Browsed by
Category: Afrikadrømmen

drømmen min om å bo i Afrika

FRAMTIDSDRØMMENE VÅRE

FRAMTIDSDRØMMENE VÅRE

Nå begynner endelig tiden å nærme seg for at vi flytter til Mombasa, og vi tenkte derfor å dele litt mer om hva våre planer og drømmer er.

Som dere som har lest bloggen min en stund har fått med seg, så har drømmen min vært siden jeg var fem år gammel å flytte til Afrika og hjelpe foreldreløse barn. Jeg har siden jeg var liten kjent en dragning mot Swahili, uten at jeg kunne forklare hvorfor. Da jeg var 11-12 år fant jeg ut at navnet mitt «Linda» er et ord i den swahiliske ordboka, som betyr «å beskytte, ta vare på, ha omsorg for, holde øye med». Nøyaktig det jeg føler kallet og drømmen min er. Beskytte, ta vare på, ha omsorg for og oppdra foreldreløse barn. Elske de som ingen andre elsker, og å være en mamma for de som ikke har noen mamma. Likevel visste jeg ikke konkret hvordan alt skulle foregå, eller hvor.

For flere år siden koblet Gud meg sammen med Heidi Baker, som har et stort misjonsarbeid i Mosambik. Hun begynte på gata i Mosambik på midten av 90tallet, med å sette seg ned med gatebarna og be de om å lære henne språket deres. Hun gikk sakte fram, hun vant tillit, respekt og hun viste de kjærlighet. Plutselig ble hun tilbudt et barnehjem som sto tomt, og hun kunne starte å ta inn barna. Sånn fortsatte arbeidet og vokste. Hun og mannen leder idag en stor organisasjon som metter flere tusen daglig, og har 35 misjonsbaser rundt omkring i verden, 12 av de i Mosambik. Hennes verdier om å elske de laveste i samfunnet grep meg veldig, og jeg kjente at det hun holdt på med, var noe jeg også lengtet etter. Vi gikk derfor deres tre måneders misjonsskole, Harvest School i 2011, for å kunne jobbe hos de etterpå.

De siste to årene har vi tjent Heidi Bakers arbeid i Mosambik på to forskjellige baser. Vi føler Gud sendte oss på disse to stedene for å lære, og bli klare for å starte vårt eget arbeid. Jeg og Stig Ove har alltid følt at vi har lyst å pionere fram vårt eget arbeid og bygge vår egen grunnvoll. Vi er veldig takknemlig for all lærdom og erfaring vi har fått på disse to årene i Mosambik under Iris Global.

For et par år siden begynte Gud å snakke til oss om Kenya. Vi følte at det var her vi skulle slå oss ned og starte vårt eget arbeid, selv om vi ikke tror vi er begrenset til et land. Etterhvert som tiden gikk og vi søkte Gud, fikk vi bilder og drømmer om Swahilikysten. Vi hadde aldri hørt om Swahilikysten, men når vi googlet det, fant vi ut at det er kystlinjen fra sør i Somalia, ned gjennom Kenya, Tanzania og til nord i Mosambik. Mombasa, Kenyas nest største by, er hovedsenteret på denne kysten.

Swahilikysten er en del av Kenyas kystlinje, men samtidig skiller den seg ut med at det er en konkret folkegruppe som bor her som heter Swahilifolket. Araberne kom på 1500 tallet og brukte denne kystlinjen flittig i handel, og slo seg ned her. De startet en «elitefolkegruppe» som kalte seg Arab-Afrikanere. De utviklet et blandingsspråk mellom stammespråkene her og arabisk, som ble swahili. Swahilifolket har en distinkt kultur, religion og geografi, og lever dermed visstnok ganske separert fra resten av Kenya. Da engelskmennene kom og koloniserte det indre Kenya, greide Swahilifolket å holde Swahilikysten ganske separert. Det er en veldig høy prosentandel muslimer på denne kysten, blandet med heksedoktorer og tradisjonell afrikansk overtro. Det er seperate folkegrupper i de forskjellige landsbyene/provinsene som er bitre fiender, og folk kan sjelden flytte ut fra hjemstedet sitt, på grunn av hat og bitterhet som går konkret på folkegruppen de kommer fra.

Vi vet ikke nøyaktig hvorfor Gud har kalt oss akkurat hit, men vi føler sterkt at det er her vi skal slå oss ned. Planen vår er å i første omgang kjøpe oss en tomt. Dette er en vanskelig juridisk prosess, og egentlig er det ikke mulig for utlendinger å eie land her. Men vi vil slå oss ned og bo her langsiktig, og da vi vil vi unngå å leie. Vi vil ikke rykke opp ungene og flytte mer enn nødvendig. Vi ønsker å kjøpe en stor tomt, som det er mulig å bygge en misjonsbase på. Aller først vil vi bygge oss et hus som familien vår kan bo i. Deretter vil vi bygge gjestehus, barnehjem, kirke, skolebygg, etc. etterhvert som vi får midler. Vi vil vie hele livet vårt til misjonsmarken, og slå røtter her, og oppdra barna vår her:) Vi vil gå ‘all inn’!

Vi drømmer om å tjene samfunnet vi bor i på alle mulige måter.
Vi drømmer om å ta oss av de laveste i samfunnet; de foreldreløse, fattige, enker, prostituerte og eldre. Dette både med matutdeling, bygging av arbeidsplasser, å vise de kjærlighet og verdighet.
Vi vil skape en misjonsbase som kan ta imot foreldreløse barn, og gi de en trygg og kjærlig oppvekst. 

Vi vil vise muslimer og utsatte folkegrupper kjærlighet i praksis. 

Vi vil plante menigheter, og fortelle folk om Jesus. En stor del av tjenesten vår er å be for syke og ha fokus på evangeliet som forsørger for helbredelse, befrielse og frelse.  

Vi vil nå Swahilifolket, bringe kjærlighet, relasjon og enhet.

Vi vil bidra til at barn kan få utdanning.

Vi vil bygge en misjonsbase med gjestehus som gjør det enkelt for vestlige å komme på besøk og være på misjonsfeltet i kortere eller lengre perioder. Vi vet at det er mange hjemme i Norge og ellers i Vesten som veldig gjerne kunne tenkt seg å reise til Afrika for kortere eller lengre perioder, og vi ønsker å gjøre det så enkelt som mulig for folk å komme ned og å bo på misjonsbasen vår.

Vi vet også at det kommer til å bli en norsk skole på misjonsbasen vår, som gjør at det blir enkelt for barnefamilier og bo hos oss. Denne skolen kommer til å være klar til Esther skal begynne på skolen om to år.

Dette, og mange flere ting drømmer vi om!:) Vi gleder oss veldig til å komme igang, og se hvordan drømmene våre blir mer konkret og blir større, etterhvert som veien blir til.

Jeg lengter tilbake til Afrika…

Jeg lengter tilbake til Afrika…

Det er langt mellom innleggene etter at vi kom hjem til Norge. Det er ikke så lett å legge ut lette hverdagsinnlegg når hodet og hjertet flommer over av følelser og savn. Men det er vanskelig å sette ord på det. Vi koser oss hjemme i Norge med familie og juleforberedelser, men det er et stort tomrom i hjertet. Hver gang vi ser på bilder eller jeg ser venner poste fra Mosambik på Facebook, kjenner jeg et stikk i hjertet. Jeg har lagt igjen en stor del av hjertet mitt der nede, og savnet er så stort…

Jeg kom over et utkast som jeg skrev da vi var hjemme i Norge i vår, etter 9 måneder i Mosambik. Jeg vet ikke hvorfor jeg aldri postet det. Sannsynligvis følte jeg vel aldri at jeg greide å formulere meg politisk korrekt nok. Men jeg har blitt enda tryggere på meg selv siden da. Og selv om jeg synes overgangen fra Mosambik til Norge var lettere denne gangen, og jeg ikke var like utbrent da vi kom hjem, syntes jeg at det var verdt å poste. Det er fortsatt de samme utfordringene og følelsene denne gangen.

___________________________________________________________________________________________________________22 mai 2015

Nå har vi vært hjemme i tre måneder, og det har vært en berg-og-dal-bane. Den siste tiden før vi kom hjem til Norge var jeg så utrolig utslitt, ja nesten utbrent, og jeg lengtet etter å komme hjem og kræsjlande. Det var deilig å komme hjem til familie og få litt hjelp med ungene, få sove, hvile, koble ut og bruke kjærestetid sammen. Jeg følte meg så sliten at jeg ville helst stenge meg inne på rommet i ukesvis og ikke treffe folk. Tanken på at vi om få måneder skulle ned igjen virket lite fristende. Men så etterhvert kom kreftene tilbake, og jeg kjenner at jeg lengter mer og mer etter å reise ned igjen. Nå begynner jeg tilogmed å bli skikkelig rastløs og utålmodig på å reise tilbake. På så mange måter er det rart å være hjemme. Rart å stable oppvask i oppvaskmaskin. Rart å gå i tette sko (alle føles for små ut!). Rart å kle på ungene flere lag med klær. Rart å småprate med gamle kjente. Rart å ikke ha et “hemmelig språk” kun jeg og Stig Ove forstår. Rart å alltid ha overflod av mat i skapet, og alt vi trenger. Rart å ikke møte folk i nød og fattigdom hvor enn jeg går. Rart å se all overfloden og luksusen. Rart å ikke ha sol og varme hver dag. Rart å ikke være en ressurs og ta meg av syke og fattige daglig.

Som dere skjønner så er det mange følelser i sving! Det er vanskelig å tilpasse seg og gå tilbake til å være den man var før. Ja, det er rett og slett umulig tror jeg. Jeg føler meg så annerledes. Som om jeg ikke passer inn i normen lengre. Jeg føler meg ikke som en nordmann. Jeg har sett en annen virkelighet, og jeg har tilpasset meg og forandret meg. Jeg har lært meg å tilpasse meg en ny kultur og gi slipp på mange usynlige regler og normer vi nordmenn lever etter. Og når man har sett så mye elendighet og vært så tett på så mange grusomme skjebner så blir man aldri den samme. Jeg greier ikke å slutte å tenke på vennene våre nede i bushen i Mosambik. “Lever de? Sulter de?” På misjonærvennene våre på basen i Zimpeto, og ikke minst alle barna og babyene mine! Jeg savner de. Jeg lengter etter enkelheten. Nøden etter Jesus i alle hverdagslige behov. Behovet av et mirakel, hvis ikke dør vi. I Norge har vi det så utrolig godt materalistisk sett. Vi har det så godt at vi glemmer hva livet handler om. Er vi trist og ensom så fyller vi tomrommet med mat, klær eller andre materialistiske ting som vi tror døyver smerten.

I Afrika har vi ingen plan B. Blir vi syke er det ikke bare å dra til legen. Har man ikke råd til mat er det ikke bare å dra til NAV og få hjelp. Man har ikke noe annet valg enn å be om et mirakel, eller å dø. Og det fantastiske er at når man er i nød og man er desperat etter Gud, er Han alltid trofast. Han møter den som søker Ham. Og Gud er så nær. Så utrolig, utrolig nær. Så livsforvandlende, overveldende og intenst nær. Og det er den beste følelsen i verden. Da Stig lå på sykehuset i Sør-Afrika i juli, dødssyk, satt jeg i leiligheta i gjestehuset etter at ungene hadde lagt seg og jeg ropte ut til Gud. Jeg var så desperat, og hadde ingen aning om hva jeg skulle gjøre. Tårene trillet og jeg følte meg helt maktesløs. Legene var veldig bekymret og visste ikke om Stig ville overleve, nervøs og vettskremt familie var på telefonen(selv om jeg ikke engang turte å fortelle hvor syk han faktisk var), samt forsikringsselskapet som ringte i ett kjør. Og Esther skrek og var redd da hun så hvor syk pappa var. Jeg knakk sammen og ropte ut til Gud om hjelp. Og Han kom. Så utrolig, utrolig sterkt. Hele atmosfæren i rommet ble fylt med en overveldende fred, og jeg ble fylt med glede og visshet om at dette skulle gå bra, og at Han hadde Sin hånd over oss. De ukene, hvor Stig var så syk, og kampen var så intens, var Gud så vanvittig sterkt tilstede. Hans fred, trøst, glede og kjærlighet overgikk alt jeg kunne tenke meg i den perioden, og Han bærte meg på sine armer gjennom de vanskelighetene. Jeg svevde som på en sky resten av perioden, og følte på fullstendig fred. Og etter den opplevelsen følte jeg meg sterkere enn noengang.20140714-213310-77590093.jpg

På tross av alle vanskelighetene, så føler jeg meg så priviligert. Jeg er så takknemlig for at Gud har kalt meg til Afrika, og for at vi har turt å tatt det steget og gått på vannet og flyttet til Mosambik. Jeg føler meg så utrolig heldig som får lov å leve så nært nød, fattigdom, sult og sorg. Full av kjærlighet, glede og fred på innsiden!

IMG_1403-0
IMG_2010

20140801-212548-77148265

image

________________________________________________________________________________________________________

Når jeg leste dette utkastet, og så bildene fra Zimpeto ifjor, gråt jeg. Hjertet mitt hamrer så hardt for disse barna. For dette kontinentet. Hvert fiber i kroppen skriker høyere for hver dag etter å reise tilbake. For hver dag vokser hjertet mitt for de utstøtte, fattige, nedverdigede, og hjelpesløse, og Gud legger stadig nye ideer ned i meg og Stig Ove på hvordan vi kan hjelpe de i framtiden. Vi har allerede lagt planer om å dra ned å kjøpe tomt og begynne husbygging etter påske, dersom det er økonomisk mulig. Vi skal på nyåret registrere arbeidet vårt som en offentlig organisasjon, som gjør at det forhåpentligvis blir lettere for folk å se på oss som en hjelpeorganisasjon, som de vil støtte økonomisk. Vi gleder oss så mye til hva som ligger foran. Vi brenner virkelig etter å gjøre en forskjell hos de som trenger det mest!

Jeg er så takknemlig når jeg tenker tilbake på den episoden i Sør-Afrika, og hvordan det forandret meg. Hvordan den freden jeg fikk der, har båret meg gjennom så mange kriser og grusomme opplevelser. Det gjorde meg så mye sterkere, og tryggere på Gud. Selv om det har vært mange, mange tunge dager det siste halvannet året, så ser jeg at alt virket til en hensikt, og det har gjort oss så sterke og vi har vokst ubeskrivelig mye på det. Det har vært en uvurderlig forberedelse for arbeidet vi skal plante i Kenya, og livet vi skal starte for familien vår der.

Grunnen til at vi flytter til Afrika

Grunnen til at vi flytter til Afrika

Som de fleste av dere helt sikkert har fått med dere nå så er det kun et par dager til vi reiser til Mosambik for ett år for å jobbe som frivillige på en av Iris Ministries sine misjonsbaser. Etter det skal vi bosette oss i Kenya og bygge en misjonsbase fra scratch og vie hele livet vårt til misjonsmarka.

Det har gått så i ett i det siste med planlegging, organisering og flytting at jeg har ikke hatt noe særlig tid til å reflektere over hva som faktisk skjer nå. Men når jeg tillater meg selv å tenke på det for et lite øyeblikk, så blir jeg rørt til tårer og så beruset av glede at jeg må slutte å tenke på det. Dette er så stort for meg.

Vet du at dette har vært drømmen min siden jeg var fem år gammel. Fem år. Bare ei barnehagejente. Det begynte som en medfølende tanke for foreldreløse og fattige som jeg ytret i kveldsbønnen min på sengekanten. Så ble det til tårer som rant ned kinnet mitt når jeg så afrikanske barn på Redd Barna reklamer. Så prøvde jeg å overtal foreldrene mine til å få et fadderbarn så vi iallefall kunne gjøre litt. Til slutt utartet det seg til en intens lengsel og brann inni meg etter å hjelpe de som ikke har vært så heldige som meg og blitt født i Norge. Jeg var som 7-8 åring allerede bestemt på å vie hele livet mitt til å hjelpe foreldreløse og fattige barn i Afrika. Jeg opplevde det som et kall ifra Gud. Meningen med livet mitt. Og selv om jeg som alle andre barn svingte litt opp og ned på hvor ivrig jeg var, så rørte alltid Gud opp denne drømmen igjen inni meg. Gjennom drømmer, profetiske ord, eller andre måter.

Jeg har alltid følt at Gud har lagt ned mye morskjærlighet i meg, og den største lengselen jeg har er å få være mor, og å elske barn. I barndommen og tenårene kunne jeg ofte gråte meg i søvn fordi det verket sånn i hjertet mitt etter å øse ut den morskjærligheten jeg følte brant på innsiden. Hjertet mitt er alt for stort til å kun elske mine to biologiske barn, og jeg lengter intenst etter å holde døende, redde, skitne, syke og uønskede barn i armene mine. Jeg vil holde de. Vugge de. Stryke på de. Kysse på de. Fortelle de hvor vakker de er. Hvor høyt elsket de er. Hvor verdifulle de er. Og hvor viktige de er. Jeg vil elske de slik Gud elsker de. Overøse de med Hans kjærlighet.

Det er et så utrolig tegn på Guds trofasthet at denne drømmen endelig blir virkelighet. I nitten år, siden jeg var fem år gammel, så har denne drømmen, dette kallet, preget meg og formet meg til den jeg er idag. Den har påvirket alle valg jeg har tatt, og den har vært førsteprioritet i livet mitt, tilogmed før valg av ektemann. Før jeg og Stig Ove ble kjærester fortalte jeg han at hvis han ville være sammen med meg måtte han være villig til å flytte til Afrika og bo der nede hele livet. Og heldigvis sa han ja. Og nå er vi om en ørliten dag på vei. Onsdag reiser vi til Gardermoen, og torsdag går flyet mot Maputo, Mosambik. Med våre to små barn som skal få privilegiet av å vokse opp på misjonsmarka. Dette er så stort! Gud er så god! Han er så trofast!

20140527-011632-4592342.jpg

“Pappa, er det sant?”

“Pappa, er det sant?”

Da jeg var liten brukte jeg og småsøsknene mine å synge mye sammen med pappa på gitar. En av sangene som vi sang mye, er “Pappa, er det sant?” av Jan Honningdal. Den handler om et barns tanker om andre barn som ikke har det like godt som henne selv.

Denne sangen er nok en stor del av hvorfor den drømmen som lå på mitt hjerte vokste seg så stor og levende som den gjorde allerede som liten jente. Fortsatt kjenner jeg at det kribler på innsiden når jeg hører sangen, og den synges jevnlig for Esther:) For det er så sant! Vi kan være med å hjelpe til, ihvertfall littegrann!

Sangen kan høres på YouTube target=”_blank”>her.

Istedet for “Kjære, lille Marianne”, brukte pappa å synge “Kjære Linda, Lise og Line”;-)

 

 Pappa, er det sant?

Pappa, er det sant, at det fins barn som fryser?

20130104-195338.jpg

Er det sant at ikke alle har det slik som jeg?

Er det noen barn som gråter, uten at mammaen kan trøste?

Er det sant at ikke alle har sin egen seng?

 

Pappa, er det sant, at det bor barn på gata?

Er det sant at ikke alle har sitt eget hjem?

Er det sant at de må sove utpå fortauet om natta?

Er det sant at disse barna, nesten ikke har mat?

 

Kjære, lille Marianne, det er faktisk sant

At tusenvis av barn idag, nesten mangler alt

Ikke har de mat og klær, og ikke hus og hjem

Noen barn har ingen mamma som kan trøste dem

 

Pappa, tror du vi, kan hjelpe disse barna?

Tror du vi kan gi litt av den maten som vi har?

Tror du jeg kan gi en penge som jeg har på sparebøssa?

Tror du vi kan hjelpe disse, tror du det går ann?

 

Kjære lille Marianne, jeg tror at vi kan!

Å være med å hjelpe til, ihvertfall litegrann

For barn som har det vanskelig, trenger òg en venn

Som kan gi litt hjertevarme, som kan trøste dem 

 

 

 

Våg å gjøre mer enn å drømme

Våg å gjøre mer enn å drømme

Nå begynner straks et nytt år. Og med et nytt år følger ofte nye forsetter og drømmer. Mange ganger går de samme drømmene og målene om og om igjen hvert år. Uten at de blir gjort noe med.

Jeg opprettet ikke denne bloggen for å være nok en mammablogger, eller for å komme på topplista, men fordi jeg vil inspirere. Inspirere andre til å følge sine drømmer. For å vise at det går ann! Det er mulig å gjøre noe med det man drømmer om, om det så er en så vill og gæren drøm som å flytte til Afrika for resten av livet! For noen er det vanvidd, og rent fornuftig sett så er det jo egentlig det. Jeg velger å reise ifra luksusen og overfloden i trygge, komfortable Norge hvor all familie og venner er. Til hva? Jeg vet ikke. Jeg vet at det blir uutholdelig varme. Stor fattigdom. Hjerteskjærende historier. Korrupsjon. Prostitusjon. Sult. Død. Enorme utfordringer.

20121230-010552.jpg
MEN! Det blir liv! Glede! Lykke! Takknemlighet! Frihet! Gledestårer! Barnelatter! JEG kan være med å bidra til det. Jeg kan gjøre en forskjell, og dele av den overfloden jeg har, med de som ikke har noe. Og jeg velger å ihvertfall prøve, rett og slett fordi det er drømmen min. Og jeg vil heller prøve, og ende opp med å ikke få det til, enn å sitte hjemme i Norge og ikke tørre å bryte opp i A4 livet mitt på grunn av frykten for å ikke lykkes.

Matutdeling til de fattige i bushen
Jeg kan mette sultne mager

Og jeg håper inderlig at gjennom denne bloggen, og gjennom å følge meg på min reise til min livsdrøm, så kan du få inspirasjon til å gjøre noe med dine egne drømmer. Hva de enn er. At du skal våge å gå utenfor boksen, og ikke gå hele livet å tenke å “hva hvis jeg hadde prøvd?” For om man prøver hardt nok, så kan man få til hva man vil!

Jeg forstår at noen er mer bundet opp i forpliktelser enn andre, og at ikke alle har sørget for at ektefellen/kjæresten er med på laget som jeg gjorde, før det er for sent, men alle kan gjøre noe! Det går for eksempel ann å støtte med penger, slik at de som er ute i felten, som meg og Stig Ove, har større muligheter for å hjelpe. Ideene og visjonene er mange, men den største utfordringen er som regel økonomi. Noen få kan ikke hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen:) Her har for eksempel Iris Ministries som vi skal jobbe gjennom, et fadderprogram hvor man kan være sponsor for et barn. Enten på barnehjemmet, eller en landsbyunge.

20121230-005856.jpg
Rolland Baker(leder for Irismin med kona Heidi), sa da vi var der ifjor: “de rikeste er ikke de som har mest, men de som nøyer seg med minst.” Og jeg vet – jeg vil leve et rikere liv i Mosambik, enn i Norge. Fordi det er drømmen min, det er det hjertet mitt lengter etter.

20121230-010643.jpg
Hva er dine lengsler og drømmer? Det er aldri for sent å gjøre noe med det. Og ingenting er for lite. Våg å drøm! Våg å prøv!