Browsed by
Category: Blogg

Reisen er i gang

Reisen er i gang

Nå sitter vi på flyplassen i Mombasa og venter på vårt første fly som skal ta oss til Nairobi. Deretter venter seks timers venting, før vi flyr videre til Amsterdam inatt og ankommer Oslo i morgen formiddag. 

Det har vært noen hektiske dager siden vi på fredag fant ut at vi må reise til Norge en tur. Det har vært mye å ordne og planlegge for ukene vi er borte. Bare det å betale regninger er en hel dags arbeid, fordi du må kjøre rundt til hvert enkelt kontor. Vi har også prøvd å bruke så mye tid som mulig sammen med vennene våre. De ble veldig triste over at vi drar, og på deres reaksjon skulle du tro vi blir borte i månedsvis! Det har vært både tårer og mye besøk. Hehe, de er jo veldig søte da. Esther og Leo har bare vært glade for mye besøk. Esther trøstet venninna si som gråt, og sa at vi kommer hjem igjen snart:)


Vi hadde en avskjedsgjeng hjemme hos oss hele morgenen idag før vi dro klokken tolv, og de vinket farvel med mange tårer. For vår del så er vi jo bare glade for å dra hjem en tur, og vet at fem uker kommer til å fly av gårde. Men for dem blir ventetiden lang! 


I Nairobi ikveld skal vi møte advokaten vår og forhåpentligvis få snakket litt mer om veien framover, og få betalt avgiften som det koster å etablere NGO. Det er utrolig slitsomt med et så tungvint system, som gjør det vanskelig for oss å bosette oss og få kommet ordentlig i gang med det vi ønsker. Før vi får ferdig denne NGO’en som vi prøver på, får vi verken bygget på tomta eller bli værende i landet mer enn seks måneder om gangen. Så vi håper virkelig at papirene blir godkjent når de imorgen skal sendes inn!
Ungene gleder seg veldig til å fly nå, og foreløpig går de på med friskt mot og godt humør;-) Vi har lastet ned Ludo på iPaden, som foreløpig ser ut til å være en stor hit!

Vi snakkes på norsk jord imorgen!

Vi introduserte vennene våre for tomta vår

Vi introduserte vennene våre for tomta vår

Igår ettermiddag dro vi en snartur opp til tomta vår for å se på veien som holder på å bli laget. En liten gravemaskin begynte å grave fredagskveld og har fortsatt gjennom helgen. Vi inviterte vennene våre som hadde vært på besøk da til å være med. Jeg er utrolig glad for at vi har så god bil med firehjulsdrift, for da kan vi kjøre en snarvei som nettopp har blitt laget gjennom en kjempebratt dal. Da slipper vi å kjøre rundt dalen, og sparer nesten 40 min i kjøring. Nå tar det 7-8 min fra vi kjører hjemmefra, som er veldig bra når Stig Ove kjører fram og tilbake jevnlig. Og hyppigere blir det jo mer vi begynner bygging.

Så her står vi på toppen av tomta, og ser ned på veien som har blitt laget. Rett bak personen i grønn T-skjorte der fremme er grensen til landet vårt, og derifra og helt opp til venstre i bildet er ankomstveien de har laget. Det er egentlig ganske synd at vi er nødt å reise hjem en tur nå, for det hadde vært veldig kjekt å fortsatt på tomta nå når vi endelig er kommet i gang. Gravemaskina skal planere området rundt brønnen (det grønne treet til høyre ved veien) og hvor parkeringsplassen skal være (til venstre utenfor bildet nede på flata). Men noe mer enn det får vi ikke gjort før vi kommer tilbake igjen. 

Her på denne åstoppen vil vi bygge gjesteseksjonen. Det blir en fin utsikt utover dalen på begge sider, og en frisk avkjølende bris.Her er vi ved inngangen til tomta og ser på veien opp åsen, og stedet for gjesteseksjonen blir nå rett til venstre for der veien slutter, ved det store baobabtreet.

Vennene våre var så begeistret for å se landet, og var overrasket over hvor fint det var der. De løp rundt fra hjørne til hjørne og beundret utsikten, og ble spesielt imponert over at man kan se Kilifi fjorden fra det ene hjørnet på tomta. De ble så begeistret for planene vi fortalte for tomta, og gledet seg sånn til å se hvordan lokalsamfunnet ble velsignet av vårt arbeid der.

Den som løp aller mest var Leo. Fra vi gikk ut av bilen begynte han å løpe ned bakken med de store ungene hakk i hæl. Han snublet så lang han var et par ganger i den løse sanda, men han bare lo og reiste seg opp, og løp i full fart igjen. Han løp opp bakken på tomta, og før vi andre rakk å komme opp, hadde han allerede tatt med seg de store barna helt bort til ytterkanten på tomta, forbi de store baobabtrærne. Han lo og kosa seg, og syntes det var veldig stas med den nye veien, og å ha med vennene sine:) Leo er en veldig sosial gutt, og han elsker å skape latter og god stemning rundt seg. På vei tilbake løp han ned åsen og opp hele bakken til bilen, før han løp NED igjen og fulgte oss opp! Haha, han fikk jammen utløp for mye energi.

Jeg blir mer og mer forelsket i dette stedet hver gang vi besøker det, og gleder meg så utrolig mye til å se hvordan det blir etterhvert! Gleder meg til å fortsette å ta dere med på reisen:)

En uventet vending; Norgesbesøk!

En uventet vending; Norgesbesøk!

De siste årene mens vi har bodd i Afrika, har vi blitt vant til en helt annen kultur enn i Norge. Med et liv hvor ting er uforutsigbart, og sjelden går etter planen. Hvor selv de enkleste ting tar utrolig lang tid og er uforståelig kompliserte. 

Vi har lært oss å bli vant med utsettelser og plutselige forandringer, og vi er vant til at ting ofte ikke går som vi har sett for oss. Derfor tok vi det på strak arm da advokaten vår fra Nairobi ringte på fredag og fortalte at det tar lengre tid enn forventet å registrere vår kenyanske organisasjon, og tiden begynner å renne ut før turistvisumene våre utløper og vi må forlate landet igjen. Først når NGO er registrert kan vi søke om arbeidsvisum og oppholdstillatelse for å kunne få misjonærvisum og være her to år i slengen. Visumet vårt går ikke ut før i august, men da har vi en nyfødt baby som enda ikke har fått verken kenyanske eller norske papirer, og som ikke kan forlate landet. Advokaten vår rådet oss derfor til å dra hjem til Norge NÅ, før jeg er for langt på vei til å fly, slik at vi får nytt turistvisum når vi kommer tilbake, og har litt bedre tid på oss til å få ordnet oppholdstillatelsen. 

Dette var en uventet vending i planene våre, og ikke noe vi egentlig ønsket. Både fordi det er veldig dyrt, og vi så fram til å endelig begynne å bygge på tomta. De siste dagene har det blitt laget vei på tomta vår, og vi hadde planlagt å begynne kommende uke med borring av brønn. Disse planene må nå utsettes til vi er tilbake. Men, vi har jo ikke noe valg, da vi ikke kan risikere å oppholde oss her ulovlig i august, og det er selvfølgelig ikke et alternativ å reise ut av landet uten babyen.

Det er kjedelig at alt er så komplisert og at byråkratiet tar så lang tid, men å være i en oppstartsfase er ikke lett, og det blir mye som er ekstra tungvint. Å starte et NGO i Kenya har blitt veldig komplisert de siste årene, da veldig mange har blitt avslørt som skalkeskjul for terrorisme og andre ulovlige aktiviteter. De har derfor strammet veldig inn på reglene, og det sies å være umulig å starte et NGO (non-governmental-organization). Men for å kunne etablere arbeidet vårt og oppholde oss her permanent, er vi nødt til å registrere oss på denne måten, og vi må derfor gjøre det på den tungvinte måten. Selv om veien er lang, så får vi ihvertfall gjort alt nøye og riktig, og uten å gi etter for korrupsjon, selv om det nok hadde kortet ned prosessen. Trøsten vår er at når vi får startet NGO og blir ferdige med alt det styret vi går gjennom nå, blir det enkelt for de som vil komme og hjelpe oss i arbeidet senere, da de kan få ordnet arbeidstillatelse og oppholdstillatelse gjennom NGOen allerede før de forlater Norge. Så vi baner veien for de som vil komme etter oss, slik at andre ikke trenger å gå gjennom de samme utfordringene som oss:) 

Mange spør meg om vi ikke bare skal bli værende i Norge og føde der, men svaret er nei. Det ønsker jeg ikke. Da hadde vi måttet bli i Norge i 2-3 mnd etter fødselen i juli, og det er veldig lenge å være borte fra arbeidet vårt. Det er også flere som allerede har bestilt billetter for å besøke oss i juli og august, og deres penger hadde jo da gått i vasken. Jeg har også faktisk begynt å se litt fram til å føde her nede;-) 

Så vi har nå bestilt billetter hjem til Norge allerede på førstkommende torsdag, og vi reiser tilbake 7 juni, som er det seneste jeg er tillatt å fly. Jeg er da 35 uker på vei. Jeg er ganske spent på den lange flyreisen som høygravid, men håper det går bra. 

To som ihvertfall ble veldig glade for en tur hjem til Norge, er Esther og Leo! De ble hoppende glade og veldig overrasket da vi fortalte at om seks dager reiser vi til Norge en tur. Bestevenninna til Esther ble veldig lei seg, men Esther trøstet henne så fint og sa at det er jo kun en liten tur, og så kommer vi hjem igjen:) 

Leo kommer også til å savne ferskrevet kokosnøtt, sier han!

Esther er litt bekymret for at hun kommer til å fryse veldig mye, og er redd for at hun ikke har varme nok klær. Men heldigvis er det ikke vinter, så det skal nok gå greit, selv om det blir veldig mye kaldere enn hva vi er vant til. Gravide meg ser veldig fram til litt kjøligere temperaturer!

Vi ser fram til et klimaskifte, norsk mat, og ikke minst å treffe familie og venner igjen. 

VIL DU HA BESØK AV OSS? Vi vil benytte muligheten mens vi er hjemme til å besøke menigheter som ønsker det. Vi er tilgjengelige for å komme å preke eller dele om arbeidet vårt dersom det er noen som ønsker det i de få ukene vi er hjemme. Vi skjønner at det er kort varsel og at de fleste menigheter kanskje har planene klare for mai allerede. Men dersom det er aktuelt, så ta gjerne kontakt med oss. 

Amputert bursdagsfeiring

Amputert bursdagsfeiring

På tirsdag hadde Stig Ove bursdag, og du skulle sett hvor Esther og Leo gledet seg til denne dagen! De telte ned dagene og gledet seg mye mer enn faren. De la planer om hva vi skulle bake, hvordan de skulle overraske ham, og hva de skulle skrive på bursdagskortet.

Desverre så la både jeg og Stig Ove langstrak fra lørdag til onsdag med sykdom, og vi byttet på å ta oss av ungene og å hvile. Bursdagsfeiringen ble derfor veldig amputert, til mest min fortvilelse. Jeg elsker å gjøre stas på folk og stelle i stand selskap, men denne dagen ble det veldig minimalt. Bursdagskortet jeg hadde kjøpt ble avglemt, det ble ingen baking, ikke en gang matlaging orket jeg. Men ungene var supersøte og gjorde dagen veldig koselig for Stig Ove, med mange spontane bursdagssanger og tegninger. Han var heldigvis fornøyd med det:) I går var endelig formen min bedre, og jeg disket opp med bursdagsfrokosten han hadde ønsket seg; egg og bacon. Ungene sang bursdagssang på nytt, og var veldig glade for å leke at det var pappa sin bursdag igjen! Etterpå lagde vi cookies, og Esther skrev på bursdagskortet som jeg endelig hadde husket på.Jeg syntes litt synd i Stig Ove som ikke fikk kake på bursdagen sin, verken favorittene ostekake eller marsipankake. Men det er ikke så enkelt å få feiret bursdag på samme måte her nede. Det beste med dagen var likevel å få dele den med ungene, og se den enkle begeistringen og gleden deres over de små ting:) Alle høytider og dager er morsommere sett gjennom deres øyne!

Jeg bakte over 80 sjokolade- og valnøttkjeks sammen med Esther. Stig Ove ønsket ikke å ha noen bursdagsfeiring, men istedet delte vi ut kjeks til naboene, og tok med oss de fleste på møtet under treet. Både små og store ble veldig glade, og syntes kjeksene var kjempegode. Ungene var kjempesøte da de litt sjenerte og veldig ustemte prøvde å synge bursdagssangen til Stig Ove!

 

 

Vår påskeaften

Vår påskeaften

Igår var en av de få dagene hvor jeg virkelig kjente på at jeg så gjerne skulle vært hjemme i Norge en tur. Facebook, Instagram og snapchat var fylt opp med idylliske bilder fra påskefjellet hjemme, og jeg lengtet etter snø, kulde og norsk mat. Natta hadde vært usedvanlig varm, og vi hadde alle våknet av det rundt midnatt. Like etter gikk strømmen og ble borte helt til morgenen, så natta ble rimelig søvnløs. På formiddagen hadde jeg mange ærend jeg var nødt til å gjøre, og hadde sett for meg et par timer med ro med bibel og kaffe hjemme først, for å samle krefter. Men plutselig dukket det opp en uventet gjest på døra, og like etter en til. Akkurat det er en kulturell ting som jeg ikke er helt vant med enda, jeg foretrekker å være forberedt når jeg får gjester;-) Jeg og ungene dro etterhvert til Kilifi for å kjøpe ris og bønner til neste måneds matutdeling, og diverse andre ærend på markedet og i byen, og da vi kom hjem etter noen timer var jeg svett og sliten, og det hjalp ikke på humøret at vannet var borte på 10. dagen heller. Etter å ha laget lunsj fikk jeg heldigvis hvilt meg litt, og etterpå gikk vi bort på besøk til vennene våre litt, og dagen ble straks bedre. Jeg setter så pris på relasjonene og vennskapene vi har fått med de lokale. Det er fort enkelt for at misjonærer/vestlige henger mest med andre vestlige, men både fordi vi ikke kjenner så mange andre hvite her, og fordi vi har vektlagt det, så har vi fått veldig gode vennskap til de lokale. Det er tydelig at det ikke er så normalt, og vi får alltid mange blikk når vi henger på stranda eller hjemme hos de.

Idag inviterte jeg og ungene med oss hele gjengen på stranda, og vi var 4 damer og 17 barn. Vi hadde det utrolig koselig, og ble i hele fire timer. De tre minste barna hadde aldri vært på stranda før, og syntes det var ganske skummelt i begynnelsen, men etter å ha sett hvordan de andre barna koste seg, tødde de opp etterhvert og ble kjempetøffe! Vi hadde med oss svømmebriller og baderinger som var veldig populære og gikk på rundgang blant både små og store.

Etterhvert var det tid for litt kjeks og brus, før det igjen ble ny baderunde.


Det var en så utrolig idyllisk og fin tid, og alle ungene flira og kosa seg sammen konstant. Det var slitne, men veldig fornøyde barn som dro hjem. De er en så utrolig herlig gjeng, og jeg er så glad i hver og en av de! Selv om hjemlengselen kommer iblant, så ville jeg ikke byttet ut livet og familien vår her nede for noe:)