeg at alt virket til en hensikt, og det har gjort oss så sterke og vi har vokst ubeskrivelig mye på det. Det har vært en uvurderlig forberedelse for arbeidet vi skal plante i Kenya, og livet vi skal starte for familien vår der.

Realiteten ved å bo i et u-land

Realiteten ved å bo i et u-land

Comments 1 comment

De siste tre døgnene har vannet vært borte hos oss. Igår fikk vi vann i brønnen, men ikke rørene, så vi har måttet gå til brønnen og hente opp vann. Heldigvis er den kun cirka 100 meter unna, og jeg har fått litt bærehjelp, men jeg har uansett syntes det har vært utrolig kjipt. Alene med ungene, har alt husarbeidet, og har måttet styre masse med dette. Tirsdag kveld, før vi fikk hentet opp vann fra brønnen, fløt kjøkkenet av oppvask og ungene var skitne og fulle av sand, og jeg hadde egentlig trengt å ta klesvasken. I tillegg forsvant strømmen rett etter at det ble mørkt! Jeg var frustrert og sliten og syntes synd i meg selv. Jeg tenkte at “jaja, nå får vi en smak på hvordan mosambikere flest lever.” Og jeg følte meg som en ganske tøff misjonær. 

Så leste jeg en artikkel på nett igår.

Den handlet om at kvinner ifra Manica- provinsen, naboprovinsen til her vi bor, må sykle over 3 mil og bruker over ni timer på å skaffe vann. Hver dag. NI timer! Lengre enn en normal arbeidsdag. Mange selskap hadde forgjeves prøvd å borre brønner i området, men grunnen var for dårlig eller ustabil.

  
  De var nødt til å sykle mange kvinner i en gruppe, for at ikke mennene deres skulle anklage dem for utroskap mens de var borte. Dette området hadde likevel et stort problem med skilsmisser. Kvinnene hadde ikke tid til å ta seg av ektemennene sine og husene sine siden de var borte hele dagen, så mennene gikk fra de… Så da hadde kvinnene enda større problemer fordi de ble alene med alle barna sine og hadde utgiftene alene, og måtte plassere ungene et sted mens de var vekk. Det var hjerteskjærende å lese intervjuene med disse damene. Og jeg vet at disse historiene og lignende slett ikke er uvanlig. 

Og jeg ble så utrolig ydmyk. Enn at jeg kunne synes synd i meg selv som ikke hadde vann i vasken i noen få dager. Eller ikke strøm i huset noen timer. Jeg skjemtes. For ei bortskjemt vestlig jente jeg er!
Vi er så utrolig vant med å ta alt for gitt i Norge; elektrisitet, rennende vann, internett, god helse, godt helsevesen. Vi greier ikke en gang å ta inn over oss hvordan det er å leve uten alle de tingene. Tilogmed jeg som bor så tett på det har vanskelig for å forstå det. Selv om jeg bor i Mosambik, har jeg vanskelig for å venne meg av at jeg forventer tilgang til de godene. Men jeg prøver å skifte tankesett og se de som de privilegiene de er. For selv om vi i Norge anser det som grunnleggende rettigheter, så er de her kun privileger som de aller rikeste har tilgang til, og likevel da er det upålitelig og ustabilt. 

Bortsett fra denne misjonsbasen vet jeg ikke om noen i nærområdet som har elektrisitet i hjemmet sitt eller rennende vann. Og det er ihvertfall ingen som har internett. De offentlige sykehusene her er så elendige at de gravide heller velger å risikere komplikasjoner og dødfødsel ved å føde hjemme alene, fordi de syns det er verre å føde på sykehuset; Skriker du under en rie slår de til deg. Du blir liggende fastbundet til en kald jernseng uten tepper. Mennesker, ung som gammel, dør så ofte at jeg kan ikke engang fortelle dere det. Og jeg blir aldri vant til det. 

Og ja; vi har valgt det selv. Vi bor her frivillig. Og selv om hverdagens problemer er utfordrende, så elsker vi det. Det er ikke noe annet sted vi heller kunne tenkt oss å bo.

Av og til trenger jeg bare å få sprukket hull på misjonærbobla mi, som selv om den er langt fra norsk standard, er mye mer privilegert enn den vanlige mosambiker. Jeg er velsignet. 

Nå har internett vært nede i over et døgn, som skjer rimelig regelmessig. Men jeg skal overhodet ikke klage. Jeg har sluttet å forvente at vi har internett tilgjengelig hele tiden. Jeg er bare takknemlig for de dagene det faktisk funker!:) 

Jeg hadde egentlig tenkt å live opp innlegget med litt bilder, men det supertrege mobilnettet tillot ikke det!

Hjertet mitt knuses hver dag

Hjertet mitt knuses hver dag

Selv om vi er over perioder med sykdom og den første innkjøringsfasen, så er jeg følelsesmessig inne i en vanskelig periode nå. Jeg har sagt det før og sier det igjen; Misjonærlivet er så langt fra glamorøst som du kan få det. Det er beintøft. For både kropp og sjel. Det er så mye elendighet, nød og håpløshet at jeg har mest lyst til å skrike og løpe vekk. Allerhelst reise hjem og glemme at det eksisterer. Behovene er så overveldende store! På alle plan. Det er behov for ALT. Fra seksualundervisning til bandasjer og medisiner. Fra traumatiserte barn som trenger å bli elsket, til disippelgjøring og vennskap. Fra skoleutstyr til mat og klær. Det er bokstavelig talt behov på alle nivå du kan tenke deg her. 

Hvordan greier man å åpne opp hjertet sitt og gi av seg selv, men samtidig ikke bli helt ødelagt av sorg? Det er mitt dilemma om dagen. Jeg sliter med å finne balansen mellom å stenge følelsene inne for ikke å la ting gå inn på meg, bare for å finne ut at det gjør at jeg ikke greier å vise like mye kjærlighet til de som trenger det. Men åpner jeg meg opp for mye, så blir jeg mer sårbar, og blir mer påvirket av alt det triste jeg ser daglig.

Spesielt å være helsepersonell her er tøft.. Noen dager tenker jeg hvor mye enklere det hadde vært å ikke vært helsepersonell, men bare kost med babyene og ungene uten å måtte tenke på deres medisinske historie og behandling. Og uten å behøve å være den første på åstedet i ulykker og katastrofer, og måtte være den som bruker timesvis på sårstell og akutt behandling.. Selve sårene, sykdommene og behandlingen er ikke det som plager meg, for store sår, blod og gørr, det skremmer meg ikke. Men det som er så hjerteskjærende er at vi ikke har muligheten til å gi dem så god hjelp som de burde ha hatt. Småe, elendige bandasjer, dårlig insulin, og mangel på medisiner. Prosedyrer som burde vært sterile blir gjort halvrent. Sykdommer som hadde krevd sykehusinnleggelse i Norge må vi prøve å håndtere på vår lille klinikk som best vi kan. Det er tungt. Å slå seg til ro med at man bare kan hjelpe til en viss grad, selv om det betyr at mennesker tilogmed dør. Det strider mot alt inni meg.

DSC_0211
På vei til jobb

Og så er det jo alle barna med grusomme historier. Om hvordan fedrene har seksuelt misbrukt de, moren prøvd å kvele de, mishandlet de, og neglisjert de. Hvordan man kan unngå å bli knust av slike historier? Noen ganger er det nesten best å ikke vite! Men å dra hjem og late som ingenting er ikke aktuelt. Hjertet mitt er grepet for alltid. Det er ingen vei tilbake. Dette bibelverset følte jeg traff godt, det som er streket under med gult:

IMG_2167

 

Men så er heldigvis ikke alt håp ute. For det finnes En som helbreder mitt sønderknuste hjerte. En som holder motet mitt oppe når alt er tungt. En som gir meg styrke og glede til å elske mennesker i sin verste nød. Men uten å øse hjertet mitt ut foran Gud, og gi alle byrdene mine til Ham, hadde jeg ikke holdt ut en dag til. Kjære Jesus, jeg er så avhengig av deg!

Vi trenger flere støttepartnere!

Vi trenger flere støttepartnere!

Comments 123 comments

De fleste av dere vet nok at det arbeidet vi gjør her nede i Mosambik gjør vi på frivillig basis. Altså får vi ingen lønn for den jobben vi gjør. Vi tror at Gud har kalt oss til å gjøre dette, og at Han vil forsørge oss med den inntekten vi trenger, men samtidig må vi være realistiske på at vi bare kan være her så lenge vi har råd til det.

Å reise ut som misjonærer er som mange sikkert forstår ikke et lukrativt yrke. Ikke har man fast lønn, men man er avhengig av at folk synes arbeidet du gjør er så verdifullt at de vil støtte deg med penger. Og selv da så går den største brøkdelen av midlene du får inn til å drifte arbeidet du gjør, ergo blir det veldig lite til overs for eget bruk. Ikke kan man ta seg råd til ferier slik som vanlige nordmenn, ikke kan man kjøpe leker til barna som andre jevnaldrende har, og man må alltid redegjøre for hver en krone og leve på budsjett. Samtidig skal man prøve å spare opp penger til flybilletter hjem, månedlig fornying av visum, betale forsikring og bokostnader. Og i vårt tilfelle akkurat nå; betale forsikring for et år, kjøpe møbler til huset vårt, og kjøpe bil. Likevel har vi valgt denne livsstilen, og angrer ikke.

I kristen kultur er det veldig vanlig å å gi økonomiske gaver, spesielt til misjonærer på misjonsmarka. Mens noen kanskje føler det er rart at vi får donasjoner av andre. Men er det ikke slik de fleste som jobber i u-land driftes? Røde Kors, Redd Barna, osv., alle driftes de av frivillige gaver. Forskjellen på oss og mange andre er at ikke over 50% av midlene går til administrasjonskostnader og ledere med millionlønninger. Hver en krone går til de som trenger det. Om det ikke er kun direkte til klær og mat til de fattige, så er det til klær og mat til oss, som gjør at vi kan være her nede og hjelpe dem.

Utrolig mange sier til meg at de skulle ønske at de også var like modige som oss og flyttet til et u-land for å hjelpe fattige. Andre igjen spør meg om hva de kan gjøre for å hjelpe. Saken er faktisk den at den viktigste hjelpen, er den dere gir hjemmefra. Vi kan ikke være her nede uten dere der hjemme som vil støtte oss økonomisk. Faktum er, går det ikke rundt, så blir vi pent nødt til å sette oss på flyet hjem igjen! Og det har vi overhodet ikke lyst til. Det har vært utrolig mange som har sagt at når vi flytter til Afrika så skal de støtte oss månedlig fordi de synes vi gjør et så viktig arbeid, men det er kun en håndfull personer som gjør det. Og selv om vi er ufattelig takknemlig for de menneskene, så er saken desverre sånn nå at ting går såvidt rundt! Akkurat nå får jeg littegrann i måneden på grunn av gradert permisjon (ulønnet arbeid regnes som arbeid ifølge NAV), og derfor greier vi oss for øyeblikket, men det er det slutt på om et par måneder. Skjer det ikke noe drastisk til da tæres det sakte men sikkert på sparepengene og de varer ikke evig..

Om bare tre uker skal forsikringen vår betales for ett år i slengen. Vi har en veldig god gruppeavtaleforsikring her på basen med et britisk selskap, men likevel så koster det for oss fire 14 000,- i året. Å ha en god forsikring i et u- land er ikke billig. Men likevel så viktig. Det har vi fått erfart den siste måneden! I tillegg skal vi flytte inn i vårt nye hus om et par uker, og vi fikk idag vite at den familien som bodde der før oss tar med seg det meste av møblene. Som betyr at vi er nødt å kjøpe inn kommoder, spisebord, sofa, etc. Det var uventede ekstrakonstnader som vi ikke hadde regnet med akkurat nå.

Så rett frem, uten å legge noe mellom linjene; Vi trenger flere støttepartnere. Vi ønsker ikke å appellere til skyldfølelse eller skam hos noen ved dette, men vi håper at mennesker hjemme i Norge ser verdien av det vi gjør, og så bestemmer seg for å gjøre en forskjell i verden selv ved å bli månedlige støttepartnere. At dårlig økonomi skal være grunnen til at vi, som er ifra verdens rikeste land, blir nødt til å reise hjem, syns jeg er trist. Hvor lite er vel ikke 2-700 kr i mnd for en nordmann?

Det er faktisk utrolig ubehagelig å skrive dette. Jeg liker det ikke, og skulle ønske jeg slapp. Men vi må se realiteten i øynene, og be om hjelp. Vi brenner sånn etter å være her og hjelpe, og det gjør meg nervøs å tenke på at vi kanskje må avbryte oppholdet vårt. Vi vil gjøre en forskjell for de som har så urettferdig lite, men vi er avhengig av at folk backer oss, både i forbønn og økonomisk!

Har du lyst å enten gi en engangsgave, eller aller helst støtte oss med en frivillig sum hver måned, benytt kontonr. 4266 1440 052.

Det er ingen steder vi heller vil være!

20140801-212548-77148504.jpg

20140801-212547-77147777.jpg

20140801-212548-77148265.jpg

Hvor ærlig skal jeg være?

Hvor ærlig skal jeg være?

Comments 132 comments

Noen ganger er det ikke så lett å skrive. Jeg vil gjerne holde leserne mine oppdatert, men samtidig så er det vanskelig av og til. Skal jeg klistre på et smil og lage et lett innlegg om hvor fint vi har det? Eller skal jeg tørre å dele med det hele store nettet at ting er tungt? Ungene får ikke sove (kulda borte, nå er det tropenetter!), jeg og Stig er fortsatt slitne etter “ferien” vår, og vi har ikke kommet ordentlig inn i ting igjen etter vi kom tilbake. Og vi mistrives i det bråkete midlertidige huset vårt.

Balansegangen er vanskelig.

Hadde jeg skulle skrevet daglige innlegg ville de nok bært preg av at jeg har litt hjemlengsel om dagen. Det har vært et par tøffe uker, og da er det naturlig at savnet etter familien blir ekstra stort. Både min egen storfamilie, og min fantastiske svigerfamilie. Når vi har vært borte fra basen så lenge og hatt så nok med vårt eget styr, så er det også lett å miste gnisten. Og det syns jeg er viktig å dele med dere. Jeg vil ikke at bloggen min skal være en fasade hvor det er fryd og gammen og overfladisk snakk uansett hva som skjer. Jeg vil at det skal være et genuint lite innblikk i misjonærlivet vårt, som er langt fra glamorøst og en dans på roser. Selv om jeg såklart ikke deler alle aspekter. Men det er viktig for meg at leserne mine forstår at dette ikke alltid er fantastisk spennende, det er ikke livsforvandlende ting som skjer hver dag. Det er også tunge dager, travle dager, og dager hvor man mister litt gnisten og har mest lyst å dra hjem. Og hadde jeg bare vært en vanlig frivillig i en hjelpeorganisasjon så hadde det fristet veldig. Spesielt mens barna er så små. For det er litt galskap. Og veldig slitsomt.

Men, så er det dette kallet da, som jeg har fortalt om flere ganger tidligere. Dette stikker dypere i meg enn bare et ønske om å hjelpe fattige. Dette er et kall og en drøm som har brent i meg siden jeg var ei lita jente, og som har brent seg helt inn i sjelen min. Jeg kommer ikke unna det. Hvor enn jeg er, hva enn jeg gjør; dette er identiteten min. Dette er hva jeg er skapt til. Dette er hva jeg brenner etter å gjøre. Det føles ikke alltid sånn ut når jeg gjør kjedelige administrative ting, passer på barna eller lager mat. Da tenker jeg hvor mye lettvintere og bedre det hadde vært å bosette seg i Norge. Men det er så verdt det når ungene flokker seg rundt meg når jeg går ut porten vår og de roper “Mama Linda!” og jeg ser ansiktene deres lyse opp. Da blir jeg mint på hvorfor jeg gjør dette, og jeg fylles av en sånn glede og fred på innsiden som ingenting annet kan gi meg.

Dette er hva jeg er skapt til – koste hva det koste vil!

20140725-222154-80514254.jpg

20140725-222654-80814832.jpg

20140725-222654-80814745.jpg

20140725-222654-80814970.jpg

20140725-222654-80814907.jpgSe på disse ansiktene da! Hvem vil vel ikke bruke livet sitt på å elske de?;-)